Palestina i dag

i Midt-Østen av

Den kjente kirurgen og Palestinaaktivisten Erik Fosse holdt hovedinnlegget på Internasjonalt Forums møte 15. februar.

Den humanitære situasjonen blir stadig verre

Han innledet med å si at det for tiden er stille i media omkring situasjonen i Palestina og det i seg selv er illevarslende fordi det alltid blir mye verre for palestinerne når medias oppmerksomhet ikke er rettet mot det som foregår. Hans personlige erfaring er al det har skjedd en tragisk forverring gjennom de ca 40 årene han har fulgt utviklingen tett. Palestinerne har gått fra å være representanter for en gammel kultur som har gitt dem en tydelig verdighet til å bli brikker i et internasjonalt spill.

Norge føler et spesielt ansvar for situasjonen – eller har iallfall gjort det inntil de senere år – selv om debatten fremdeles pågår om hvorvidt Osloavtalen var en fordel eller en ulempe for palestinerne. Israel brukte Osloavtalen til å foreta en systematisk innlemmelse eller kolonisering av palestinsk område. I særlig grad gjelder dette Jerusalem. Etter den israelske tilbaketrekking av nybyggerne på Gazastripen i 2005 har det være stor forskjell i Israels politikk overfor Vestbredden og Gaza.

Vestbredden

På Vestbredden har bevegelsefriheten for palestinerne stadig blitt vanskeligere. Folk møter okkupasjonen hver dag. De presses sammen i bantustanliknende områder mellom kontrollposter, nybyggernes veier hvor palestinerne ikke har adgang og muren mellom Vestbredden og Israel. Øst-Jerusalem har blitt gradvis mer og mer israelsk. Stadig nye bosettinger øker fragmenteringen av hele området.

Gaza

I Gaza har man i og for seg bevegelsesfrihet innenfor et lite, overbefolket område, men hele Gaza kan betegnes som verdens største fengsel i friluft. I følge en FN-rapport kan den nåværende utviklingen gjøre området ubeboelig i 2020. Restriksjonene på import kveler gradvis næringslivet. Mangelen på strøm, bensin, sement rammer ikke bare bedriftene men også familiehverdagen. Arbeidsledigheten blir offisielt anslått til 42 % og 58 % blant de unge. 70 % er avhengig av økonomiske bistand. Strømmen er borte 8 til 12 timer hver dag. 35 % av befolkningen har tilgang til vann bare hver fjerde dag. Konsekvensene er bl.a. at kloakken har begynt å flyte rundt ubehandlet med alt hva det fører med seg av sykdommer samtidig som helsetjenestene forvitrer. Palestinerne får bare lov til å fiske på 1/3 av det området som ble forutsatt i Osloavtalen.

Den politiske situasjonen

På det politiske plan har alt dette ført til tilnærming mellom Hamas og PLO. En forsoningsavtale ble inngått høsten 2017, men foreløpig har vi ikke sett noen oppfølging som har ført til forbedring i folks hverdag. Det vi derimot har sett, er at USA holder tilbake mer enn 500 millioner kroner i støtte med begrunnelse at de vil se palestinerne ved forhandlingsbordet før de går med på utbetaling. Nå blir dette kompensert med ekstrabevilgninger bl.a. fra Norge, men vedtaket kom samtidig som USA bekjentgjorde at de vil flytte sin ambassade til Jerusalem – noe som ganske naturlig svekker palestinernes vilje til å forhandle. Trump har riktignok signalisert at han vil legge fram en ny fredsplan, men foreløpig har palestinerne merket seg at USA ikke har stilt noe krav til Israel som gjenytelse for å få aksept for anerkjennelsen av Jerusalem som hovedstad – krav har bare blitt stilt til palestinerne.

KOMMENTARER:

Vigdis Kjelseth påpekte at Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad reiser noen viktige spørsmål. Det viktigste er kanskje hva dette betyr for Israelo og Palestina.

