Krever innsats verden ikke har sett maken til

INNHOLDET I SISTE RAPPORT FRA FNs KLIMAPANEL

FNs klimapanel la 8. oktober fram en ny rapport som oppsummerer klimaforskningens vurderinger av hvor store konsekvensene blir av en temperaturstigning på 2.0 grader som er det man tradisjonelt har satt som mål sammenliknet med 1.5 grader som ble trukket fram på klimakonferansen i Paris i 2015. Rapporten er resultatet av et samarbeid mellom et 90-talls forskere fra 40 land som har basert seg på ca 6000 enkeltstudier. Regjeringsrepresentanter har deltatt i utarbeidelsen av sammendraget av rapporten, men uten anledning til å endre innholdet i det vitenskapelige materialet.

 

Betydelig forskjell på 1,5 grader og 2.0 grader.

En konklusjon som vil være overraskende for mange, er at konsekvensene av en temperaturstigning på 2.0 grader mer enn ved starten av industrialderen er betydelig mer alvorlige enn 1.5 grader.

I tillegg til konkrete eksempler peker rapporten på en mer diffus men også mer skremmende mulighet: at vi passerer terskelen for å sette igang ødeleggende, naturlige prosesser som ikke lar seg stanse, Smelting av permafrosten i Sibir, Alaska og Canada som vil slippe ut stadig større mengder av den potente klimagassen metan, storskala smelting av isen på Grønland og i Antarktis som vil gjøre store kyststrekninger og et uvisst antall havnebyer ubeboelige er bare to eksempler på prosesser som allerede så smått har begynt men som kan komme ut av kontroll på et tidspunkt som vi i dag ikke kjenner nøyaktig.

Med dagens utvikling er vi på vei mot en framtid som er mellom tre og fire grader varmere enn i industrialismens barndom. I hovedsak menneskeskapt. Temperaturen har allerede steget med ca en grad som globalt gjennomsnitt. Vi har altså svært lite å gå på og meget kort tid til å ta drastiske tiltak dersom vi skal nå 1,5 gradersmålet.

 

Hva som må til

Her er noen av endringene som rapporten peker på som nødvendige:

Vi må endre hva vi spiser: Vi må spise mat som ikke krever stort landareal for å bli produsert, og som gir lave utslipp, mindre matavfall og lite annet avfall. Teknologiske inovasjoner, som bioteknologi, kan gjøre endringene lettere å gjennomføre.

Energi: Over gangen fra fossil energi til fornybar energi og mulighet for å lagre energien må gå fortere. I 2050 må fornybare kilder stå for 70-85 prosent av elektrisitetsproduksjonen. Elektrifisering, hydrogen og biobasert råstoff vil kunne føre til store utslippskutt. I industrien må man også kunne samle opp og lagre CO2.Kull fases ut innen kort tid.

Byene må få utviklet grønn infrastruktur, som for eksempel bygg med grønne tak. De må planlegges smart og få høyere energieffektivitet. Dette vil endre måten mange av byene ser ut på.

På tegnebrettet er disse endringene mulige, men de vil kreve en massiv innsats i alle land både fra regjeringer, bedrifter og enkeltpersoner. Mange vil si at det i praksis er uoppnåelig og at vi neppe klarer å nå målet om 2.0 grader langt mindre 1.5. Det som synes sikkert, er at det i løpet av de nærmeste årene må initieres miljøtiltak av betydelig større omfang enn hva vi hittil har sett om vi skal nærme oss de målene som FN har satt for situasjonen om noen få tiår. Det gjelder også i Norge.

————————————————-

KRONIKK I NRK 8. OKTOBER 2018

Vi må løfte i flokk

For å nå klimamålene må vi våge å styre samfunnsutviklingen. Markedet kan ikke løse dette alene.

Espen Barth Eide og Jonas Gahr Støre
Vi skal ha en aktiv klimapolitikk og en aktiv næringspolitikk som går hånd i hånd og forsterker hverandre. Da må vi styre samfunnsutviklingen og peke på noen næringer vi skal løfte, skriver Espen Barth Eide (t.v.) og Jonas Gahr Støre i kronikken.

Vi står ved inngangen til en stor omstilling. I løpet av noen få tiår må vi skape mange nye, gode og grønne jobber som vi kan leve av i en tid der vi ikke lengre kan tillate oss å leve av å forurense. Jobbene vil ikke komme av seg selv. Skal vi lykkes, må vi hente frem igjen den vinneroppskriften nordmenn tidligere har benyttet seg av i møte med omstillinger: Vi må løfte i flokk.

