Du er her: Hjem → Om Oss → Møtereferater
Midtøsten Referat fra møte i Internasjonalt Forum, Oslo Arbeiderparti
Stortinget 22. november
Referat ved Aslak Leesland
Det mest dramatiske kongressvalget siden 1994
Dette sa NRKs Bjørn Hansen på et foredrag i Internasjonalt Forum 22. november. Selv ikke i det som har blitt kalt "den republikanske revolusjonen i 1994" klarte republikanerne å snu Kongressen i en slik grad som demokratene gjorde i høst. Demokratene har gjort innhugg i de republikanske kjernekretsene når de er i stand til å vinne stater som Montana, Missouri og Virginia. I Representantenes Hus vant de 29 nye mandater og de fikk altså seks nye senatorer; noe som ga dem flertall også i Senatet. I sin midte teller senatorene nå også Bernie Sanders fra Vermont, en erklært demokratisk sosialist som riktignok stiller som uavhengig kandidat men som samarbeider med Demokratene. Kongressen er i ferd med å reflektere det amerikanske samfunnet bedre, Kvinnene og de etniske minoritetene er bedre representert enn før, selv om det fortsatt er langt igjen til likeverdig representasjon. For første gang er en kvinne, Nancy Pelosi fra Californina, valgt til Speaker i Representantenes Hus.
Hvilke faktorer påvirket resultatet?
Irak var en møllestein om Republikanernes hals. Krigen går elendig for amerikanerne, og den har blitt stadig mer upopulær. Valget var et godt stykke på vei en folkeavstemning om George W. Bush; en uvanlig upopulær president. Utenrikspolitikk i bred forstand, særlig USAs alenegang i viktige internasjonale spørsmål, har nok påvirket mange velgere i negativ retning for det sittende regimet. I tillegg ble republikanerne rammet av flere høyt profilerte skandaler som involverte smøring og sex på høyt politisk nivå. Andre viktige spørsmål for amerikanske velgere, som stamcelleforskning og abort, splittet begge partier og betydde derfor neppe så mye for utfallet partiene imellom. Det gjorde neppe heller demokratenes løfte om å heve minstelønnen. Det treffer demokratiske kjernevelgere og kan ha bidratt til å mobilesere en del av disse, men brakte nok ingen nye velgere til partiet.
Hva vil valget føre til?
Valget i seg selv vil neppe føre til store endringer i utenrikspolitikken. Dette er i følge Konstitusjonen Presidentens ansvar og blir ikke direkte berørt av sammensetningen av Kongressen. Det virker ikke som om Det hvite Hus har tatt inn over seg at valget var en protest mot Irakkrigen, og så lenge Dick Cheney sitter som visepresident. er det ingen grunn til å vente store endringer. Noe annet er det at av politiske grunner har republikanerne neppe råd til la de amerikanske troppene bli stående i Irak i 2008 når folkiet skal velge seg en ny president.
Bekymringen med landets enegang har økt i deler av opinionen, men denne linjen var allerede blitt moderert før valget. Amerikanerne har latt EUs diplomater slippe til i forreste linje i konflikten med Iran om atomenergi og Det hvite Hus erkjenner at de trenger NATOs støtte i Afghanistan.
Bush må nok ta større hensyn til stemningen i Kongressen, men han er fortsatt i førersetet når det gjelder utenrikspolitikken. Han vet også at demokratene må være forsiktige slik at velgerne ikke føler at de driver ren obstruksjonspolitikk overfor Presidenten., men retten til å innkalle f.eks. visepresident Cheney til høringer i forbindelse med kontrakter med det selskapet han tidligere var sjef for, Halliburton, kan bli en sterkt våpen i demokratiske senatorers hender.
Innenrikspolitisk framstår Bush nå i stor grad som en lame duck. I saker av stor innenrikspolitisk betydning må han styre på demokratenes nåde. Hans nykonservative prosjekt er langt på vei "tatt av plakaten" uten at man i dag i detalj vet hvordan alternativet vil se ut. Mange av de nye, unge demokratene i Kongressen er mer konservative enn sine eldre partifeller. Det gjelder i spørsmål som stamcelleforskning, abort og homofiles rettigheter.
