9. august holdt tidligere utenriks- og forsvarsminister, Espen Barth Eide foredrag i Internasjonalt Forum om Europa etter folkeavstemningen i UK som endte med flertall for utmeldelse av EU. Det venter en periode med usikkerhet
Ingen vet hva som vil skje, men vi kan gå ut fra at folkeavstemningen var av historisk betydning og vil prege oss i mange år framover. Konsekvensene for det europeiske samarbeidet vil trolig bli ganske alvorlige, og avstemningen har kastet både EU og UK ut i en eksistensiell krise. Den videre utviklingen vil bli viktig også for Norge.
EU aldri sterkt blant britene
EU har aldri vært særlig populært blant folk flest i UK. Historikere peker på at slagordet «aldri mer krig» ikke har hatt en like sterk forankring som på kontinentet. Til tross for bombingen av britiske byer i 1940 ble landet aldri en slagmark slik som kontinental-Europa. Krigen skapte ikke en like sterk oppfatning av at å unngå en ny krig var langt det viktigste målet å ha for øye, og at overstatlig politisk samarbeid ville være et viktig virkemiddel for å nå målet. Dessuten har motstanden mot EU i motsetning til i Norge kommet fra deler av det politiske establishment – fra kretser i det konservative partiet, ikke som i Norge fra venstresiden i politikken og fra periferien. Høyrefløyen blant de konservative ser på EU med alle sine reguleringer som et sosialistisk prosjekt. Den toneangivende oppfatningen i UK har hele tiden vært at EU først og fremst bør betraktes som et frihandelsområde, ikke som en politisk union. Som kjent har landet holdt seg utenfor de fleste store samarbeidsprosjektene som Euro- og Schengensamarbeidet. Mot denne bakgrunnen tok Cameroon en sjanse da han utlyste folkeavstemningen som ledd i en maktkamp blant de konservative. Samtidig var riktignok Labour for at UK skulle forbli medlem, men Jeremy Corbyn var ikke personlig engasjert. Vi fikk derfor en valgkamp uten et sterkt lederskap på ja-siden.
«Steng døra»!
Når vi i etterhånd kan se på kart og tabeller for å finne ut mer om bakgrunnen til de som stemte UK ut av EU, kommer vi opp med bildet av eldre, hvite menn i de gamle industriområdene. Det er folk som ser at de gamle industriarbeidsplassene går over ende og at de selv ikke har kompetansen som skal til i de nye bedriftene. De sitter igjen med en følelse av at eliten gjennom EU-prosjektet har åpnet døra for innvandrere og finansfyrster som ødelegger de gamle, trygge arbeidsplassene og lokalsamfunnene. Reaksjonen blir ofte: «Steng døra!»
Det de ikke ser er at globaliseringen er på retur og at regionene er viktigere enn for bare noen få år siden. For eksempel har vi de siste årene vært vitne til økende nasjonalisme i de tidligere kommuniststatene i EU.
Nye geopolitiske spenninger og ny produksjonsteknologi gjør at det er litt mindre attraktivt å flytte produksjonen til Kina og Bangladesh enn det var for få år siden. Det er ikke riktig at UK like gjerne kan satse på handel med Malaysia som med Tyskland. Europa er langt det viktigste markedet og partner for britisk næringsliv. For dagens UK er ikke Samveldet like økonomisk viktig som EU. Og det gjelder ikke på noen måte bare produksjon av varer og handel. For britene er finanssektoren av stor betydning.
Fri flyt uten å sitte ved bordet?
Det kanskje vanskeligste spørsmålet sett med britiske øyne vil være avveiningen mellom markedsadgang og fri flyt av arbeidskraft. En viktig årsak til at Brexit vant fram i folkeavstemningen var nettopp motstanden mot fri flyt av arbeidskraft. Skal UK nå fram i forhandlingene med et krav om å begrense arbeidsinnvandringen, er det vel utenkelig at landet vil få full markedsadgang med mindre hele EU blir tvunget til å skifte karakter. Det var jo på dette punktet Norge måtte inngå et kompromiss gjennom EØS-avtalen hvor deler av norsk næringsliv fikk nyte godt av unntaksbestemmelser mot at vi underkaster oss EUs regelverk på alle andre områder samtidig som vi ikke deltar i den formelle beslutningsprosessen. Det var nok langt lettere å gjøre for et lite land som uansett må akseptere at det har bare begrenset innflytelse enn det vil være for en tidligere verdensmakt med en sterk identitet knyttet til å være med å bestemme. I første omgang må nok de britiske forhandlerne vurdere om de skal akseptere lavere økonomisk vekst som prisen de må betale for ikke å underkaste seg EUs regelverk. Så spørs det hva den gamle stormakten kan få aksept for i form av formell innflytelse over videreutviklingen av dette regelverket. Dette vil også berøre Norge. Vi må være forberedt på at freden rundt EØS-avtalen kan komme til å bli brutt.
Rådvillhet i Brüssel
Det er ikke bare London som ikke helt vet hva de vil. Også EU står overfor vanskelige dilemmaer.
UK er Europas nest største økonomi og det er viktig for EU å beholde et godt forhold til London, men samtidig er det viktig å sende signaler til andre land at det ikke er fritt fram til å kreve særordninger eller melde seg ut.
EU må tenke på sitt indre samhold og ikke oppmuntre regioner i medlemslandene til å velge selvstendighet for deretter fritt å søke medlemskap i EU som nye, selvstendige stater. Skottland er et nærliggende eksempel på dette. Skottene stemte klart ja til å forbli i EU, men sa i 2014 ja til å forbli en del av UK med knapt flertall. En ny folkeavstemning kan lett komme til å endre dette resultatet. Nå vil nok skotsk medlemskap være mer spiselig for EU i dag enn i 2014 fordi det ev. ikke vil dreie seg om et land som har løsrevet seg fra et EU-land, men likevel vil nok frykten i f.eks. Spania på grunn av selvstendighetsbevegelsen i Catalonia være stor. Det vil derfor bli interessant å følge utviklingen i skotsk politikk i tiden framover. Kan vi stå overfor en bølge av krav om selvstendighet som etter hvert kan komme til å tegne et nytt Europakart?
Samtidig pekte Barth-Eide på at det er grunn til å være mer på vakt når det gjelder utviklingen i Nord-Irland. I dag er grensen åpen og situasjonen er rolig. Når UK har meldt seg ut, vil dette imidlertid bli en grense mellom EU og et ikke-EU-land og vi vet ikke om det kan komme til å påvirke den latente konflikten i området.
Forhandlingene med UK kommer også til å svekke EUs energi til å tenke på verden utenfor Europa, en verden hvor vi opplever at EUs grunnleggende verdier som f.eks. menneskerettigheter og ytringsfrihet svekkes.
Hva gikk galt?
Vi kan ikke forklare resultatet av folkeavstemningen bare med å peke på høyrepopulisme og fremmedfrykt. EUs opprinnelige ide var basert på tanken om at tettere økonomisk samarbeid ville styrke den gjensidige avhengigheten mellom landene og dermed bidra til tettere politisk samarbeid og felles identitet. Det har ikke lykkes. Vi står igjen med et sentralt spørsmål: Hvorfor har ikke EU lykkes?
Referent: Aslak Leesland
Lenker:
http://www.telegraph.co.uk/news/2016/06/23/leave-or-remain-eu-referendum-results-and-live-maps/
http://www.independent.co.uk/topic/brexit
http://carnegieeurope.eu/strategiceurope/?fa=64116
http://www.bbc.com/news/uk-politics-26515129