Klimakrisen er her. Nå. Vi merket det i sommer. Først var vi glade over det fantastiske sommerværet, men vi er jo nordmenn og vet at det er noe merkelig med en sommer uten regn. Bak det fantastiske sommerværet aner vi at noe ikke er som det skal. Avlingene sviktet og dyr måtte slaktes.

Over hele verden ser vi stadig mer ekstremvær: Isen smelter, havet stiger, oversvømmelser fører til enorme ødeleggelser og folks livsgrunnlag rives bort. Dette fører til store folkeforflytninger, undergraver økonomisk vekst og legger grunnlag for nye konflikter.

Derfor er Arbeiderpartiet krystallklare på at vi både må og skal nå klimamålene: Norge skal redusere utslippene med 40 prosent innen 2030. I 2050 skal vi slippe ut 80–90 prosent mindre CO₂ enn i dag. Samtidig skal vi beholde et sterkt fellesskap med velstand og trygg velferd. Vi må sikre at omstillingen blir rettferdig og inkluderende.Da må vi satse på ny, klimavennlig teknologi som kan skape nye arbeidsplasser over hele landet. Vi kan ikke vente og se. Klimaendringene skjer nå, omstillingen kommer. Og det kommer til å gå raskere enn mange tror.

Både verden og Norge ligger dessverre langt på etterskudd med å kutte utslipp og oppfylle Parisavtalen. Klimaendringene er globale. De må løses med internasjonalt samarbeid, og for Norges del særlig i samarbeid med EU. Høyre-regjeringen lener seg tilbake og venter på EU, men globalt samarbeid fungerer ikke hvis de som deltar ikke gjør jobben hjemme.

Derfor har Arbeiderpartiet og SV lagt fram en rekke konkrete forslag for kutt i norske klimagassutslipp. Norge skal være i front på klima og miljø. Da må vi ta klimapolitikken hjem.

Arbeiderpartiet mener at Norge må ha et klart nasjonalt mål i klimapolitikken, også fordi det er viktig for norsk næringsliv.

Oppskriften for omstillingen til et mer klimavennlig samfunn finner vi hvis vi ser på hvordan Norge bygget ut vannkraften og oljen. Norge hadde store ambisjoner og var fremsynte. Vi løste oppgavene i fellesskap og sikret felles eierskap til naturressursene og rettferdig fordeling.

Olje- og gassfunnene har gitt en enorm velstandsøkning. 8500 milliarder kroner på bok, næringen har 180.000 ansatte over hele landet og norske fagmiljøer er verdensledende. Det er resultat av samfunnsstyring, ikke flaks og høyrepolitikk. Vinneroppskriften handler ikke om høyresidens næringsnøytralitet, om skattekutt til kapitaleiere eller om at markedet alene ordner saken.

Vinneroppskriften har vært tett samarbeid mellom stat, bedrifter, forskningsmiljøer og forvaltning; av sterke fagforeninger som sørget for at de jobbene som ble skapt i olje og gass var og er gode, trygge og bra lønnet; av en langsiktig satsing på å bygge opp kompetansemiljøer fra Sørlandet til Barentshavet.

Nå må vi bruke denne oppskriften i omstillingen av Norge til et mer bærekraftig samfunn på få år: Vi skal bruke alt vi har lært av vannkraften, oljen og gassen til å lage et CO₂-lager for hele Europa i Nordsjøen; vi skal bygge havvind, elektrifisere transporten og fremme grønn industri.

Arbeiderpartiet mener vi må ha høye ambisjoner og klare mål for samfunnsutviklingen. Vi må gjenreise troen på at den kan styres. Vi skal ha en aktiv klimapolitikk og en aktiv næringspolitikk som går hånd i hånd og forsterker hverandre.

Vi må våge å satse. Vi må satse målrettet på norske kompetansemiljøer slik vi gjorde med oljen, vi kan ikke smøre virkemidlene tynt utover. Vi må peke på noen næringer vi skal løfte, og de må være næringer som kan være med oss inn i nullutslippssamfunnet.

Vi må løfte sammen. Vi tåler større endringer, tar større risiko og lærer bedre når vi er trygge. Bare med en sterk arbeidsmiljølov og sterke parter vil vi komme igjennom denne store omstillingen med nye, grønne, gode jobber i andre enden.

Vi skal og må nå klimamålene, og vi skal nå dem gjennom rettferdig vekst og ved å skape og fornye industri og arbeidsplasser over hele landet. Det skal vi få til, men det kommer ikke av seg selv.

Det er på tide å brette opp ermene.


Lenker:

Cicero, Senter for klimaforskning

NASA, Climate Change 

10 fakta til Carl I. Hagen

Tidsskriftet «Nature» om FN-rapporten