Bråk i rosenes leir

i Arbeiderpartiet/Internasjonalt Forum av

Bråket i partiet har vært lammende for partiet de siste par månedene. Det er ikke første gangen vi har opplevd alvorlig splittelse, selv om det er første gangen vi har hatt sextrakassering som utløsende faktor.

Kjetil Skogrand, tidligere styremedlem i forumet, historiker med doktorgrad, skriver her om tidligere «splittelser» i partiet vårt. Slike «renselsesperioder» er vonde for alle medlemmer mens de pågår, men som oftest ender vi opp med et styrket parti og organisasjon. Anbefaler alle å lese:

– Einar Gerhardsen og Haakon Lie. Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steen. Torbjørn Jagland og Jens Stoltenberg. Maktkamper og personstrid er normalen i Arbeiderpartiet

1920-tallet ble partiet splittet i tre av spørsmålet om holdningen til den russiske revolusjon. I 1949 var det strid om NATO-medlemskapet. På 50-tallet var det strid om sikkerhetspolitikken, med avskallingen av Sosialistisk Folkeparti i 1961 (forløperen for dagens SV) som høydepunkt. På 70-tallet og 90-tallet var det EF- og EU-strid.

Arbeiderpartiet har sine røtter både i en sentralistisk sosialistisk tradisjon og en liberal tradisjon fra det som var den radikale delen av gamle Venstre – et parti som historisk sett også er kjent for å favne sterke personligheter og mange meninger. Ensretting har aldri fungert for Arbeiderpartiet – det er for mangfoldig til det.

Kamp om politisk retning og mellom personer har tvert om historisk sett vært bensinen i Arbeiderpartiets motor. Men til tider har det blitt for mye drivstoff – motoren har ruset ukontrollert og noen ganger blitt nesten kvalt. Hver gang har likevel partiet hentet seg inn. Partiorganisasjonen har innsett at stridighetene lammer partiets evne til å sette agenda i norsk politikk. Og da har man gått inn i smulere farvann, med bedre samhold, felles standpunkter og større handlekraft.

Perioden under Jens Stoltenberg var en slik periode av ro og disiplin – etter en fase med utmattende strid mellom Jagland og Stoltenberg. Nå har det igjen vært strid, men vi ser kanskje allerede tegn til at partiet – sin vane tro – igjen samler seg om felles politiske mål.

Ørnen blant partiene er såvisst ingen barnehage. Og Jonas har sant å si sett litt sliten ut de siste månedene. Men sammenliknet med Oddvar Nordlis fremtoning i hans egen regjeringsperiode fremstår Jonas som rent ut sagt som fresh og energisk. I Nordlis periode lakk parti og regjering som en sil – innholdet i interne møter var kjent i media lenge før protokollene forelå. Så dette er ikke noe nytt.

Men senere kom likevel perioder der Arbeiderpartiet på nytt samlet rekkene og evnet å dominere norsk politisk debatt. Er det noe vi skal lære av historien, er det at Arbeiderpartiet aldri skal avskrives som en kraft i norsk samfunnsutvikling.