I løpet av sommeren har dilemmaet som har plaget Israel siden Balfourerklærigen fra 1917 om et «jødisk hjem» i Palestina på ny kommet til overflaten. Kan landet i lengden være både jødisk og demokratisk? Kan jøder og ikke-jøder ha samme rettigheter? Skal et ev. ikke-jødisk flertall kunne endre landets status som et hjem for jødene?
Utkastene til den nye «Basic Law» som har status som grunnlov har vært omstridt både i Israel og i utlandet gjennom flere år. 19. juli ble den endelige versjonen vedtatt i Knesset med 62 mot 55 stemmer. Palestinske representanter i Knesset rev lovteksten i stykker i protest. Den jødiske befolkningen i Israel er splittet i sitt syn. Det er også den jødiske diasporaen som i stor utstrekning er mer liberal enn Netanyahu-regjeringen i synet på palestinernes rettigheter. I Vesten har hele rekken av liberale flaggskip i mediaverdenen brukt sterke, negative ord om den nye loven. F.eks. skriver The Guardian:
«Pushed by the most rightwing government in Israeli history, the bill is unashamedly majoritarian and illiberal. In promoting the law, Prime Minister Benjamin Netanyahu reveals that he pays lip service to minority protections.»
Adalah, et juridisk senter som arbeider for palestinernes rettigheter i Israel sier i en kommentar “the law entrenches the privileges enjoyed by Jewish citizens, while simultaneously anchoring discrimination against Palestinian citizens and legitimizing exclusion, racism, and systemic inequality.”
Lovteksten har vært offentlig diskutert i en årrekke, og den endelige teksten er filt og flikket på så den på flere punkter framstår som nokså vag. Rettspraksis vil vise hvordan disse bestemmelsene skal tolkes i konkrete tilfeller, og denne usikkerheten danner et viktig bakteppe for å forstå de sterke negative reaksjonene i et politisk miljø hvor en stor del av befolkningen ikke har tillit til myndighetene.
Sett fra den sekulære zionismens ståsted, er loven bare det juridiske uttrykket for hva som alltid har vært begrunnelsen for Israels eksistens: jødene trenger et sted – les: «hjem» eller «land» – som de kontrollerer og som gir dem sikkerhet fra forfølgelse. Begrunnelsen er rotfestet i århundrer med diskriminering og forfølgelse som kulminerte med Nürnberglovene på 1930-tallet, deretter Eviankonferansen hvor Europa og USA i hovedsak sa nei til å ta imot jødiske flyktninger og til slutt Holocaust.
Mot dette har palestinerne siden Balfourerklæringen ble formulert i 1917 framhevet: Vi var her da dere kom. Dere tok landet vårt og kastet oss enten ut eller skjøv oss til side. Israel er en gjøkunge! Denne nye loven bekrefter utviklingen gjennom 100 år!
I det følgende vil vi gjengi de formuleringene i den nye loven som vekker reaksjoner fra palestinsk side. Vi utelater bestemmelser om jødiske høytider, landets flagg og nasjonalsang som bare lovfester det som har vært praksis siden 1948 (men som likevel irriterer mange ikke-jødiske israelere).
Israel som jødenes nasjonalstat
Første paragraf lyder:
A. The land of Israel is the historical homeland of the Jewish people, in which the State of Israel was established.
B. The State of Israel is the national home of the Jewish people, in which it fulfills its natural, cultural, religious and historical right to self-determination.
C. The right to exercise national self-determination in the State of Israel is unique to the Jewish people.
Kommentar: Kritikerne av disse formuleringene hevder at loven gir jødene en spesiell plass i Israel til fortrengsel for de 21 % av befolkningen som er palestinere eller druzere. De hevder også at denne ordlyden strider mot ordlyden i uavhengighetserklæringen fra 1948 hvor det heter
« it will ensure complete equality of social and political rights to all its inhabitants irrespective of religion, race or sex;»
Tilhengerne svarer at det bare er spørsmål om grupperettigheter og ikke berører den enkelte israelske borgers individuelle rettigheter. Se Cecilie Hellestveits kommentar til formuleringen i lenken til NRK nederst på denne siden.
Jerusalems status
I paragraf tre heter det:
«Jerusalem, complete and united, is the capital of Israel»
Kommentar: Dette er helt uakseptabelt for palestinerne. De vil gjøre samme by – al-Quds – til hovedstad i en palestinsk stat.
Hebraisk som offisielt språk
A. The state’s language is Hebrew.
B. The Arabic language has a special status in the state; Regulating the use of Arabic in state institutions or by them will be set in law.
C. This clause does not harm the status given to the Arabic language before this law came into effect.
Kommentar: Her kan tilhengerne av loven peke på at punkt C garanterer at posisjonen til arabisk ikke vil bli svekket, men med tanke på det politiske klimaet i Israel bør det ikke forundre noen at palestinerne frykter at formuleringene åpner opp for en gradvis svekkelse av den plassen som arabisk språk har i dag.
Bosettinger
Paragraf sju sier følgende om jødiske bosettinger:
A. The state views the development of Jewish settlement as a national value and will act to encourage and promote its establishment and consolidation.
Kommentar: Palestinerne frykter at dette kan gi jøder adgang til å opprette bosteder i Israel hvor palestinere ifølge loven ikke kan bo. I så fall går tankene i retning apartheid. Dessuten reiser formuleringen spørsmålet om nye bosettinger i område C som omfatter 61 % av Vestbredden.
Lenker:
Vi lenker først til en tråd på Twitter hvor trådstarter er tilhenger av den nye loven. Tråden gir innsyn i debatten om loven blant folk flest i Israel.
Before you condemn #Israel over the new nation-state law, become more familiar with it, other similar laws around the world, and why it was introduced to begin with https://t.co/7mgr65WOOO
— (((David Lange))) (@Israellycool) July 20, 2018
NRK laget en fyldig kommentar til lovutkastet slik det forelå i 2014. Kommentarene er fortsatt relevante i forhold til den vedtatte lovtekstens formuleringer om en jødisk nasjonalstat.