Posisjonering foran neste presidentvalg
2007 vil innlede en glohet kamp innen begge partier om nominasjonen foran presidentvalget i 2008. Foreløpig kan ingen si hvem som har størst sjanse til å bli nominert.
Blant demokratene har Hillary Clinton pekt seg ut som et mulig navn. Hun har karisma og er den største pengemaskinen i amerikansk politikk, men kan rammes av en følelse mange har av at hun har en tendens til å virke opportunistisk. Det avgjørende vil likevel kanskje bli om hun er i stand til å overbevise demokratenes medlemmer og tillitsvalgte i et for amerikansk politikk grunnleggende spørsmål: Er hun valgbar? John Kerry er ute av diskusjonen etter sin mislykkete vits om soldatene i Irak i denne valgkampen. Hans visepresidentkandidat ved valget i 2004, John Edwards, kan imidlertid være et navn som blir aktualisert. Vi vet ikke. Det vi derimot vet er at mange observatører peker på Barack Obama fra Illinois som en potensiell kandidat. Han er utvilsomt et politisk kjempetalent og hans etniske bakgrunn er på ingen måte den samme hindringen mot å bli valgt som den ville ha vært for bare få år siden. Det som kan komme til å veie mot ham, er relativt liten politisk erfaring og det faktum at få senatorer som har forsøkt, er noensinne blitt valgt til president. Republikanerne ser i øyeblikket ut til å være verre stilt. Senator McCain vil være 72 år, Allen fra Virginia som en tid har vært nevnt som et mulig navn, er ute etter sin famøse rasistiske bemerkning overfor en fotograf i dette valget. Arnold Schwartzenegger er en populær guvernør i California, men han kan ikke stille som presidentkandidat fordi han ikke er født i USA. Kanskje står republikanerne tilbake med Condoleeza Rice som sin kandidat? Ved utløpet av 2006 ser det ut som om demokratene er i en fordelaktig posisjon i kampen om hvem som skal etterfølge president Bush den 20. januar 2009, men på en betingelse: at de viser ansvarlighet i forvaltningen av sitt flertall i Kongressen.
---------------------------------------------------------------------------------------------
Den norske foreningen Monticello Society har også en solid oversikt. Her kan du finne oversikter fra alle stater i forbindelse med valget og lenker til hjemmesidene til alle medlemmer av Kongressen.
Wikipedias artikkel om stamceller gir en innføring i hva dette er for noe. Leksikonet har også en grundig artikkel om debatten rundt stamcelleforskning
Referat fra møte i Internasjonalt Forum, Oslo Arbeiderparti
Stortinget, 4. oktober 2006, kl. 1900-2130
Antall tilstede: Ca. 90-100
Referat skrevet av: Henrik Schiander, medlem InFo
Midt-Østen – veien videre?
Samarbeidsmøte mellom InFo og Oslo Arbeidersamfunn
Ordstyrere:
Marit Nybakk (InFo)
Øystein Mæland (Oslo Arbeidersamfunn)
Innledere:
Raymond Johansen (Statssekretær, Ap, Utenriksdepartementet)
Harald Stanghelle (Politisk redaktør, Aftenposten)
RAYMOND JOHANSEN
Innledning / generelt
 Johansen var glad for å se såpass mange tilstede, og innledet med å si at UD ofte opererer med et ”utvidet” Midt-Østen-begrep; et som ikke bare omfatter De palestinske selvstyreområdene, Israel, Libanon, Jordan Syria og Egypt – men også Iran, Irak, Afghanistan m.fl. Flere av utfordringene i disse landene henger også ofte sammen med hverandre.
I mange henseende, i følge Johansen, kan og bør Midt-Østen sees på som vårt ”nærområde” – ikke bare politisk sett, men også i forhold til energispørsmål, næringssamarbeid med mer.
