Sommeravslutning 2017

Utenrikspolitikk i en urolig verden

i Konflikt og sikkerhet av

Dag Einar Thorsen som er førsteamanuensis ved Høgskolen i Sørøst-Norge, og Kim N. Gabrielli som er nestleder i Internasjonalt Forum. Holdt hver sin korte innledning under ovenstående overskrift på Internasjonalt Forums sommeravslutning på Skøytemuseet, Frogner den 21. juni.

Ikke mer uro, men større usikkerhet

Thorsen startet med noen betraktninger om ordbruken i tittelen til møtet: Verden kan neppe sies å være mer urolig enn tidligere. Tvertimot er det færre kriger enn tidligere. Vi har for tiden ingen pågående mellomstatlige kriger, men i stedet enkelte borgerkriger hvorav noen er internasjonaliserte på den måten at utenlandske makter har gått inn på forskjellige sider i borgerkrigen.

Derimot er det større usikkerhet enn på lenge om hva som vil skje – også på kort sikt. Under den kalde krigen var det noe grunnleggende som lå fast, mens i dag vet vi ikke hvilket handlingsrom Norge har om 10 år. Enkelte egenmektige aktører setter mye av agendaen. Tenk bare på Trumps twittermeldinger. Eller russernes opprustning av et land som er som et økonomisk korthus. Hvor bærekraftig denne opprustningen vil vise seg å være, er det ingen som vet.

APs utenrikspolitikk 1935 – 2000

Thorsen gikk deretter over til å framsette noen betraktinger om Arbeiderpartiets utenrikspolitikk fra 1935 fram til århundreskiftet. Da arbeiderregjeringen overtok i 1935, var partiet uforberedt på det utenrikspolitiske plan. Bare tre kulepunkter i partiprogrammet omhandlet dette politikkområdet. De var preget av idealisme og en sterk tro på at internasjonale institusjoner og omforente regler ville kunne føre til en fredeligere og mer rettferdig verden. Men allerede partiprogrammet i 1936 var annerledes. Det var langt fyldigere, mer realistisk, og partiet sluttet med å stemme mot forsvaret. I 1939 stemte Arbeiderpartiet for første gang for en økning av forsvarsbudsjettet.

I 1945 hadde man tenkt gjennom mange scenarier for etterkrigstida, og de første årene etter krigen ble grunnleggende for den utenrikspolitiske orienteringen i tiårene som fulgte. Den mest retningsgivende beslutningen var naturligvis tilslutningen til NATO-medlemskapet i 1949, men også den aktive støtten til opprettelsen av FN. På 50-tallet var den viktigste nyvinningen bistandstanken og i forlengelsen av den, en gradvis mer aktiv rolle som mekler i alvorlige konflikter og borgerkriger.

Nye utfordringer

Kim N. Gabrielli begynte sitt innlegg med å fastslå at det media har begynt å kalle «trumpisme» dreier seg om mer enn Trump. Vi ser økt ulikhet, sterkere talerør for proteksjonisme enn på mange år og populistiske kandidater med framgang i mange land. Utfordringene kan deles i fire trender:

1. Makt og verdier forskyves fra Vest mot Øst og fra Nord mot Sør.

2. Klimaendringene utgjør en betydelig trussel.

3. Innholdet i arbeid og produksjon endrer seg i rasende fart, og det går utover arbeidsplasser og måten vi er vant til å skape økonomisk vekst.

4. Vi ser økende sosial og økonomisk ulikhet i land etter land. En faktor som angriper selve limet i mange samfunn og utfordrer den økonomiske veksten.

Et helt avgjørende spørsmål blir derfor: Hva gjør norsk utenrikspolitikk med dette?

Gabrielli pekte på at nå er kravet om å bekjempe ulikhet skrevet inn i Arbeiderpartiets program som en hovedprioritering framfor fattigdomsbekjempelse i utviklingspolitikken. Å bekjempe ulikhet er en av de største utfordringene vi står ovenfor, og hittil har dette fått relativt liten oppmerksomhet i utenrikspolitikken. Han pekte på tre områder som Norge bør satse på:

Norge kan ha en tydelig pådriverrolle innen det økonomiske området internasjonalt
Norge bør være en tydelig pådriver for frihandel og samtidig bedre reguleringer. Både når det gjelder banker, finanssektor og såkalte skatteparadis. Selvfølgelig kan Norge ikke gjøre dette alene og til nå har det vært et utfordrende felt. Men hvis vi kan snakke om et momentum innen dette området så kan det være nå; Finanskrise, Panamapapers, høyrepopulisme og en tydelig økende inntektsulikhet som skader den økonomiske veksten har bidratt til et ønske om en mer rettferdig fordeling, sa Gabrielli.

Referent: Aslak Leesland

Arbeid til alle – også i utenrikspolitikken
Gabrielli sa at det i dag er et lite fokus på å skape jobber og arbeid til alle i norsk utenrikspolitikk. Kun 5 % av bistandspengene for eksempel går til arbeid med næringslivet. Når det gjelder anstendig arbeid, samarbeid med fagforeninger og arbeidsgivere så er dette så godt som fraværende. Midlene som brukes på dette har blitt halvert siden 2013. Den gangen utgjorde det mindre enn 1% av bistanden. Et sterkere samarbeid med aktørene i næringslivet og arbeidslivet blir derfor avgjørende skal norsk utenrikspolitikk bidra til å bekjempe ulikhet.

Finans som nytt område i utenrikspolitikken
Norge har gått fra å være en «petrostat» til en investorstat sa Gabrielli og pekte på at Oljefondet har blitt så stort at i 2016 utgjorde de løpende inntektene inn i Fondet like mye som Norges inntekter fra råolje. Han mente at Oljefondet ikke skal brukes som bistand, men at det bør være en pådriver for ansvarlige investeringer og bedre internasjonale regler. For at Oljefondet skal få mulighet til å investere i mer enn 77 land som de gjør nå, må norsk utenrikspolitikk ivareta fondets interesser og omdømme avsluttet Gabrielli.

Legg igjen en kommentar