Norske sikkerhetspolitiske rammebetingelser i bevegelse

i Forsvar/Konflikt og sikkerhet/NATO av

Tidligere statssekretær Torgeir Larsen analyserte Norges sikkerhetspolitiske rammebetingelser etter årsmøtet 1. mars. Han tok utgangspunkt i Trygve Lies opplevelse av småstatsdilemmaet i 1944 da utenriksminister Molotov krevde opphevelse av Svalbardtraktaten til fordel for norsk-russisk felles forvaltning av Svalbard og avståelse av Bjørnøya til Sovjet. Småstatens dilemma blir definerte som evnen til å tilpasse seg endringer i omverdenen samtidig som man tar hensyn til egne målsettinger og begrensete ressurser. Det kan se ut som denne situasjonen igjen er aktualisert. Pilarene for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk har i de senere år kommet i bevegelse.

Geopolitisk makt skyves vekk fra Vesten

Norsk global sikkerhetsforankring i en institusjonalisert verdensorden med FN-pakten og FNs sikkerhetsorganer som øverste organ er under endring. Demografi er en god indikator på en underliggende, relativt langsom men ubønnhørlig prosess. I 1945 var Europas andel av verdens befolkning 16 %. I 2015 hadde den sunket til 12 %, og det blir anslått at i 2050 vil den være 7 %. Det er en iboende treghet i internasjonale institusjoners evne til å tilpasse seg geopolitisk maktforskyving. Vi har sett det i Verdensbanken og IMF hvor stemmerettsreglene ikke ble tilpasset Kinas voksende tyngde og derfor selv tok initiativ til en multilateral asiatisk infrastrukturbank. Vi kjenner det fra debatten om hvem som skal ha vetorett i FNs sikkerhetsråd hvor India og Tyskland fortsatt blir holdt utenfor. Vi ser det på en annen måte i form av at tilliten til nasjonale institusjoner i de samme demokratiene som har ledet utviklingen av de internasjonale institusjonene blir svekket. Opp mot 40 prosent sier det er umulig eller svært vanskelig å påvirke sine regjeringer. Norge har tjent mer enn de fleste andre på verdensordenen etter 1945. Avtakende autoritet og legitimitet for internasjonal rettsorden øker usikkerheten for alle, men mest for småstatene som ikke kan sette inn maktressurser på linje med stormaktene. Hvilke spørsmål reiser denne utviklingen for oss og hva er norsk svarstrategi?

USA som sikkerhetspolitisk garantist

Den sikkerhetspolitiske garantien står på tre bein:

a) Forsvarssamarbeid. Avhengigheten av USA har økt. Europa er en svakere del av alliansen i dag enn tidligere. Bare USA har militær styrke og teknologisk kraft til å unnsette Norge.

b) NATO-budsjetter. 72 % av budsjettene kommer fra USA. Dette beinet står støtt selv om perspektivet til den nåværende amerikanske administrasjonen er «America First». Beliggenhet og etteretningskapasitet gjør Norge interessant.

c) Politisk samarbeid. Dette beinet i allianseforholdet er mer utsatt. Det politiske USA var leder og grunnlegger av sentrale internasjonale institusjoner. Nå er landet mer en avventende, interessebasert deltaker – eller motstander. Parisavtalen om klimaendringene er et nærliggende eksempel.

NATO som ankerfeste for forsvaret av Norge

NATO har ikke lenger bare ett, samlende trusselbilde. For medlemslandene i sør er det viktigste oppløsningen i Midt-Østen og terrorisme. I nord og øst er det Russland. I tillegg står vi overfor cybertrusler fra alle kanter. Som resultat av dette står alle mer alene, også Norge. Mange av de allierte har mer enn nok med sitt på andre hold. NATOs kjerne – de kollektive strukturene utfordres. Å svare på 29 medlemslands forventninger med ulike trusselbilder er krevende. Greier kollektivet dette, eller vil kompleksitet og ressursknapphet tvinge fra et NATO der ulike samarbeidskonstellasjoner mellom et utvalg allierte blir viktigere enn NATO som operativt kollektiv? Vi ser allerede at bilateralisering og trilateralisering er ferd med å skje. Det kan føre til at NATO som operativ forsvarsallianse svekkes. Hva betyr det for NORGE – som er mer avhengig av de kollektive strukturene enn mange andre i alliansen? Dette kan få store konsekvenser for organiseringen og vektingen av det norske forsvaret.

Konsekvenser for Norges forsvar

Norge står ikke overfor umiddelbare og eksistensielle trusler. Like fullt, å ikke forholde seg til uønskede utfall før det er for sent, er en farlig strategi. Hvordan prioritere for en framtid der Norge bør ta høyde for å ta større ansvar for seg selv.? Vi er ikke vant til å tenke på den måten – i langtidsplanen for forsvaret er NATO som ankerfeste en konstant. Men NATO endrer seg. Bør vi i større grad satse på nasjonale kapasiteter, bli mer som Finland? I tillegg til NATO-forpliktelsene blir det dyrt. NATO-målsettingen med to prosent av BNP til forsvaret er ikke enormt mye. Vi har vært der før. Men skal vi også bygge mer egne nasjonale beredskapsstrukturer i tillegg til NATO-forpliktelsene, er to prosent et heller lavt tall. En norsk sikkerhetspolitisk panne uten folder er en naiv panne.