I Storbritannia går debatten relativt varmt om den globale privatiseringsbølgen som Thatcher dro igang på 80- og 90-tallet. Hos oss er slike ideologiske debatter fraværende. Mangler vi ledere på lokalt og regionalt plan som kan forme sosialisme som en samlende plattform for Arbeiderpartiet? Nå oppleves vi fraksjonert og internt uenige. Kjør debatt!
I England begynte debatten etter at togoperatøren Virgin Rail og Carillion, bygg- og outsourcing, driver av fengsler, infrastrukturprosjekter og andre prosjekter finansiert av skattemidler, gikk over ende økonomisk. I Norge vurderer regjeringen å privatisere deler av jernbanedriften, uten at AP går i krigen for å hindre en slik utvikling. I Sverige har man privatisert en større del av fornybare energiressurser, som fossefall. De har fortsatt en monopolsituasjon, de setter selv sine priser, og pøser inn penger til sine eiere. De har gitt sine eiere langt mer i utbytte enn hva de har investert av penger i virksomheten eller i bokført overskudd de siste ti årene.
Ved privatiseringen i 1990 hadde de syv private engelske el-selskapene en egenkapital på 17 milliarder pund og null gjeld. I dag er egenkapitalen fortsatt på samme nivå, mens gjeldsnivået er 50 milliarder pund. Stort sett skyldes gjelden interne transaksjoner angående utløsning av andre aksjeeiere, innløsning av aksjer og gevinstuttak.
Her hjemme er diskusjonen som sagt fraværende lokalt. Det eneste som har blitt diskutert her hjemme er privatskoler og sykehjem. Heldigvis har vi foreløpig ikke gått så langt som Sverige med å dyrke fram privatskoler. Er årsaken en engstelse mot å få merkelappen SOSIALIST knyttet til sitt navn?
Liberalisme er hovedmotstanderne til sosialisme, de er villig til å ofre mest på bekostning av fellesskapet. MEN også de har et mantra, etter filosofen Karl Popper; » Man kan omprøve sine beslutninger hvis det viser seg at de skaper problemer og ikke forutsette konsekvenser.» Kanskje det eneste positive med liberalisme, men vil de lytte til filosofen?
