Enten får vi en avtale om Kypros i løpet av de nærmeste månedene, eller så blir det lenge til, sa Espen Barth-Eide på møte i Internasjonalt Forum 27. mars. Vi har kommet lengre enn før i retning enighet mellom partene, men mulighetsrommet lukkes i løpet av sommeren. (Barth-Eide er tidligere utenriksminister og leder av de pågående samlingsforhandlingene i FN-regi)
En langvarig konflikt
Det har stått FN-soldater på Kypros siden 1964. Selv om dette i dag ikke er en konflikt hvor man skyter på hverandre, er det fortsatt stasjonert FN-soldater på øya. Da FNs fredsbevarende styrke ble opprettet, hersket det regelrett borgerkrig etter frigjøringen fra britisk koloniherredømme i 1960. I 1974 gikk Tyrkia til invasjon etter et gresk-kypriotisk forsøk på statskupp. Siden det har øya vært delt i det alt vesentlige etter etniske skillelinjer med tyrkisk-kypriotisk befolkning i nord og gresk-kyprioter i sør med et smalt FN-kontrollert grenseområde.
Grensen ble åpnet i 2004 og det ble holdt en folkeavstemning om den såkalte Annan-planen (oppkalt etter daværende generalsekretær i FN – Kofi Annan) som inneholdt forslag til løsning på maktfordeling, felles styre og eiendomsforhold. Planen fikk flertall blant tyrkisk-kypriotene men ble forkastet blant gresk-kypriotene. Dette førte til fornyet bitterhet og fikk den praktiske konsekvens at mens den sørlige delen av ye ble tatt opp i EU, ble den nordlige delen stående utenfor. Den gresktalende delen har relativt høy internasjonal status, mens den tyrkisktalende bare blir anerkjent av Tyrkia.
Møysommelige forhandlinger
I 2000 begynte nye samtaler som førte til en felles erklæring i 2014 og en forhandlingsrunde i FN-regi i 2015 under ledelse av Barth-Eide.
Selv om det ikke forekommer politiske vold i dag, er det mange underliggende spenninger. Vi har å gjøre med to folkegrupper som definerer seg som kyprioter – ikke som grekere eler tyrkere. Men de vokser fra hverandre. Stadig færre forstår «det andre» språket. Den siste generasjonen som kan huske å leve i et felles land, svinner hen.
Muligheter for en løsning
Selv om fraværet av vold borger for at det ikke er noen fersk bitterhet, gjør det også spørsmålet om å finne en løsning på konflikten mindre prekært. Begge de to lederne har en pragmatisk holdning. Den gresktalende ble valgt på en løsningsplattform i 2015 (det er nyvalg i høst), og dagens tyrkisktalende leder står politisk til venstre og representerer en sekulær retning. Begge må imidlertid forholde seg til mer uforsonlige partier på hver sin side. Om enn disse er små, kan de undergrave tilliten til den egne sidens forhandlere fra den andre partens side.
De viktigste gjenstående problemene dreier seg om sikkerhet og eiendomsrettigheter, begge som lar seg løse med utenforståendes øyne men som krever at lederne tar skritt som ingen før den har våget. Psykologi og i hvilken grad lederne har en følelse av partnerskap er helt sentrale faktorer i det man håper blir sluttfasen i forhandlingene. Vi kan ikke vite hvordan disse faktorene vil slå ut men går det bra, har vi ikke bare lagt grunnlaget for en bedre framtid for Kypros, men også løst et hovedproblem i forholdet mellom EU og NATO.
Referent: Aslak Leesland
———————————————————————–
Lenker:
Wikipedia inneholder en rekke relativt korte oversikter over utviklingen på Kypros. Ikke dagsorientert, men virker greit når det gjelder å få et grep på bakgrunnen for det som skjer. Her er to adresser med lenker til flere nederst i artiklene:
Dailykos: The History of the Cyprus Conflict. En lang artikkel frackers 2010 som analyserer den historiske bakgrunnen og gir forslag til løsninger.