Situasjonen i regionen er per i dag veldig alvorlig, ettersom det nå er flere konflikter, og potensielle konflikter, som løper parallelt; Irans kjernekraft-program, forholdet mellom Israel og Libanon og mellom Israel og Palestina, økt spenningsnivå mellom shiaer og sunnier i Irak etc. Det som kompliserer bildet ytterligere er at USA ikke ønsker å ha noen direkte dialog med de landene og organisasjonene som defineres inn i den såkalte ”onde akse” o.l. av potensielle motparter (deriblant Syria og Hamas, for tiden regjerende parti i De palestinske selvstyreområdene). EU har heller ikke villet snakke med Hamas, før organisasjonen følger de standarder/krav for internasjonalt samkvem som EU forventer. Norge har for øvrig lagt seg på den samme linjen. Folket på gatene i Midt-Østen oppfatter dette som et utslag av dobbeltmoral fra det såkalte ”Vesten” – etter at det faktisk ble gjennomført et demokratisk valg i de palestinske selvstyreområdene.
Norge støtter opp om alle FNs resolusjoner (også de som krever endret adferd fra Israel sin side), men ikke alle land gjør dette like kraftfullt – noe bl.a. USA får mye kritikk for.
Raymond Johansen synes for øyeblikket er et dystert kapittel, og han sier det for tiden virker urealistisk med et samlet Irak. Krigen i landet, som skulle være et viktig ledd i kampen mot terror, har nå til og med amerikanske rapporter påpekt at nå er inne i en mer kritisk fase enn noensinne. Samtidig som den voldsomme motstanden mot USA og deres allierte får utfolde seg, er det et paradoks at landet har havnet i nærmest borgerkrigslignende tilstander, der vi i praktis nå ser etnisk rensing visse steder. Samtidig er de kurdiske områdene mer og mer i ferd med å stå frem som en egen stat (nå også fått eget flagg).
Dette har skapt særlige utfordringer i forhold til Tyrkia. De har hatt en klar avtale med USA, som skulle hjelpe Tyrkia ”mot” PKK, den kurdiske motstandsbevegelsen. Grensepasseringer inn i Irak vanskeliggjør dette, og skaper frustrasjon og sinne i Tyrkia. Men dette har nå USA nedprioritert – da det nordlige Irak er det eneste området som er noenlunde stabilt.
Iran
Johansen påpeker at Iran tydelig har som klart mål å fremstå som en stormakt i regionen, og mange mener at USA indirekte har bidratt til dette. Dette har ført til nærmere kontakt mellom Israel og flere andre arabiske land – som frykter Irans økende makt.
Resultatet av den senere tids hendelser er at Iran nå føler en stor, nasjonal selvtillit – som gjør at de inntar den stillingen de legger for dagen. Kombinasjonen av uttalt satsning på bekjempelse av korrupsjon, styrking av sosiale rettigheter og kravet om at også Iran må ha rett til å utvikle kjernekraft til fredelige energi-formål har gjort den nye presidenten i landet svært populær i brede lag av befolkningen. Spekulasjoner om væpnede angrep på landets installasjoner for utvikling av kjernekraft dukker stadig opp.
Libanon og Syria
Samholdet mellom Syria og Iran er i følge statssekretæren mer en ”praktisk allianse” enn en dyptfølt en, særlig etter drapet på den tidligere libanesiske statsministeren Hariri i februar 2005. Etter krigen i sommer er ”kortet til Syria spilt ut” – hvor målet var å få tilbake herredømmet over Golan-høydene. Hizbollah har satset mer på interne, nasjonalistiske strømninger, og synes ikke å være særlig politisk svekket som konsekvens av krigshandlingene. Den shia-muslimske gruppen i Libanon nærmer seg halvparten av befolkningen, og maktbalansen i Libanon kan dermed på sikt forrykkes (i dag, og det har lenge vært tradisjon for dette, deles statsmaktene mellom de største befolkningsgruppene på en bestemt og fast måte).
