Marit Nybakk – lederen i Internasjonalt Forum – holdt denne appellen ved Wergelandsstatuen på Carl Johan 1. mai 2017:
Gratulerer med dagen!
17. juni i år er det 75 år siden de tyske okkupantene sendte de første jugoslaviske krigsfangene til et helvete i fangeleirer i Nord-Norge.
Den innsatsen lokalbefolkningen i Nordland gjorde ved å smugle inn mat og medisiner til fangene er et eksempel på solidaritet og menneskelighet som altfor sjelden er kommet fram.
Senest sist torsdag ble jeg minnet på dette da Serbias utenriksminister gjestet Stortinget, og uttrykte en sterk takknemlighet til det norske folk, som satte livet på spill i en solidaritetshandling for jugoslaviske og russiske fanger.
Et av minnene fra min lange Stortings-periode er det gripende møtet i Beograd med tidligere jugoslaviske krigsfanger fra Norge.
Deres takknemlighet var grenseløs.
Nordlendingenes handlinger for 75 år siden var i Henrik Wergelands ånd.
Forfatteren og humanisten Henrik Wergeland.
Tradisjonen tro hedrer Internasjonalt Forum Henrik Wergeland 1. mai. En stor dikter.
Men også en person med stor personlig integritet. Kompromissløs om verdier som frihet, toleranse, utjamning og menneske-rettigheter.
Den første antirasist.
Våren 1839 kom en person med jødisk bakgrunn til Norge.
Men Norge nektet ham adgang.
Det var en skamplett på den ellers så radikale grunnloven vi hadde vedtatt i 1814 at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket.
Forfatter og humanisten Henrik Wergeland heiste opprørsfanen. Ropte ut at vi er likeverdige, enten vi er lyse eller mørke, kristne eller tilhører en annen religion.
I 1851 endret Stortinget grunnloven og ga jødene adgang til riket. Da hadde Henrik Wergeland vært død i 6 år.
På nytt har Norge kledd seg i lysegrønt. Vi samles under røde flagg for å hedre våre pionerer, for å slå ring om våre verdier.
Vi står opp for vårt politiske demokrati, menneskerettigheter, frihet og toleranse.
Og i år står vi særlig opp for vår samfunnsmodell, et trygt og anstendig arbeidsliv. For arbeidsmiljøloven og for flere i arbeid.
For kampen mot arbeidsledighet.
En sommerdag på slutten av 80-tallet satt jeg på plenen utenfor det daværende Christiania Spigerverk i Nydalen. Satt sammen med en del av «gutta». Mange av dem hadde jobbet på Spigerverket i 40 år fra de var 15. De var fra Oslo Øst, fra Romerike, Hadeland og Odalen ikke minst. Garvede mannfolk satt med tårene rennende nedover kinnene. Stortinget hadde vedtatt å flytte stålproduksjonen i Nydalen til Mo i Rana.
Alle ble arbeidsledige.
Partikamerater – det er ingenting som er viktigere enn at folk har et arbeid å gå til. Kunne forsørge seg selv.
Og ha et jobb-fellesskap:
Praten med de andre gutta og jentene. Kollegene.
Dette var Stein Ove Bergs «Andersen fra Skarnes», som hver mandag morgen tok pendlerbussen til byen.
Eller gutta og jentene fra Østensjø, Groruddalen eller Sagene.
Som jobbet på Spikerverket, på Standard Telefon- og kabelfabrikk. På NEBB – Skøyen. På EB – Hasle.
Jentene på Bergene Sjokoladefabrikk.
I tur og orden forsvant de legendariske arbeidsplassene. Og industriarbeider-kulturen.
Nydalen er blitt en ny bydel – med helt nye og framtidsrettede arbeidsplasser.
På NEBB-tomta har vi fått Karenslyst Allè.
STK er bl.a. blitt til hotell.
Og på Grünerløkka er det fancy kafeer og boligpriser høyere enn på Majorstua.
Men arbeid for alle er fortsatt jobb nr. 1. Anstendig arbeid for alle.
I dag er kampen mot arbeidsledigheten på nytt aktuell. På Arbeiderpartiets Landsmøte fikk vi flere historier fra dagens Norge om folk som hadde mistet jobben. Blant annet fortalte en ung AUFer fra Telemark om sin far – som for første gang i sitt liv satt hjemme på kjøkkenet og så naboene dra på arbeid hver morgen med en følelse av bitterhet, isolasjon, utestengelse!
En annen fortalte om en venninne som rett og slett ikke hadde fått jobb.
I dag står over 70 000 under 30 år uten arbeid eller utdanning. Foruroligende mange unge går ut i uføretrygd.
Hva ville Henrik Wergeland sagt om dette?
Det er blitt fortalt om Henrik Wergelands mor at hun måtte gjemme bort sønnens skjorter, så han ikke skulle gi dem bort til fattige. Og han startet en skole for arbeiderungene på Eidsvoll.
Kamerater og venner:
Saudi-Arabia er nettopp blitt valgt inn i FNs kvinnekommisjon.
Smak på det: Saudi-Arabia!
I mars lanserte Saudi-Arabias prins Faisal bin Mishaal bin Saud landets første nasjonale kvinnekommisjon.
Uten en eneste kvinne til stede. Bilde av de 13 mennene som presenterte nyheten – ble gjengitt i medier over hele verden.
Tragikomisk – skriver VGs kommentator.
Og fortsatte:
«Men det som virkelig er tragikomisk er at 47 FN land holder seg for nesen og gir sin støtte til Saudi-Arabia. Det er saudiske kvinner som betaler prisen».
Så hva stemte Norge, Børge Brende?
Det som virkelig bekymrer:
Trump-administrasjonen og Saudi-Arabia går sammen om å stanse økonomisk støtte til FNs programmer om seksuell og reproduktiv helse:
Trygge fødsler, trygge svangerskap, rett til prevensjon, retten og tilgang til trygge aborter. Bedret kvinnehelse.
Så Børge Brende – nå forventer vi – vi krever – at Norge tar en lederrolle for å samle landene i Europa for kronerulling til de samme prosjektene I Henrik Wergelands ånd.
I min lange stortingskarriere har jeg møtt mange mennesker. På en klinikk for gravide HIV-smittede unge jenter i Mosambik.
En sykepleier så på meg med et fast brunt blikk og sa:
«Det verste er å fortelle dem at de skal dø».
Kamerater – det er valg i september.
På tide med en ny statsminister – og en ny utenriksminister!
Fra Internasjonalt Forum!
Gratulerer med dagen!
