Dette innlegget av Kim Noguera Gabrielli er publisert i Bistandsaktuelt og går inn i den aktuelle debatten om hvordan Norge kan og bør bidra til å styrke næringslivet i det globale Sør. Jobbskaping og økonomisk vekst har i de siste årene kommet mer i sentrum i debatten om innretningen av norsk bistand. «Alle» synes å være enige om at å bidra til å opprette nye jobber fortjener å prioriteres høyere enn hva som har vært tradisjonelt i bistanden. Ikke uventet vil forskjellige aktører tendere mot ulik vektlegging av bærekraftig produksjon og arbeidstakernes rettigheter. En helt sentral debatt om bruken av våre bistandspenger. Gabrielli er til daglig avdelingsdirektør i UNICEF Norge og nestleder i Internasjonalt Forum.
—————————————————————————–
MENINGER: Det er på tide å anerkjenne realitetene og si det rett ut: Samarbeid med næringslivet og fokus på økonomisk utvikling er underprioritert hos bistandsaktørene og i norsk utviklingspolitikk.
Av Kim Noguera Gabrielli Sist oppdatert: 09.09.2018
Det er en betimelig bekymring Kjell Roland i Norfund og Paul Collier løfter fram i Aftenposten og Bistandsaktuelt. Økonomisk vekst er den viktigste driveren for sosial utvikling. Da er det overraskende at økonomisk vekst og næringslivssamarbeid spiller en så marginal rolle i utviklings- og bistandsarbeidet. Vi trenger et felles løft for flere jobber.
I en kronikk i Bistandsaktuelt mener tankesmien Agenda at Roland bommer i sine påstander. Vi vil gi dem rett i at Roland og Collier forenkler virkeligheten, men deres hovedargument om manglende fokus på jobbskaping står seg både når det gjelder utviklings- og nødhjelpsarbeidet. Collier fulgte opp på Norfund-konferansen med «ja til ekte bedrifter, nei til småtteri» ifølge Bistandsaktuelt.
Kommet for kort
Vi mener at flere jobber også er vårt ansvar. Vi mener at Utenriksdepartementet, Norad og bistandsorganisasjoner, UNICEF inkludert, er kommet for kort i å fremme en bærekraftig og inkluderende vekst. Vi forventer av næringslivet at de tar ansvar for de sosiale og klimamessige dimensjonene av bærekraft. Da må næringslivet kunne forvente at organisasjonene bidrar til den økonomiske dimensjonen og jobbskaping.
Det første regjeringen bør gjøre er en systematisk gjennomgang av økonomiske vekst og jobbskaping i utenriks- og utviklingspolitikken bredere enn kun handelssamarbeid. Vi støtter utviklingsministeren og utenriksministerens ambisjon om å løfte økonomisk vekst og utvikling. Men foreløpig er det i norsk politikk snakk om et lite utvalg av enkeltstående initiativ: Nytt humanitært innovasjonsprogram, ny digitaliseringsstrategi og økt fokus på yrkesopplæring. De strategiske partnerskapene med næringslivet og samarbeidet med NHO og LO virker fortsatt å være relativt begrenset.
Et av de få tiltakene som utgjør en forskjell i bistandsbudsjettet er den klare økningen til Norfund. I UNICEF har vi støttet dette grepet, men denne omprioriteringen av bistandsmidler møtte ikke nødvendigvis jubel i bistandsmiljøet. Det hadde vært spennende dersom Agenda ville kommet med forslag til nye løsninger i norsk utenriks- og utviklingspolitikk når det gjelder jobbskaping og «arbeid til alle» istedenfor å ta den nåværende utviklingspolitikken i forsvar.
Bør diskutere
Noen forslag som hadde vært spennende å diskutere er om:
- Norfund burde investert mer i sårbare stater og krise- og konfliktberørte land
- Burde Norge være en pådriver for spesielle økonomiske soner for flyktninger hvor de kan jobbe slik Collier har tatt til orde for
- Burde Norge være en pådriver for et nytt humanitært cluster som bidrar til jobbskaping og for en ny mekanisme kalt «Jobs cannot wait».
En slik mekanisme kan ha som hovedoppgave å sørge for finansiering av yrkesopplæring, bidra med såkornmidler til gründere og annen støtte til næringsliv i krise og konflikt. Eller er det kanskje flere finans-institusjoner som skal til?
Hver enkelt utviklingsaktør må gå i seg selv og erkjenne at muligheten vi har til å påvirke er begrenset. UNICEF er blant de aller største nød- og utviklingsorganisasjonene i verden. Likevel ville UNICEF, målt etter våre inntekter globalt i 2017, ikke en gang kommet inn på topp-ti-listen over Norges største bedrifter. Det viser hvor små ressurser organisasjonene har, relativt sett. Likevel gir UNICEF i samarbeid med partnere vaksiner til halvparten av verdens barn og rent vann til rundt 14 millioner mennesker. Å sørge for at barn og unge overlever, får bedre helse og mer skole vil i all overskuelig framtid være vårt viktigste bidrag til utvikling og økonomisk vekst.
Det er ikke så enkelt å se for seg hvordan UNICEF kan bidra direkte til økonomisk vekst. Da er det desto viktigere at vi heier fram initiativer som støtter andre aktører som bidrar til vekst og skaper arbeidsplasser, som for eksempel økte overføringer til Norfund.
Nye muligheter
Men veien videre mot varig endring er full av nye muligheter. UNICEFs arbeid for unge mennesker får økt fokus i årene som kommer. Både yrkes- og gründeropplæring er viktige satsinger. Vi investerer i oppstartsbedrifter og nye løsninger i lav- og mellominntektsland gjennom vårt globale venturefond, UNICEF Innovation Fund. Fondet er fortsatt i startfasen, men øker investeringene jevnt: Så langt har vi gjort 58 investeringer i 38 land. I 2018 vil vi investere i ytterligere 30 start-ups. Fondet har fokus på nye teknologiske løsninger, for eksempel blockchain og kunstig intelligens, som kan være til hjelp for UNICEFs programarbeid.
Et av eksemplene på hvordan vi jobber med dette fra Norge er vårt samarbeid med Telenor. I Pakistan og Myanmar samarbeider UNICEF og myndighetene med mobilløsning fra Telenor for å fødselsregistrere barn. Det gir oss et viktig verktøy, samtidig som at Telenor kan vokse i et av sine viktigste markeder.
I Roland og Colliers kronikk i Aftenposten kan man få inntrykk av at ESG, HMS og andre standarder alltid er et slags onde som holder både investeringer og utvikling nede. Så enkel er naturligvis ikke virkeligheten. I mange bransjer er allerede bedre arbeidsforhold et konkurransefortrinn. I Bangladesh er det for eksempel en konkurransefordel å ha bedre arbeidsforhold og HMS på plass når fabrikker konkurrer om å produsere for internasjonale sko- og klesmerker. Derfor jobber UNICEF også direkte med å styrke eiere og bedrifters fokus på egen verdi- og leverandørkjede på bakken i mange land.
Fortsatt har vi kommet kort i denne typen samarbeid som styrker vårt arbeid og økonomisk vekst samtidig. Vi ønsker oss derfor flere bærekraftige og langsiktige partnerskap med bedrifter og investorer og ikke minst en debatt om norsk utviklingspolitikk og jobbskaping.
——————————————————————————
Lenker:
