MØTE I INTERNASJONALT FORUM 16. OKTOBER 2018
——————————————————–
Høyrepopulismen – noen sentrale trekk
Sylo Taraku fra tenketanken Agenda, tok utgangspunkt i det landet han vokste opp i – Jugoslavia. Landet kom ut av andre verdenskrig med en sterkt opprevet historie. Titos regime forsøkte å forsone de sterke motsetningene med slagordet «Enhet – brorskap». Det var et relativt mildt kommunist-regime, men slo ned på etniske markeringer med kraft. Vi kan si at nasjonalismen ble undertrykt i hans tid. Da han var borte, fikk vi en nasjonal eksplosjon som hurtig førte til borgerkrigen på 90-tallet. Denne erfaringen har inspirert Taraku til å benytte begrepet «balkanisering» for å beskrive dagens utvikling i Europa – ikke nødvendigvis som en prosess som vil ende med krig, men som uttrykk for politisk fragmentering. Populismen er et klart uttrykk for fragmenteringen.
Demokrati er ikke selvsagt
Etter 1945 har Europa sett den lengste fredsperioden i sin historie når vi ser bort fra enkelte regionale kriger og overgrep. Det er grunn til bekymring for noen av fundamentene i denne perioden:
– troen på en politisk liberal verdensorden er svekket
– demokratiseringsprosessen er svekket
– tilliten til den europeiske overbygningen over nasjonalstatene er svekket
Vi opplever nå større grad av mistillit mot selve institusjonene enn før – ikke bare mot enkeltpersoner. Europa er mer preget av sterke ledere enn på flere generasjoner: Putin, Organ, Erdogan. I USA har vi fått Trump. I land etter land har vi sett dype endringer i partistrukturen: Frankrike, Nederland, Italia, Østerrike, Ungarn, Polen og nå også i Tyskland. Dette er naturligvis tegn på misnøye.
Hvorfor økt populisme?
1. Finanskrisen for et tiår siden knekte optimismen som har preget Europa siden 1945. Mange opplevde at globaliseringen hadde negative virkninger
2. Tillitskrisen. Mange har opplevd voksende avstand til eliten. Dette har populistene vært flinke til å utnytte: «Vi ser dere, forstår dere og representerer dere»
3. Identitetskrisen. Det har vært en voksende fremmedgjøring i takt med framveksten av multikulturelle samfunn. Mange menn har reagert på samme måte mot feminismen.
4. Migrasjonskrisen. Frykten for islam og raske demografiske endringer har vært åpenbar i de senere år. Misnøyen med regjeringenes håndtering av flyktningstrømmen i 2015 var tydelig og er fortsatt levende.
Hvem stemmer på de populistiske partiene?
Eldre mer enn yngre. Menn mer enn kvinner. Religiøse mer enn ateister. Hvite mer enn fargete. Folk i distriktene mer enn folk i byene.
Hva vil populistene?
For det første tydeligere folkestyre:
– repolitisering av mange spørsmål som har blitt overlatt til administrativ behandling
– mer direkte demokrati. Folkeavstemninger framfor avgjørelser i parlamentene
For det andre: strengere kontroll
– nasjonal kontroll framfor overnasjonalitet
– innvandringskontroll
– sterkere nasjonal identitet
Er populismen en fare for demokratiet?
Vi kan peke på både positive og negative effekter. På den positive siden kan følgende trekkes fram:
– demokratisering fordi flere engasjerer seg
– viktige spørsmål blir satt på den offentlige dagsordenen
– populismen utfordrer maktarroganse
De negative konsekvensene er imidlertid også sterke:
– polarisering og mistillit skaper et dårlig ytringsklima. Mange trekker seg unna.
– tar ikke hensyn til mindretallet
– undergraver liberale verdier og maktfordelingsprinsippet
– skaper et dårlig klima for internasjonalt samarbeid
Hvordan reflekteres dette i dagsaktuell europeisk politikk?
1. EU slår sprekker. Ikke bare gjennom Brexit (som ble satt igang gjennom en folkeavstemning), men også gjennom spenningen mellom Visegrad og Brüssel.
2. Fragmentering av partisystemene. Bare de siste månedene har vi sett dette ved valg i Italia, Sverige og for et par dager siden i Bayern. Det mest spektakulære eksemplet er kanskje Frankrike hvor Macrons bevegelse som han kalte «En Marche» – kom fra intet og feide ham inn i presidentvervet på rekordtid. Macron er ikke høyre-populist, men bevegelsen hans endret partisystemet dramatisk.
3. Polarisering. Vi har fått en rekke ganske ytterliggående alternative medier til de tradisjonelle avisene og elektroniske medier, Tydeligst preger de ekstreme tendensene sosiale medier. Begrepet «fake news» peker på mistillit til etablerte kanaler.
