«Min fiendes fiende er min venn» summerer opp Midtøsten på mange måter. Uttrykket er gammelt og kjent i de fleste sivilisasjoner. For eksempel så kan Vesten og Al Qaida sies å være på samme side i Syria, selv om de ikke kjemper sammen. Et annet eksempel er USAs støtte til Irak og Saddam Hussein i krigen mot Iran. The Guardian har omtalt denne tilnærmingen som «My bitchism», sa Sidsel Wold til et fullsatt årsmøte i Internasjonalt Forum.
Selv om min fiendens fiende er min venn, så finnes det grenser, sa Sidsel Wold og viste til at Israel aldri fikk være med i koalisjonen mot Irak i Golfkrigen. Golfkrigen og samarbeidet mellom Saudi-Arabia og USA førte til at det ble utplassert amerikanske styrker på saudiarabiske jord.
Med USAs avtale med Teheran og tilnærming til Havanna er både Cuba og Iran muligens på vei inn i varmen. Dette åpner for nye koalisjoner.
Både Israel og Saudi-Arabia føler seg nå truet etter avtalen med Iran. Det hvite Hus er lei av den israelske statsministeren og høyresida i Israel som ikke er samarbeidsvillige og ikke vil finne løsninger.
Så hvem er nå venner – er spørsmålet? Hvem skal bli værende i varmen? Og hvem skal ut?
Russerne har stått ved president Assads side hele tiden. Hva er alternativet til Assad egentlig spør de ulike partene i Syria-konflikten seg. Ser vi til Libya og Irak så er det lett å tenke – hva vil eventuelt komme etter Assad? , sa Wold og pekte på hvor sammensatt situasjonen og borgerkrigen i Syria er.
En konspirasjonsteori som det kan være noe hold i er at det er våpenindustrien som tjener aller mest på krigen i Syria.
Storbritannias utenriksminister har sagt at president Putin kan ta en telefon og avslutte borgerkrigen. Russland vil nå vise med sitt vennskap og troskap til Assad at det ikke er riktig at vestlige land fjerner ledere i andre land som i Libya og Irak.
Da er det utfordrende at Russlands statsminister kan ha rett i at vi er på vei inn i en ny kald krig. Det er vanskelig for Vesten å se på Russland som en alliert. Det gjør også at Vesten deltakelse i Syria blir stadig mer utfordrende.
Hvem skal ta over etter Assad? Ro og stabilitet er det aller viktigste for den jevne syrer nå, påpekte Wold og viste til utviklingen i Egypt. Problemet i Syria er at opposisjonen er så vanvittig splittet sa hun og viste til at det vil bli vanskelig å finne en annen leder som kan regjere Syria.
Det aller viktigste nå er arbeidsplasser og stabilitet i regionen. For å motvirke de ekstreme gruppene må man sørge for at unge menn og andre har arbeid å gå til. Wold summerte opp: «Arbeidsplasser, arbeidsplasser, arbeidsplasser!». Lav oljepris gir færre arbeidsplasser, men også at IS kan betale fremmedarbeiderne mindre enn før.
På spørsmål på salen om Vesten bør overlate Syria til Russland svarte Wold at USA på mange måter har mistet gjennomslagskraften i regionen.
«Det er ikke min jobb å være for eller mot Russland. Men Russland og Putin har vært smarte. USA og Obama derimot kan sies å ha vært en vinglepetter i Midtøsten og har mistet mye av gjennomslagskraften i region. De viktigste aktørene kan derfor sies å være Russland, Tyrkia, Qatar, Saudi-Arabia og Tyrkia.», mente Wold avslutningsvis.
Tostatsløsning i Israel og Palestina har jeg ikke noen tro på, sa Wold og begrunnet dette med demografien i Israel, som tilsier en fortsatt sterk ytre høyreside i israelsk politikk. Men det har jo skjedd mirakler i denne regionen før, men det er i så fall det som må til.
Wold anbefalte boka The Old Steven Kinzer: «All the Shahs Men» om hvilket ansvar Vesten har for utviklingen i Iran og Midtøsten.
Referat: Kim Noguera Gabrielli
