I forbindelse med De Olympiske Leker i Beijing er både media og til dels bokhandlene fulle av artikler og bøker om Kina. De tar i meget begrenset grad opp Kinas rolle som stormakt og hvilke problemstillinger dette stiller både Beijing og utenverdenen overfor. Som et lite bidrag til å fylle dette hullet, vil vi her trekke opp noen sentrale problemstillinger og anbefale noen kilder til fordypning i tiden framover. Kina har allerede hatt sitt definitive gjennombrudd som en betydelig internasjonal aktør, og man gjør klokt i å anta at landets betydning vil fortsette å øke år for år.
Kinas internasjonale maktbasis i dag ligger i størrelsen på økonomien og eksportmaskinen. Som kjent har landet opplevd en meget imponerende vekst gjennom snart 30 år og sannsynligvis passert Tyskland som verdens største eksportnasjon. Foreløpig som produsent av lavteknologiprodukter, men med den kraftige satsingen på forskning og utvikling er det grunn til å anta at landet etterhvert vil etablere seg som en betydelig konkurrent også på det internasjonale høyteknologimarkedet. De store valutareservene gir landet mulighet til å kjøpe betydelige eierandeler i internasjonalt næringsliv. Adgang til det gigantiske hjemmemarkedet utgjør et solid forhandlingskort ved inngåelse av handelsavtaler. Sårbarheten ligger i knapphet på råvarer i eget land, uholdbare miljøødeleggelser og svakt utviklet høyteknologiproduksjon.
Kinas kulturelle makt nevnes sjelden i kommentarer her hjemme, men kan antas å øke kraftig i årene som kommer. For oss virker det fjernt å påstå at kinesisk språk vil bli en seriøs konkurrent til engelsk i internasjonalt samkvem, og vi vil nok ganske sikkert heller ikke oppleve at mandarin blir et høyt rangert språk på vestlige skoler. Derimot blir vestlige ideer som demokrati og menneskerettigheter allerede utfordret som viktige verdier av et Kina som år etter år gir innbyggerne synlige forbedringer i hverdagen uten å legge vekt på disse verdiene. Her ligger det an til kraftige oppgjør i internasjonale fora i årene framover.
Foreløpig har Kina ingen offensiv militærkapasitet som bør gjøre nabolandene urolige om vi ser bort fra Taiwan. Situasjonen kan imidlertid komme til å endre seg betydelig om vi løfter blikket mot tiden etter 2020, ingen spesielt lang tidshorisont i strategisk planlegging. Særlig oppbyggingen av den kinesiske marinen kombinert med forbedringer i raketteknologien kan i framtiden gi landet en offensiv kapasitet som vil bekymre regjeringene i Washington, Tokio, Canberra og Manila. Hva vil en framtidig kinesisk regjering ønske å benytte en større militærkapisitet til? To ting: sikre leveranser av råvarer og legge press på nabolandene i potensielle konfiktområder som Sør-Kinahavet hvor eiendomsretten til eventuelle undersjøiske ressurser forblir uklar.
Disse trendene vil ikke forlenge seg automatisk inn i framtiden. De er avhengig av at landet bevarer sin stabilitet og at det internasjonale systemet bevarer det meste av sin stabilitet. Det vet de kinesiske lederne godt og har de siste årene handlet rasjonelt for å bevare Kommunistpartiets legitimitet og møte to store utfordringer i landets interne utviklig: korrupsjonen og de økte sosiale forskjellene. På den internasjonale scenen har de også vist seg som ansvarlige aktører uten aggressive hensikter, til tross for sin opptreden i Tibet (som de betrakter som et internt kinesisk anliggende) og til tross for at de legger sin beskyttende hånd over en rekke mer enn tvilsomme regimer i FNs sikkerhetsråd. Dette er sider ved kinesisk politikk som vi ikke skal godta, men som nå er en sentral faktor å ta hensyn til også i norsk utenrikspolitikk.
For den som intereresserer seg for internasjonal politikk, er det påtvingende nødvendig å skaffe seg bedre kjennskap til Kina. Her følger noen kilder vi vil anbefale for videre studier:
Om forholdene i Kina generelt, ble det trykt en fin liten artikkel av sosialantropologen Marte Kjær Galtung i Minerva i februar i år: «Kina; endring og pragmatisme».
Kilder vi vil anbefale i den engelskspråklige verden:
Aviser: New York Times» samleside om Asia
The Guardians spesialside om Kina
Forskningsinstitusjoner:
China Balance Sheet. Et fellesprosjekt mellom The Center for Strategic and International Studies og The Peterson Institute for International Economics med Fred Bergsten som sentral drivkraft. Fokus på Kina i amerikansk utenrikspolitikk.
China Brief fra The Jamestown Foundation. Artikler om Kina med vekt på utenrikspolitikken skrevet av amerikanske akademiske analytikere.
Council on Foreign Relations trykker en mengde artikler om Kina. 7. august publiserte de en omfattende «issue guide» i anledning olympiaden.
The Carnegie Endowment for International Peace har et omfattende Kinaprogram med stor publikasjon på nettet. Meget informativt, men noen ganger gir vinklingen en følelse av at USA og Kina er de eneste betydelige makter på kloden.
Asia Times legger også stor vekt på Kina og publiserer artikler av velinformerte journalister ofte med en annen innfallsvinkel enn de akademiske analysene.
Institute of Development Studies. Dette velrennomerte forskningsinstituttet ved Sussexuniversitetet har lenge hatt et forskningsprogram om Kina og publiserer både problemstillinger, artikler og konferanserapporter på nettet.
Nordiske kilder:
Asianettverket ved Universitetet i Oslo har mange interessante lenker på sin hjemmeside.
Det Nordiske Asiainstituttet i København er det viktigste sentret i Norden for forskning om Asia.
(Skrevet av Aslak Leesland)
