Mah-Rukh Ali (journalist, TV2), innledet møtet Møte i InFo, 2. Desember 2015-12-28 med å si at IS er et resultat av USAs feil i Irak. Invasjonen i 2003 var uten plan for landets videre utvikling etter at Saddam var styrtet. Det skapte stor frustrasjon og utrygghet hos tidligere statsansatte og militære som mistet inntekt og prestisje.
I Syria startet problemene da et opprør mot Assads voldelige undertrykkelse fikk ham til å søke støtte hos Iran og Hizbollah. Det gjorde konflikten sekterisk og de regionale stormaktene ble blandet inn. Det gjorde det også lettere for IS å rekruttere tilhengere. De første Syriafarerne ønsket bare å hjelpe. Ikke å krige. Men dette endret seg som kjent ganske raskt. Både IS og Assad tjente på at den moderate opposisjonen var splittet og at gruppene hver for seg var svake.
I dag kontrollerer IS et område på størrelse med Storbritannia hvor det bor åtte millioner mennesker. De har gått fra 30 000 krigere til flere hundre tusen og har klare planer for å utvikle en fungerende, uavhengig stat. Militært har de imidlertid blitt presset tilbake i det siste, og dette åpner for spørsmål om veien videre. Er attentatet i Paris i november et varsel om at IS vil møte fienden på hjemmebane framfor å begrense seg til å kjempe i Midt-Østen? Kan USA og Russland samarbeide og enes om felles mål? Vil de regionale stormaktene være villige til å inngå et kompromiss for å stabilisere situasjonen?
Henrik Thune fra NOREF (Norsk senter for fredsbygging) innledet med å peke på hva som er atskiller konflikten i Syria fra tidligere konflikter i Midt-Østen: Syriakonflikten kjennetegnes av statskollaps. Det er ikke en konflikt mellom eliter men en massekonflikt og det utkjempes flere proxy kriger for både regionale og globale stormakter.
IS har sin bakgrunn i sammenbruddet i Irak og beslutningen om å legge ned den gamle hæren og statsapparatet etter Saddam. Samtidig er den dominerende konflikten mellom sunnier og shiaer en helt sentral del av bakteppet. Organisasjonen er en blanding av kretser som er villige til å benytte ekstrem vold og restene av den irakiske staten under Saddam. IS har vært der siden 2004. Den ble nesten borte i 2011, men utnyttet den arabiske våren til å revitalisere seg i 2012 og ekspanderte etter hvert. Den har avleggere flere steder, men kan vanskelig utvide sitt nåværende kjerneområde. IS har to ansikter: et ytre ansikt som er religiøst og et indre som er militært. Omverdenen har nok en tendens til å tolke IS for teologisk. Bensinen på IS´ bål er sekteriske kriger i Irak og Syria.
Styrke og sårbarhet
IS er en militær organisasjon med innsidekjennskap til regimene i Irak og Syria og til de lokale forholdene. De hadde en militær opptur i 2014. På det økonomiske området har de greid å koble seg inn i den gamle smuglerøkonomien i området.
Men de nådde nok sitt geografiske ytterpunkt både i Syria og Irak i 2014. De er avhengige både av relativt store inntekter og av at sentrale statsfunksjoner fungerer rimelig godt. De har fortsatt god kontroll på bakken, men statsstrukturen svekkes av flukten ut av området, både fordi viktig fagkompetanse forsvinner og rekrutteringen av nye krigere svekkes.
Hva nå?
Statsoppløsningen i Syria og Irak virker å være kronisk. IS er i den forbindelse langt fra det eneste problemet, men kanskje det største. Organisasjonen ser ut til å ha nådd sitt geografiske ytterpunkt i kjerneområdet, men kan komme til å styrke seg i Libya. I tillegg gir den ustabile situasjonen i Egypt muligheter for IS-framgang her.
Mangelen på løsning i Irak gjør at IS kan beholde makten, og organisasjonen kan ikke fjernes uten en politisk løsning. Et vesentlig bidrag ville være en aksept for at Assad går men at selve regimet i Syria blir sittende. Og så må både de regionale stormaktene og maktsentra utenfor Midt-Østen akseptere kompromisser hvor de får viktige interesser ivaretatt men må gi avkall på andre.
IS må nedkjempes lokalt av sunniene. Vestens bombing og militære rådgiving kan demme opp for videre ekspansjon, men uten en mer omfattende fredsløsning vil ikke IS kunne nedkjempes
Når det gjelder norsk innsats, er nok det viktigste vi kan gjøre å jobbe på hjemmebane for å forhindre rekruttering av krigere til IS, å delta aktivt i internasjonalt freds- og forsoningsarbeid og bidra til å løse flyktningkrisen. I selve krigsområdet har Norge fordelen av å kunne snakke med aktører som avviser kontakt med de gamle kolonimaktene og USA.
Referenter:
Lars Martin Mediaas
Aslak Leesland
Lenker:
Carnegies Syriasider
Carnegies Iraksider
BBC: Syria´s War
