Kjetil Lund, tidligere statssekretær i Finansdepartementet og nåværende direktør i Statkraft, uttrykte stor optimisme etter Parisavtalen om klimaendringer på møte i Internasjonalt Forum 13. Januar.
Unngår vi «allmenningens tragedie»?
Han pekte på at klimaendringer kan bli verdens største «allmenningens tragedie» der hvert enkelt land velger løsninger som belaster naturen utover tålegrensen og overlater til andre å løse utslippsproblemet. Utfordringene kan ikke løses av enkeltpersoner, enkeltland eller verdensdeler alene. Innsatsen for å få ned utslippene av klimagasser må koordineres gjennom et felles rammeverk for alle land. Det er her FN kan spille en rolle gjennom å definere rammene for nasjonal handling og skape et internasjonalt miljø for handling. Det var nettopp dette man lyktes med i Paris. Når politikere og embetsverk strevet med å finne løsninger under konferansen, kunne de bygge på et enormt stemningsskifte som har funnet sted de siste to-tre årene både blant politikere og i næringslivet i så mange land. Plutselig har det for eksempel blitt lite attraktivt å investere i kull.
Markedet har begynt å virke for miljøet
De nærmeste årene er det uhyre viktig å se på hva landene vil gjøre på hjemmebane. Lund pekte på at det er grunn til å se med optimisme på at markedet nå har begynt å virke i miljøets tjeneste i flere og flere land. Dette legger et økende press på de politiske beslutningstakerne for å følge opp.
Om teknologiens muligheter på kort sikt, pekte han på den raske utviklingen av fornybar energi som håpefull, mens han stilte seg tvilende til om vi vil se et gjennombrudd når det gjelder karbonfangst og lagring. Uansett må bruken av fossil energi per hode reduseres, ikke minst for å kompensere for befolkningsøkningen i verden slik at den ikke vil føre til økte utslipp.
Nina Jensen, generalsekretær i WWF-Norge, åpnet sitt innlegg i en optimistisk tone fordi det grønne skiftet er i gang og fordi vi fortsatt har forutsetninger for å mestre klimaendringene. Dessuten er Norge blant de landene som vil merke minst til endringene som kommer, først og fremst i form av mer ekstremvær og mindre snø. De største problemene er det folk i krigsområder og verdens fattige som vil få.
Optimisme
2015 ble et historisk år i optimismens tegn. Oljefondet , som er verdens største investeringsfond, har trukket seg ut av kull og det er klart at Norge kommer til å få en klimalov. Internasjonalt vokser fornybar energi raskt, vi har fått FNs nye bærekraftmål og Parisavtalen kom på plass like før jul.
Parisavtalen ble langt bedre enn man kunne håpe på. I klimabevegelsen blir den omtalt som historisk. Ledende politikere ser nå klart problemene med klimaendringene. Det franske vertskapet gjorde en utmerket jobb fra dag en da president Hollande under åpningen erklærte at på sikt står verdensfreden på spill dersom man ikke kan enes om en løsning. Jensen ga også ros til den norske innsatsen i Paris ledet av tidligere statsråd Trine Sundtoft.
Gode sider ved avtalen
Jensen trakk fram følgende trekk ved avtalen som bra:
- Den peker mot et mål på 1,5 grader maksimal temperaturstigning i forhold til industrialiseringens barndom. Det betyr at den setter høyere ambisjoner enn hva statene har meldt inn av tiltak. Tiltakene man har forpliktet seg til, er beregnet å føre til en temperaturstigning på 2,7 grader.
- Den omfatter alle land. Alle land må sette seg mål og rapportere i forhold til dem
- Partene skal møtes og revidere avtalen hvert femte år
Uløste problemer
De største problemene som avtalen ikke har løst, kan oppsummeres i to spørsmål:
Hvordan skal vi få statene til å gjennomføre tiltak som dekker gapet mellom hva som er innrapportert og som vil føre til en temperaturstigning på 2,7 grader og den antydete målsettingen på 1,5 %?
Hvordan skal vi ivareta de gruppene som er mest sårbare for klimaendringene?
Det viktigste er jo ikke hva som skjedde i løpet av 14 dager i Paris, men hva som skjer etterpå i offentlige beslutningsprosesser og styrerom i private selskaper.
Norge og det grønne skiftet
Hvilke muligheter byr det grønne skiftet på for Norge? Ganske gode, i følge Jensen. Vi er rike på naturressurser som gir oss et betydelig potensiale. Vi har høykompetent arbeidskraft, ligger teknologisk godt an og har penger. Den største utfordringen er hva vi skal gjøre med oljen. Det blir antatt at for å nå 1,5 gradersmålet, må 4/5 av de gjenværende fossile ressursene i verden forbli i bakken. Det reiser spørsmålet: Er det fornuftig å investere i oljeutvinning som skal vare i 30 år? Hvor er risikoanalysene for norsk oljeutvinning? Hvordan skaper vi nye arbeidsplasser basert på fornybare ressurser?
Jensen stilte følgende krav til norske myndigheter på kort sikt:
- at det innføres en klimalov med karbonbudsjetter
- at subsidier til fossil energi blir redusert
- at oljefondet investerer i grønn teknologi
- at investeringene i Barentshavet vris til investering i det grønne skiftet
Deretter pekte hun på at Flyktningrådet har anslått at 21 millioner mennesker er klimaflyktninger allerede i dag. I løpet av noen tiår kan dette tallet komme til å bli langt høyere. Hvordan skal vi takle denne utfordringen når vi ser hvor vanskelig det er for Europa å håndtere den pågående flyktningkrisen som er betydelig mindre enn hva verden kan komme til å oppleve i overskuelig framtid.
En utfordring til Arbeiderpartiet
Jensen avsluttet med å utfordre Arbeiderpartiet til å bli det beste og største miljøpartiet i Norge.
Lenker:
En fin oversikt over de vanligste spørsmålene om klimaendringene og svarene på dem
New York Times: Inside the Paris Deal
Viktig nettsted for å holde seg orientert om utviklingen på klimaområdet drevet av Universitetet i Oslo
