Thorvald Stoltenberg hadde alltid en ukuelig tro på kompromisset. Ingen konflikt var for liten, og ingen for stor, til at partene måtte komme sammen, lytte til hverandre og finne en løsning som begge kunne leve med.

Å gi etter i slike forhandlinger var ikke å vise svakhet, men styrke, mente Stoltenberg så sterkt han kunne.

Enten det var som lokalpolitiker i Oslo som skulle håndtere Blitz, som fredsmekler på Balkan i møte med krigshissere, eller i samtale med foreldre av rusavhengige.

Kompromisset

Som politiker dyrket han kompromisset nær grensen til det naive og uthalende, men alltid med en tro på at det ville være det beste i det lange løp. Løpene ble da gjerne også litt lengre, for det tok tid. I mellomtiden var han alltid den siste som gav opp å tro på en løsning og lete etter muligheter.

– Jeg hater kjekkaseri, kunne Thorvald si når vi snakket sammen.

I den gule favorittstolen, rundt det sagnomsuste kjøkkenbordet, eller i det mindre kjente roterommet med alle bøkene og plass til to stoler om man organiserte stablene litt annerledes.

Enten det gjaldt internasjonal politikk, norsk pengemakt eller mellommenneskelige relasjoner, hadde Stoltenberg lite til overs for spisse albuer. Han levde som han lærte. Hans store plass i norsk offentlighet og i mange folks hjerter er ikke tatt, den er fått og fortjent.

Frokostdiplomatiet som ble hans varemerke, kan sees på som et metodisk svar på hans forfekting av mennesker og løsninger. Der, over brød og alt syltetøyet han elsket, fikk han demonstrert hvordan det å møtes på like fot dannet bedre rammer for samtaler.

Politikken

Thorvald Stoltenberg trodde på at fred var mulig. I nord, på Balkan og i overnasjonale fellesskap – militært og utenrikspolitisk.

For det høster han ros i alle politiske leire. Han stod last og brast med Ap, men ble også en politisk kraft som person. Hans engasjement var mer enn partipolitisk, i tiden etter sitt politiske liv (i den grad det noen gang tok slutt), som president i Norges Røde Kors og aktivist i narkotikapolitikken. Alltid på de svakestes side og med deres perspektiv som rettesnor.

Av norske politikere som ikke har vært statsminister eller partileder, er han kanskje den aller største.

Man kan alltids innvende at hadde han vært nettopp dét, ville han trolig måtte ha skåret gjennom flere ganger, stikk i strid med livsfilosofien.

Menneskene

Det eneste kompromissløse med Thorvald Stoltenberg var troen på løsninger, muligheter og mennesker. «Det handler om mennesker» er tittelen på memoarene han selv førte i pennen.

Hans liv, hans livsgnist og energi handlet for alvor om alle han møtte og summen av alle møtene. Møter med høy og lav, viktige og vanlige mennesker på den globale og ultralokale scene.

– Karin synes det tar så lang tid når jeg går på butikken, kunne han si.

– Jeg er ikke skapt for å leve alene, sa han da han fant kjærligheten på nytt etter Karins bortgang.

Hans mangeårige kamp for rusbrukernes menneskeverd, handlet om det samme; at det var mennesker som fortjente verdighet. Det var ikke en kamp først og fremst for hans egen datter. Det var et rop om at samfunnet måtte endre sin tilnærming til en hel gruppe og se dem som enkeltmennesker med et helseproblem, ikke misbrukere som kan skylde seg selv. Også, eller kanskje særlig, disse menneskene var han genuint opptatt av.

Politikeren som søkte kompromisset, favnet så bredt. Han som trodde på det gode i mennesket, vant så mange. Derfor er Thorvald Stoltenberg en av norsk etterkrigstids viktige politikere. Dette er den røde tråden i hans virke på så mange scener gjennom et langt, levd liv.

Håpet

Den lune humoren og rause bamseklemmen er ikke mer.

Den karakteristiske stemmen har stilnet.

Den smittende latteren er over.

Men akkurat i dag tenker mange først og fremst på håpet.

Det kler Thorvald Stoltenbergs minne godt.

• Lars Nehru Sand jobbet med Thorvald Stoltenberg i Røde Kors i flere år, blant annet i årene 2002 til 2005 da Stoltenberg var president og Sand ledet Røde Kors Ungdom.