Kristin Halvorsen, direktør ved Senter for klimaforskning (Cicero) ved Universitetet i Oslo, kastet fram utfordringen i overskriften til Arbeiderpartiet på medlemsmøtet i Internasjonalt Forum 29. oktober. Hun startet sin innledning med å si at om 50 år kommer folk flest til å spørre seg om hvordan vi i 2018 kunne gjøre det vi gjorde; nemlig å bruke olje som energikilde istedenfor vind, bølgekraft og solenergi. Omleggingen i retning av å benytte fornybar energi har akselerert etter Pariskonferansen i 2015. Det mest merkbare er at finanssektoren nå har begynt å ta klimatruslene på alvor. Det faktum at prisen på fornybar energi faller som en stein og snart vil bli klart billigere enn olje, gjør at flere og flere økonomer regner seg fram til at det lønner seg på sikt for deres bedrift å legge om. Markedsmekanismen har begynt å virke til fordel for klimaet.
Fysisk mulig, men er det politisk mulig?
Den nyeste rapporten fra FNs klimapanel som ble publisert for kort tid siden, tar opp spørsmålet om forskjellen mellom 1.5 grader og 2.0 grader varmere har noen særlig betydning. Det korte svaret er ja, det har den – både når det gjelder konsekvensene og i høyeste grad når det gjelder tiltakene som må settes inn.
For å nå målet om bare 1.5 graders oppvarming, må verden halvere CO2-utslippene innen 2030 og nærme seg null i 2040. Endringen i infrastruktur, transport og energiproduksjon må skje i stort tempo. Oljeforbruket må reduseres med 40 % innen 2030 og 90 % innen 2050. Kull må vekk.
Fordelen med 1.5 gradersmålet er at Arktis vil bli bevart som noe vi vil kjenne igjen, mange færre arter vil dø ut og havet vil stige mindre. Det reduserer sjansen for at naturlige prosesser blir satt igang som vi ikke kan stoppe men som på sikt kan ødelegge jorda. Tenk havstigning og massive utslipp av metan fra en tundra som tiner.
Vi må ikke fortsette å tenke som før
Halvorsen pekte på at vi også tidligere har vært gjennom store endringer på kort tid. Eksempler kan være: røykevaner, bruk av bilbelter, hvordan folk på T-banen nå leser på telefonen og ikke i papiraviser. Gamle mennesker kan fortsatt huske fra sin skoletid at enkelte regnestykker var merket med en stjerne. Det var regnestykker som jentene ikke trengte gjøre. Forbudet mot homoseksualtet ble opphevd i 1972. Samme året var barnehagedekningen fem prosent.
Vi står overfor en massiv elektrifisering. Et nærliggende eksempel er det som skjer med bilparken rundt oss. Norge har blitt et laboratorium for elbil. Et annet spørsmål er om bilen om noen år går over fra å bli noe som hver enkelt av oss eier og selv kjører til å bli en tjeneste som vi bestiller når vi har behov for det. Vi er allerede i gang med å elektrifisere ferjene og det første elektriske frakteskipet er i drift fra Herøya. Tilsvarende omlegging har begynt når det gjelder energibruken i bygninger, og det som er viktigst i mange land men ikke i Norge: omlegging av energiproduksjonen til sol og vind og vekk fra kull og olje.
Spørsmål til Arbeiderpartiet
Halvorsen framsatte følgende utfordring: Hvordan ser Arbeiderpartiet for seg avslutningen av oljealderen?
Oljealderen vil ta slutt om få tiår. For Norge vil det naturligvis føre til en betydelig endring i arbeidsmarkedet, men vi må også unngå at store investeringer blir bortkastet. Dette bør stå mer sentralt i den politiske dialogen. F.eks. bør det drøftes om ikke avskrivingsreglene bør endres slik at oljeselskapene må ta en større del av risikoen ved sine investeringer.
Kjetil Lund: Oslo vil være i front internasjonalt.
Kjetil Lund, næringsbyråd i Oslo, åpnet med å si at Paris var statsledernes og de nasjonale elitenes forum. Nå er det ikke minst lokale og regionale beslutningstakere og bedriftsledere som driver miljøsaken framover. Man må samtidig erkjenne at vi står overfor et globalt problem som ikke noe enkelt land kan løse. Vi må samordne oss og bli enige om en byrdefordeling på tvers av landegrensene.
Klimabudsjett et nødvendig styringsverktøy
Oslo har fått mye skryt for å innføre klimabudsjett i det kommunale arbeidet. Det definerer mål for hver utslippskilde og beskriver tiltak – alt med tidsangivelse slik at det er mulig å kontrollere i hvilken grad målene blir nådd. Det overordnete målet ble satt i byrådserklæringen for det rød-grønne byrådet:
• Redusere klimagassutslippene med 95 prosent innen 2030, sammenliknet med 1990-nivå
• Redusere klimagassutslippene med 50 prosent sammenliknet med 1990-nivå innen 2020, forutsatt at karbonfangst på Klemetsrudanlegget blir ferdigstilt i sam-arbeid med staten
Lund trakk deretter fram en del eksempler på hva som blir gjort i løpet av inneværende bystyreperiode:
– i transportsektoren kjenner alle til omprioriteringen fra privatbil til kollektivtrafikk og sykkel. Færre vet vel at i 2019 vil Oslo sette i drift 70 nye elektriske busser og at det pågår en storstilt utbygging av ladeinfrastrukturen. Nesoddferjene blir også elektrifisert i 2019.
– i bygge- og anleggsvirksomhet ser vi en betydelig omlegging til bruk av elektriske anleggsmaskiner og de første plussbygninger er nå tatt i bruk, dvs. bygninger som produserer mer energi enn det som går med til produksjon og drift av bygningen.
Markedskreftene slår inn
Oslo har også vunnet tittelen som «European Green Capital» 2019. Det vil komme viktige beslutningstakere fra mange land og bedrifter til Oslo i denne forbindelse. Dette vil bli en unik mulighet for norske bedrifter å vise verden hva de har å tilby. Her ligger et viktig poeng: Markedskreftene begynner nå å bidra til å løse klimautfordringene. Ny teknologi i tospann med målrettede politiske vedtak er i ferd med å endre hva som er lønnsomt for næringslivet. Grønne investeringer er nå lønnsomme i en helt annen grad enn for ganske få år siden. F.eks. er kull i ferd med å dø ut fordi kraft fra fornybare kilder allerede i mange land er billigere og prisen fortsetter å synke. Det samme vil skje med olje ikke så langt inn i framtiden. «Alle» mener nå at elbiler snart vil bli billigere enn fossilbiler selv uten de særnorske støtteordningene.
Nye politiske konflikter
Et aktuelt eksempel for Norge er vindkraft hvor utbyggingen til nå har vært subsidiedrevet. Men det blir snart lønnsomt å bygge vindmøller selv uten subsidier, og da vil presset for utbygging melde seg med stor tyngde. Det vil sikkert også føre med seg nye konflikter mellom utbyggerne og naturvernere som reagerer mot utplassering av digre møller rundt om i norsk natur. Et grønt Norge blir heller ikke uten konflikter.
Lenker:
For de som vil trenge dypere inn i disse spørsmålene og holde seg godt orientert om utviklingen, vil vi anbefale disse lenkene. De er til dels meget omfattende, men solid underbygd og godt oppdaterte.
Den siste oversiktsrapporten fra dette nettstedet er vel verdt en nærmere gjennomgang.
Til slutt: The Guardians miljøsider