Med anerkjennelsen har Trump:

– fjernet ethvert grunnlag for en tostatsløsning

– endret USAs rolle fra å være en noe partisk samtalepartner mellom sin nære allierte Israel og palestinerne, til å ta side som israelsk partner og dermed knuse alt håp om palestinsk stat.

Er enstatsløsning løsningen?

Kjelseth gikk deretter over til å diskutere ideen om en enstatsløsning basert på den palestinske filosofen Sari Nusseibehs tanker.

Nye bosettinger, annektering av land som har delt opp palestinske landområder, nedbrytning av palestinsk økonomi og infrastruktur har hver for seg og til sammen gradvis visket ut muligheten for å etablere en selvstendig fungerende palestinsk stat. Nusseibeh må forstås dithen at man ikke kommer utenom en enstatsløsning nå, og at kampen for palestinerne først og fremst må stå om like rettigheter. Det innebærer at Israel på ett eller annet tidspunkt må gå bort fra å være en jødisk stat. Det blir neppe enklere å oppnå menneskerettigheter og borgerrettigheter innenfor en enstatsløsning, men sannsynligvis vil det være lettere å kjempe for menneskerettigheter før man går løs på spørsmålet om borgerrettigheter.

Nusseibeh tror det vil ta lang tid – på begge sider – å akseptere at de er en stat. Kanskje vil det kreve et helt nytt lederskap på palestinsk side, men for jødene kreves mye mer siden det stiller spørsmålstegn ved hele prosjektet «jødisk stat».

Og mens vi analyserer og forsøker å forstå hva neste trekk blir, er de fleste enige om at det er hva slags plan USA vil framlegge og når som er hovedspørsmålet nå.

Espen Barth-Eide slo fast at vi nå opplever en politisk stagnasjon i Palestinaspørsmålet. De arabiske statene er ikke særlig opptatt av problemet bortsett fra i taler hvor de nødvendigvis må berøre det. For dem er andre konfliktdimensjoner i Midt-Østen viktigere, f.eks. den mellom Iran på den ene siden og Saudi-Arabia, de fleste av Gulfstatene og Egypt på den andre. For disse er det en sentral faktor at Israel er sterkt anti-iransk. Dette konflikten er tydelig eksempelvis i det regionale handlingsmønstret i den pågående Syriakrigen. Palestinakonflikten blir derfor viktig bare for spesielt interesserte som Europa og Jordan.

Osloavtalen var en god ide, kanskje særlig fordi den baserte seg på at man skulle bygge de palestinske institusjonene først, før man opprettet staten og gikk løs på de vanskeligste politiske temaene som f.eks. Jerusalems status. Men håpet om en positiv utvikling svant etter hvert som man så at det slett ikke ble noen palestinsk stat og hele prosessen ble meningsløs. Mange israelere opplever at det «palestinske problemet» er løst. Ikke bare er landet trygt, men Vesten betaler for okkupasjonen gjennom UNHCR uten å stille krav til Israel. Parallelt med palestinsk oppgitthet har det skjedd noe negativt i Israel, nemlig en veldig høiredreining. Den rådende oppfatning av situasjonen blant israelere er farlig, også for Israel

Hvor lenge er drømmen om en palestinsk stat realistisk?

Det ligger ikke noe annet alternativ til den nåværende situasjonen på bordet enn en tostatsløsning. I dag må vi spørre oss om ideen om to separate stater sperrer for et alternativ. Barth-Eide inviterte til nytenkning rundt dette spørsmålet i Oslo, men vedgikk at han ikke vet akkurat hva svaret er.


Lenker:

Al-Monitor/Palestina og Al-Monitor/Israel er meget anerkjente nettadresser for de som følger utviklingen i området.

palestinakomiteen.no er hjemmesiden til organisasjonen for norske palestinaaktivister.

Med Israel for fred er den fremste norske nettadressen for Israelvenner.

Al-Jazeera samler sin nyhetsdekning fra området under to adresser: Palestina og Israel.

Det svenske «Utrikesmagasinet» trykket denne kritiske artikkelen om Osloprosessen og palestinernes situasjon i desember 2017