På Internasjonalt Forums medlemsmøte 28. mai ble det holdt to innledninger av henholdsvis Tarjei Skirbekk og Andreas Halse.
Parlamentarisk tilbakegang
Tarjei Skirbekk ga en bred oversikt over utviklingen i det parlamentariske bildet i europeiske land gjennom de siste par tiårene. I 2000 deltok sosialdemokratiske partier i 12 av 15 regjeringer i EU-land. I 2018 er det fem sosialdemokratiske regjeringssjefer i 28 perifere EU-land og deltakelse i koalisjonsregjeringer i fem land. Lyspunktet er kanskje først og fremst Portugal, men også til dels England. I 2017 var vi vitne til kraftig tilbakegang eller rett og slett kollaps ved valg i Nederland, Frankrike, Tyskland, Østerrike og Tsjekkia. I 2018 har vi hittil sett det samme i Italia og Ungarn.
Pasokifisering
Det har oppstått et nytt begrep for å beskrive det som foregår: pasokifisering. Dette bygger på utviklingen til det greske sosialdemokratiske partiet Pasok som gikk fra en oppslutning på 44 % i 2009 til 5 % i 2015. I Nederland gikk sosialdemokratene fra 25 % i 2012 til 5 % i 2017. I Tyskland og Spania har vi sett en halvering i løpet av få år. I Polen, Irland og Skottland er sosialdemokratene utradert.
Velgerne har gått i nær sagt alle politiske retninger: til de grønne, til de liberale, til ytre høyre og ytre venstre.
Populisme på frammarsj
I Polen, Ungarn, Slovakia, Østerrike, Italia, Tsjekkia og Finland er populistiske partier i regjeringsposisjon. Europeisk politikk har blitt polarisert i sterkere grad enn tidligere og tyngdepunktet har forflyttet seg mot høyre. Nye konfliktlinjer har rykket i forgrunnen. Den klassiske høyre-venstre aksen har redusert betydning mens det har vokst fram en pol som er positiv til internasjonale løsninger og står for liberale verdier og en motpol som bygger på nasjonale løsninger, autoritet og tradisjon. Populismen handler om folks behov for trygghet og ønsket om å bremse globaliseringen og senke endringstempoet. Et aktuelt eksempel er den pågående valgkampen i Sverige der det er tydelig at mange oppfatter de etablerte partiene som lite troverdige og ute av stand til å løse dagens problemer.
Globalisering gir utrygghet
Sosialdemokratiets tilbakegang skjøt fart under finanskrisen i 2008 da de ikke utviklet noen egen politikk som klart atskilte dem fra andre partiet. Dette ble kanskje enda tydeligere under flyktningkrisen i 2015.
Folk flest opplever at globaliseringen gir økte sosiale forskjeller og usikkerhet, samtidig som sosialdemokratiet ikke gir dem sosial inkludering og en alternativ økonomisk politikk.
To ubehagelige spørsmål
Skirbekk avsluttet med å formulere to grunnleggende spørsmål til europeisk sosialdemokrati:
Må sosialdemokratene velge en tydelig grense for velferdsstaten?
Hvem skal vi være solidariske med når vi kanskje ikke kan være solidariske med alle vi vil?
Gir ikke trygghet overfor samfunnsendringene
Andreas Halse pekte på utfordringer hvor man etter hans mening må komme opp med bedre svar enn i dag.
Han startet med å hevde at sosialdemokratiets krise ikke er så mye at man i de senere år har tapt en rekke valg, men manglende evne til å gi trygghet til brede lag og en visjon om samfunnsendring. Sosialdemokratiet har alltid vært en allianse mellom store samfunnsgrupper. Nå er man i ferd med å miste fundamentet. Folk med kort utdanning og dårlig lønn blir byttet ut med folk som har høyere utdanning og solid inntekt. Dette har ikke bare ført til overgang til andre partiet blant de tradisjonelle velgergruppene, men mange har også gått til sofaen. Det å bytte medlemmer og velgergrupper får konsekvenser for politikken. Sosialdemokratiet har bøyd seg for markedets krav og trenger nå å klargjøre hvor den røde linjen går for hva de kan godta. Markedet har nok løftet store grupper, men mange har også blitt etterlatt uten å oppleve framgang.
Utydelig svar på innvandringen
Så har vi fått nye problemstillinger som dominerer det offentlige ordskiftet. I en spørreundersøkelse som ble gjennomført i de fleste europeiske land for ikke lenge siden, kom det fram at innvandring var det spørsmålet som folk flest i land etter land framhevet som det største felles-europeiske problemet. På nasjonalt plan ble også sosiale saker og kriminalitet ofte nevnt som dominerende spørsmål. Sosialdemokratiet har ikke utformet sin egen, troverdige politikk på området innvandring/integrering/islam. Man har altså vært utydelig på det området som velgerne utpeker som det viktigste politiske problemfeltet. Det er ikke bare i Norge at forsøkene som hittil har blitt gjort for å utmeisle en egen politikk blir oppfattet som taktisk manøvrering. Halse tok til orde for å nedsette en offentlig kommisjon for å lage en bred innstilling om hvordan Norge skal forholde seg på dette feltet, noe som forhåpentligvis kan bli førende for politikken i mange tiår framover. Han trakk i denne forbindelse en sammenlikning til Brundtlandkommisjonen, som nettopp har fått betydning for lovverk og internasjonale avtaler som legger rammer for dagens miljøpolitikk.
Å møte den teknologiske revolusjonen
Deretter påpekte han at vi trenger en ny industripolitikk som kan gi vanlige mennesker en følelse av trygghet i forhold til de voldsomme teknologiske endringene vi står overfor. Her har man jo delvis en god profil å vise til allerede i dag, f.eks. gjennom tiltak mot fagforeningsknusing som atskiller Arbeiderpartiet fra høyrekreftene. Men det handler om mer. Vi må gi mennesker troen på at de kan være trygge stilt overfor robotenes inntog på arbeidsplassene og at de kan mestre kravene til omstilling. Hvilke styringsverktøy trenger Staten for å gi en trygghet som går utover hva godt posisjonerte bedrifter kan gi?
Behov for nytt venstreinitiativ
Halse avsluttet med å vise til at Arbeiderpartiets styrke da partiet var den dominerende kraften i norsk politikk, var å forene folkelig engasjement og praktiske løsninger. Mange savner i dag et godt og trygt venstreinitiativ. Det trenger ikke på noen måte være ekstremistisk, men det må gi en forklaring på hva man vil gjøre med det folk flest mener er Norges største utfordringer. Arbeiderpartiet trenger et prosjekt folk tror på og kan med det komme tilbake i førersetet.
LENKER:
Who killed European social democracy?