Utviklingen har gitt Europa en mer splittet offentlighet, og spørsmålet som splitter aller mest, er innvandring. Særlig er det forholdet til muslimene som er omstridt.
På den ene siden har vi de som hevder at
– vi må hjelpe mennesker i nød
– vi må ta vår del av ansvaret
– vi må respektere internasjonale konvensjoner
Mot dem står folk som legger vekt på at
– vi kan ikke ta imot alle
– vi bør prioritere å hjelpe i nærområdet
– det er begrenset hvor mange vi kan integrere
Dette er velkjente synspunkter i en til tider meget opphetet debatt. Kanskje ikke alle som deltar ser at det er mulig å kombinere påstander på begge sider av skillelinjene?
Vil populismen øke i Norge?
Forutsetningene for det er iallfall til stede. Noen av driverne bak populisme er:
– økende sosial ulikhet
– lavere deltakelse i det offentlige liv
– vekst av alternative medier uten kvalitetskontroll
– polariserte debatter rundt innvandring
– Frp i opposisjon kan bli mer populistisk
– kriser kan utnyttes av populister
Det som først og fremst kan motvirke en slik utvikling, er
– fokus på det som er felles. 17. mai-nasjonalismen er et godt eksempel. Den er uten skarpe pigger mot andre nasjoner og slipper innvandrerne inn i fellesskapet
– regulert innvandring
– framtidsoptimisme
Frp har i mange år hatt eierskap til debatten om innvandring, men i det siste har vi sett en klar tendens til at Arbeiderpartiet er i ferd med å overta eierskapet. Det er Arbeiderpartiets innvandringspolitikk som nå blir diskutert.
Vi må tørre å snakke om det som er problematisk
Jan Bøhler, stortingsrepresentant fra Oslo, startet sin innledning med å peke på at i Groruddalen har Arbeiderpartiet tatt initiativet i innvandringsdebatten fra Frp. Men partimønstret ligger ikke fast. Hvis Arbeiderpartiet skal beholde sin posisjon, må man hele tiden ha tett kontakt med de som bor i området. Det må være naturlig at når folk knytter et problem i hverdagen til innvandringen, så søker de politisk kontakt med Arbeiderpartiet og ikke med Frp. De må ha kort vei til beslutningstakerne, stole på at Arbeiderpartiet lytter og at partiet er villig til å ta fatt i det de opplever som problematisk.
To problemer
Det er to typer problemer folk særlig er opptatt av: kriminalitet og sosial kontroll. Innvandrerbefolkningen som helhet er ikke spesielt kriminelle sammenliknet med etniske nordmenn, men Oslo har et alvorlig problem knyttet til gjengkriminalitet. Alle kjenner vel nå til gjengen Young Guns og Holmlia, men politiet er bekymret for tendenser til gjengdannelser i mange flere bomiljøer. Dette henger nøye sammen med sosiale problemer blant gutter som dropper ut av videregående skole og ikke får fotfeste i arbeidslivet. Gjengledere fokuserer gjerne på dem som målgrupper når de vil rekruttere nye medlemmer til gjengen sin. Vi trenger altså å knuse gjengmiljøene, hjelpe flere som har skolevansker med å fullføre videregående og gi flere tilbud til de som likevel dropper ut.
Den sosiale kontrollen er et problem av en annen art. Kroneksemplet er døtre av innvandrere som nektes fritt samvær med jevnaldrende gutter fordi jentene allerede som barn er påtenkt å gifte seg med en bestemt person som familien har sett seg ut. Jentas egne ønsker må ikke komme i veien for det familien har planlagt for henne. Dette kolliderer med vårt syn på likestilling og jenters oppvekstvilkår.
Berøringsangst
Mange på venstresida i politikken sier at vi ikke bør snakke om slike ting fordi det stigmatiserer både innvandrerne og det boområdet vi snakker om. Denne berøringsangsten overfor reelle problemer tjener bare Frp. Politikere som ikke snakker om ting som folk flest oppfatter som problematiske, virker fjerne og irrelevante. For å demme opp for høyrepopulismen, må vi tørre å ta opp slike problemer uten at det skal nøre opp under hets overfor hele folkegrupper – noe vi naturligvis tar sterk avstand fra.
Lenker:
Fighting right-wing extremists online.
Artikkel fra Friedrich Ebert-stiftelsen. Viser hvordan sosiale medier utnyttes og hvordan man kan bekjempe trollene.
25 years of right-wing extremism in Belgium
Analyse av høyrepopulismen i Belgia siden tidlig 90-tall. Typisk for utviklingen i mange land i Europa.
Warszawa – en prøvesten for populismen
Lokalvalget i Warszawa illustrerer Tarakus analyse
En dyster analyse av utviklingen i Polen, Ungarn og Hellas av Anne Applebaum som tilhører den liberale høyresiden i politikken. Artikkelen er lang.
