USA, Kina og Nord-Korea

i Europa av

Professor Øystein Tunsjø ved Institutt for forsvarsstudier var foredragsholder på Internasjonalt Forums møte 21. juni 2018. Han analyserte endringene i maktforholdene i verden og kommenterte forholdet mellom USA og Nord-Korea etter toppmøtet mellom president Trump og Kim Jong-Un i Singapore 15. juni.

EN NY BIPOLAR VERDEN

Vi er på nytt i ferd med å få et bipolart maktsystem i verden. Kinas kolossale økonomiske vekst og økende militære styrke er i ferd med å sette landet i stand til å utfordre USAs hegemoni i hvertfall i Øst-Asia. Avstanden ned til tredje maktnivå er nå så stort at vi kan snakke om to land som er i særklasse. Et eksempel som viser dette: i 1993 var kinesisk og russisk økonomi noenlunde jamnstore. I dag er den kinesiske økonomien 10 ganger så stor som den russiske og avstanden mellom dem øker hurtig. 

Det nye bipolare systemet som er i ferd med å danne seg, atskiller seg på viktige punkter fra det forrige mellom USA og Sovjetunionen. Den kalde krigen hadde tre viktige kjennetegn:

1. Militær rivalisering. På 50-tallet brukte USA rundt regnet 10 % av BNP til militærvesenet. Sovjet brukte ca 20 %. 

2. Stabilitet. Grensene mellom de to blokkene var klart definert. Gikk man en meter over Berlinmuren, ble det krig.

3. Rivalisering i periferien. Vi fikk en rekke kriger i Sør hvor stormaktene støttet hver sin part.

I det nye bipolare systemet ligger militærutgiftene prosentvis inntil nå på et lavere nivå. Det er mindre stabilitet i det geografiske sentrum og mindre ustabilitet i periferien. Tunsjø understreket særlig betydningen av ustabilitet i den sentrale konfliktarenaen som et viktig kjennetegn. Denne konfliktarenaen er ikke Europa, men Øst-Asia. 

Rivalisering til havs.

Kina er en landmakt som ønsker å dominere Øst-Asia. USA er en sjømakt som ønsker å hindre dette. Rivaliseringen avgjøres på havet. Her er det ingen klare snubletråder som det var mellom blokkene i Europa. En ytterligere forskjell er at Sovjet var en status quo-makt. Kina er revisjonistisk. Kineserne ønsker kontroll over havet nær seg og ønsker å nekte USA kontroll lenger ut. De er i ferd med å bygge opp en militær styrke som kan gi dem den kontrollen de ønsker. Den kinesiske marinen består allerede av flere skip enn US Navy, men kvaliteten er, iallfall foreløpig, lavere. Fordi konflikten foregår til havs, er atomvåpen mindre viktige. Dette er i seg selv et faktum som øker krigsfaren. 

Maktendringen i Øst-Asia legger også økt press på Japan til å ruste opp. De er allerede på full fart tilbake i kapprustningen og har industriell styrke til å bygge opp militærapparatet hurtig dersom de bestemmer seg for det. 

Hva betyr dette for Europa?

Det er åpenbart at USA nå legger mindre vekt på Europa enn tidligere. Det var klart lenge før den politiske kløften mellom de to verdensdelene åpnet seg under Trump. Samtidig spiller kinesisk økonomi en raskt voksende rolle også i Europa. Det viktigste eksemplet på dette er den betydningen Kina har for Tyskland. Også Norge blir indirekte berørt av maktendringene. Vi må ta på alvor et scenario hvor konfliktnivået i Øst-Asia eskalerer og legger beslag på betydelig amerikansk kapasitet samtidig som det bryter ut en konflikt et annet sted i verden som krever deres oppmerksomhet. Hvis Russland i en slik situasjon velger å legge økt press på Norge ut fra sine egne sikkerhetspolitiske mål, må vi gå ut fra at amerikanernes kapasitet til yte oss støtte vil være begrenset. 

NORD-KOREA

Forholdet mellom USA og Nord-Korea er bedre enn før de to lederne møttes. Den umiddelbare risikoen for konflikt er redusert. Det er opprettet en mye bedre kommunikasjon mellom partene, men det grunnleggende problemet består. Når Trump innser det, kan vi fort havne i en enda farligere situasjon. 

Når det ble bevegelse i forholdet, skyldtes det at amerikanerne forstod at man stod overfor en ny trussel: Nord-Korea kan nå USA med atomvåpen. Dette skapte en reell fare for storkonflikt, men samtidig satte Kim Jong-Un i gang en sjarmoffensiv som gjorde det lettere å søke et alternativ til storkrig. 

Hvorfor er vi ikke nærmere en varig løsning?

Atomvåpnene har løftet Nord-Korea til å bli en likeverdig stat og sikrer både statens og regimets eksistens. Uten atomvåpen vil landet igjen bli en pariah som knapt noen utover Koreahalvøya vil bry seg om. Derfor er det urealistisk å tro at Kim Jong-Un vil gi fra seg disse våpnene.

Når vi ser på avtalen som Trump og Kim har inngått, virker det som Trump har spilt ut alle sine gode kort uten å få mer igjen enn hva tidligere presidenter har fått av løfter. Kim kan overfor hjemmepublikum framstå som en internasjonalt anerkjent leder med løfter om en mulig fredsavtale og, ikke minst, USA vil begrense sin deltakelse i militærøvelser i området.

Samtidig vil Nord-Korea bruke som argument for å beholde atomvåpen at amerikanske sikkerhetsavtaler ikke er å stole på under henvisning til bl.a. Iranavtalen som Trump som kjent har trukket seg fra.

Et ytterligere argument for atomvåpen fra Kims side er at også Kina utgjør en potensiell trussel.  Nord-koreanerne husker at kineserne normaliserte sitt forhold til USA mot slutten av Vietnamkrigen og få år etter invaderte Vietnam. De er svært bevisste at Kina normaliserte sitt forhold til Sør-Korea i 1992 og at kineserne med letthet kan krysse grensen til Nord-Korea med overlegne styrker. Det eneste som kan avskrekke Kina, er atomvåpen.

Tunsjø avrundet sine betraktninger om Nord-Korea med å hevde at et realistisk utgangspunkt vil være å akseptere at landet eksisterer som en atommakt. Sikkerhet åpner muligheter for økonomiske endringer. Dermed vil en logisk politikk fra  utenverdenens side være å investere i Nord-Korea for å skape grunnlag for tillit og dialog.


LENKER:

En sammenlikning av amerikanske og kinesiske militære styrker

En sammenlikning av økonomisk størrelse

Brookings´ temaside om Nord-Korea