Johansen tror det ligger et stykke frem i tid at Hizbollah lar seg totalt avvæpne. Han synes det er gledelig at FNs siste resolusjoner, etter krigen, ser ut til å bli respektert, men det er fremdeles en svært skjør situasjon i området. Det kan være flere i regionen som ønsker seg en ”omkamp”, og det er interessant å notere seg at dette er første gang i staten Israel sin historie at vi ikke ser at landet erklærer full militær seier etter en væpnet konflikt.
Vi ser at Kadima (nåværende regjeringspartiet i Israel) har feilet i sin strategi ved å ensidig trekke seg ut av Ghaza. Denne fremgangsmåten ser nå derfor ut til å være død og begravet. Første hintet om hvor risikabel en slik fremgangsmåte kan være så vi da Israel trakk seg ut av Sør-Libanon for få år siden. Statssekretæren understreket at veien videre må gå gjennom tillitsbyggende aktiviteter, og forhandlinger – ikke bare gjennom militære valg.
De palestinske selvstyreområdene
Norge, påpeker Johansen, ønsker å støtte opp om president Abbas sine bestrebelser på å sette sammen en samlingsregjering, bestående av både Fatah og Hamas. Johansen mener at det eksterne lederskapet i Hamas (som bl.a. befinner seg i Syria) må ta mye av ansvaret for at dette ikke har latt seg gjøre inntil nå. I mellomtiden oppstår nye situasjoner, konflikten forverres, institusjoner svekkes, skatt (som del av inntektene til De palestinske selvstyreområdene) oldes tilbake fra Israel etc. Norge vil fortsette med sin innsats som tilrettelegger – men vi trenger mer aktivitet fra USA, og EU ser nå også ut til å bli mer aktive.
Det er nå viktig å utnytte den dynamikken som tross alt finnes i området, i den spente situasjonen vi er inne i.
HARALD STANGHELLE
Stanghelle innledet med å peke på hvor sammensatte konfliktene i Midt-Østen er. De handler bl.a. om religion, historie, mye realpolitikk, økonomi med mer. Av og til kan det også tenkes at vi, påpeker Stanghelle, kanskje bruker for mye energi på dette området, og neglisjerer andre…
 Golf-krigen, i 1991, betydde mye – og brakte et håp for folk i regionen, om mer varige løsninger på de langvarige konfliktene i området. Det vare Bush senior, som beredet grunnen for dette, med reelle forhandlinger om Midt-Østen – i Madrid. Madrid-konferansen ble første gang partene (Israel og palestinerne) møttes ansikt til ansikt. Forutsetningen for dette var det geopolitiske jordskjelvet som skjedde da Sovjetunionen kollapset.
Så kom Oslo-avtalen i 1993, i etterkant både utskjelt og rost. Men det var utvilsomt et gjennombrudd, da Israel nå fikk en direkte partner å forholde seg til. Og avtaleverket viste at det var mulig å komme frem til enighet om visse rammen, selv med alle sine innebygde svakheter. En nasjonal, palestinsk stolthet ble også bygget opp.
Sammenbruddet i denne såkalte Oslo-prosessen var neste ”viktige” trinn, på slutten av 1990-tallet. Årsakene til dette var manglende økonomisk utvikling, man mistet håpet av synet, ekstremismen blusset opp på nytt, terrorhandlingene ble mer hyppige, Arafat viste manglende evne til nasjonsbygging, korrupsjonen økte i de Palestinske selvstyreområdene, og at Israel fortsatte sin systematiske utbygging av Vestbredden med ulovlige bosettinger (som faktisk akselererte etter Oslo-avtalen) – med mer.
