Den nylig avgåtte norske ambassadøren i Tyrkia, Janis Bjørn Kanavin, holdt foredrag i Internasjonalt Forum 30. august.
Modernisering, men ikke nødvendigvis vår modernisering
Tyrkia har gjennomgått en kraftig utvikling de siste 10-15 årene, samtidig som det politiske bildet har endret seg betydelig. Det islamorienterte partiet AKP har vunnet en dominerende posisjon og har utvilsomt et sterkt forankret mandat i folket med Erdogan som den suverene leder i et land med sterke politiske motsetninger. De sekulære arvtakerne etter Atatürk som dominerte Tyrkia i mer enn 60 år etter hans død, har mistet mye av sin innflytelse.
For å forstå Erdogans popularitet må vi være bevisste at han satte i gang velferdstiltak med en gang han kom til makten i 2003. Han etablerte seg hurtig som en kraft i stand til å skape forbedringer i hverdagen til folk flest og er en mann som de brede lag av folket lett kan identifisere seg med. Han snakker «gatas språk».
Forsøk på militærkupp
Kuppforsøket 15. juli 2016 ga Tyrkia to sjokk. For det første fordi kuppet ble blodig med en gang. Det gir grunn til å frykte at dersom det ikke hadde blitt slått ned med en gang, ville det endt i et blodbad av store dimensjoner. For det andre var det for mange et sjokk å oppleve at på nytt var det menn fra hæren som forsøkte å tilrane seg makten med hjelp av våpen etter at landet har opplevd flere tiår med demokrati selv om regimet etter manges mening i enkelte tilfeller har opptrådt med ganske brutale midler. Mest kjent er nok behandlingen av demonstranter i forbindelse med protester mot utbyggingen av en park i Istanbul i 2013.
Kanavin bemerket at han for sin del ikke var sikker på hvem som stod bak kuppforsøket, men blant tyrkerne er det bred enighet om at det er den religiøse lederen Fetollah Gülen som var ansvarlig. Gülens nettverk er organisatorisk ganske løst, men det har vokst seg meget stort innenfor utdanningssektoren, offentlig administrasjon og sannsynligvis i en viss grad innenfor hæren. Som illustrasjon kan det nevnes Gülenbevegelsen hevder å drive skoler i 160 land. Nettverket representerer utvilsomt en betydelig kulturell kraft blant tyrkere over hele verden med potensiale til å utfordre regimets politiske hegemoni.
Konflikten med kurderne
Tyrkia er det eneste NATO-landet med en voldelig intern konflikt. Kurderne utgjør en ikke ubetydelig etnisk minoritet. Det fins ikke noen offisiell statistikk som angir hvor mange av innbyggerne som er kurdere, men det er vanlig å høre anslag på 12 – 15 %. Da snakker vi om et nivå på 10 millioner mennesker, kanskje flere. Dette er mennesker som i varierende grad legger vekt på sin kurdiske identitet og som dermed atskiller seg fra det tyrkiske flertallet. Ønsket om en stor grad av kurdisk selvstyre står sterkt blant dem, og som kjent støtter et betydelig antall tanken om en uavhengig kurdisk nasjonalstat. Et ukjent antall går jo også så langt som å støtte PKK som har stått for en militær løsning på konflikten.
I sin statsministerperiode ledet Erdogan en prosess med sikte på å løse denne konflikten hvor han hadde to mål: å avskaffe PKK og gi fulle rettigheter til kurderne innenfor rammen av en tyrkisk stat. Prosessen ble skutt i senk i 2015. Det som skjedde var sannsynligvis at enkelte kretser innenfor PKK så seg tjent med å fortsette konflikten, samtidig som Erdogan var presset og forstod at en nasjonalistisk holdning ville tjene ham best i kampen om makten i Ankara. Den militære konfrontasjonen vi ser i 2016, er nok i stor grad aktørene som posisjonerer seg foran en ny fredsprosess.
Tyrkia i internasjonal politikk
Når vi ser på Tyrkias handlinger på den internasjonale scenen, er det viktig å være klar over at tyrkerne ser på seg selv som stormakt og handler deretter. Landet er preget av stolthet, tro på egen styrke og kraft til å handle uavhengig. Dette er fundert på historisk bevissthet om arven etter osmanene og en kraftig økonomisk vekst som har brakt landet opp blant de 20 største økonomiene i verden. Dessuten har Ankara den neststørste hæren i NATO. Det er ikke i tyrkisk interesse å bryte med Vesten, men landet fører en aktiv og uavhengig utenrikspolitikk i flere retninger. Tyrkia søker for tiden aktivt samarbeid med så forskjellige land som Russland, Israel og Qatar. Ankara intervenerer militært i Syria ut fra egne interesser i konflikten med kurderne men viser samtidig vilje til å finne pragmatiske løsninger på Kyproskonflikten. Tyrkia er et land i endring og vel verdt vår oppmerksomhet!
Referent: Aslak Leesland
Carnegie Endowment publiserer hyppig artikler om Tyrkia