Stanghelle fremhever 3 forhold fra vår nærere historie som kompliserer dette negative bildet ytterligere:
11. september 2001
Sjokket og mulighetene som oppstod den 11. september 2001 skapte en helt ny situasjon i det globale politiske spillet. Og Bush sin håndtering av ”kampen mot terror” viser klart motstridende trekk. Sharon klarte å selge budskapet om at ”vår terror er alles terror” til Bush, og Arafat ble dermed utdefinert av den amerikanske presidenten som motpart. Dette var et gigantisk feilsteg. Den motsatte holdningen viser Bush gjennom sin støtte til en resolusjon som sier at målet er to selvstendige stater, mens det samtidig ikke legges noe press på Israel.
Irak-krigen
Dette har vært en fatal krig, et katastrofalt feilgrep i følge Stanghelle. Og det er ikke engang etterpåklokskap å hevde dette. Alt som vi nå ser utspille seg var forutsatt. Situasjonen har gitt næring til ekstremisme i hele regionen, og vi ser en radikalisering som aldri før. Denne vi opplever er farligere enn all annen radikalisering – fordi den utelukkende er religiøst motivert, hvorpå det i politisk radikalisering i alle fall finnes elementer av. En ”alt eller intet” tankegang vanskeliggjør de tenkelige kompromissene. Dette mener Stanghelle vil prege og hjemsøke oss hvert fall de neste 5 årene.
Den nye Hamas-regjeringen
Etter valget i De palestinske selvstyreområdene tidlig i 2006 ble Hamas stående igjen som valgvinner. Stanghelle sier at det ikke noen grunn til å ha illusjoner om Hamas – det er heller grunn til å fryse på ryggen når man leser deres Charter. Men støtten til Hamas betyr noe mer- og må derfor ikke kun tolkes som kun støtte til et ekstremt islamistisk parti. Holdningene kommer til dels som en sunn reaksjon på mange år med korrupte politikere gjennom Fatah sitt styre – og mange mennesker mistet håpet om en bedre fremtid mens dette partiet hadde makten. Vestens reaksjon ved å avvise valgresultatet var et stort feiltrinn, når valget jo skjedde demokratisk. Det blir alt for motsetningsfylt, og menneskene på gaten i Gaza og på Vestbredden anklager vesten for grov dobbeltmoralisme.
Hvordan går så veien videre, etter alt dette, spør Stanghelle? Det er for tiden en dynamikk på gang, men utsiktene fremover i dette området er alltid vanskelige å forutse, nesten umulige.
Han observerer at noen arabiske land er interessert i å skape fremdrift, kanskje gjennom en ny ”Madrid-konferanse”. Og EU virker også interessert i noe lignende. Stanghelle har derimot ikke tro på dette, da Israel er for redd for sine fiender – og har en reell frykt som hindrer dem i å inngå kompromisser. Ambisjonene om for eksempel å aldri ville inngå en reell avtale hvor Jerusalem skal deles, og å flytte flere bosettinger, er også til hinder for dette. Og USA ønsker ikke dette, ettersom de ikke ønsker å presse Israel til innrømmelser de ikke vil komme med, og er generelt negative til slike internasjonale konferanser.
Men, til og med i USA begynner nå flere og flere fremtredende politiker og andre å snakke om at kampen mot terror er overmilitarisert. At Bush snart er ute av sine kontorer er i så måte positivt, men det gjør samtidig også at ingen store ting kan skje – i det ”vakumet” som ofte oppstår i en utgående presidents andre halvdel av sin siste periode.
Stanghelle avslutter med å sitere Amoz Oz, den israelsle forfatteren:
”Det finnes to utganger på konflikten i Midt-Østen.
Den ene sammenligner Midt-Østen med et drama, det ”Shakespearske drama” – der heltene er tydelige, de fekter og slåss og vet hva de slåss for og hva i mot. I siste scene er alt forbi, og alle ligger døde igjen på slagmarken, drapert i rødt blod.
Den andre er som et Tschekovsk dramaet, det stillferdige dramaet. Jævlig og kynisk, og når teppet går opp står alle aktørene igjen. Slitne og desillusjonerte, men i live.”
| 
Styret
Utskriftsvennlig utgave
Arbeiderpartiet
