Kan Norges bistand gjøres mer effektiv og bedre? Line Tresselt, ny i Internasjonalt Forum etter at hun flyttet fra Bergen der hun har representert AP i bystyret de siste fire årene, har meninger om dagens bistand. Artikkelen nedenfor har tidligere stått i Dagens Næringsliv.

Nytenkning må til i bistandspolitikken. Start med holdningene. Makten flytter seg sørover, skriver Line Tresselt i Nordic World Heritage Foundation, UNESCO.

Vestlige børser står i stampe. Arbeidsledigheten raser i været og unge arbeidsledige raserer boligområder. Europa har tilnærmet null økonomisk vekst, endeløs gjeld og risikerer ’å uføretrygde’ horder av den fremvoksende generasjon fordi de blir stående utenfor arbeidsmarkedet. Vestlige politikere river seg i håret. Samtidig, et tilfeldig sted, lengre sør: skyskrapere reises, ny teknologi utvikles, bølger av mennesker urbaniseres og får ta del i den nye verdiskapningen, den økonomiske veksten fyker i været. En ruvende fremgang, både økonomisk, teknologisk og politisk-kulturelt. Høres usannsynlig ut? Gjennomsnittlig økonomisk vekst i Afrika de siste fem årene har lagt på rundt 5 %. Land som Rwanda, Etiopia og Botswana har lenge hatt tosifrede veksttall. Og la oss ikke engang nevne land som Sør-Afrika, Brasil, Kina og India. Er det riktig at slike land fortsatt skal kategoriseres som "utviklingsland" og vi i nord som ”utviklede land”? Utgangspunktet er dramatisk feil, skjevt, urettferdig og uverdig. Slik blir bærekraftige resultater av såkalte utviklingsprosjekter vanskelig å oppnå.

Bistand har fått gjennomgående kritikk de siste årene for manglende resultater og faktisk motarbeidelse av utvikling. ”Bistand fratar folk i sør makt, undergraver demokratisk utvikling og bidrar til å opprettholde det rike nords maktgrep”, hevder direktøren av Sør-senteret, Yash Tandon i kronikk i Dagsavisen. Og bistandsindustrien føler seg utrygg. De vil jo, og gjør vel, sitt beste? Dagens bistand, slik vi kjenner den, vokste fram som en fortsettelse av den kristne misjoneringen fra Vesten og særlig USA som oppstod en gang på 1800-tallet. Velferd, eller charity, ble sett på som en god, kristen verdi. Med krigsgjenreisingsprogrammer som Marshall-hjelpen, spredte tankegangen seg fort over Atlanterhavet. Det norske direktoratet for Utviklingssamarbeid, NORAD, ble stiftet i 1961. La oss ta et konkret, norsk bistandsprogram som eksempel. Etter mal fra president John F. Kennedys Peace Corps, ble det norske Fredskorpset etablert i 1964. Programmet som først ble startet som en slags dannelsesreise for amerikanske collegestudenter av idealistisk art, utviklet seg etter hvert til et utvekslingsprogram mellom unge mennesker i nord og sør. Bedrifter skulle sende arbeidskraft til land i sør og få tilbake arbeidstakere til sin egen bedrift eller organisasjon i nord. Problemet har vært, og fortsatt er, at holdningen i partnerskapet er skjev og gir utvetydig dominans til den nordlige part. Mens partnerorganisasjonen i nord skal sende arbeidskraft for å fremme utvikling i sør, er sør-deltakeren som kommer til nord henvist til å få opplæring som senere kan brukes i sin hjemlige organisasjon senere. Med andre ord ligger det en grunnleggende holdning i utvekslingsforholdet om at den ene parten skal lære dobbelt av den andre, men ingen gjensidighet. For det er jo landene i sør som trenger hjelp for å utvikles mot det vestlige idealsamfunnet? 

Førstkommende torsdag skal den konservative tenketanken Civita arrangere en debatt der de spør om bistanden bør fases ut. Det spørsmålet tror jeg blir vanskelig å svare på. Først og fremst fordi bistand, eller "utviklingshjelp", er et paraplybegrep for en rekke, sammensatte funksjoner. Alt i fra bilaterale overføringer til et lands statsbudsjett, krisehjelp i forbindelse med katastrofer og krig, planting av regnskog og andre miljøklimatiske tiltak, handel, utvekslingsprogrammer, forskning og utdanning, for å nevne noe - kan havne under her. Og de fleste av disse er strengt tatt nødvendige (og vil ikke komme til å opphøre med det første). Å ikke gi nødhjelp etter en tsunami blir like feil som å ikke hjelpe opp på bena den eldre naboen som faller på glatten foran deg. Å ikke bidra til at regnskogen består blir litt som å donere bort sin egen lunge mens man fortsatt har planer om å puste i lang tid framover. Det som trengs å endres på, er begrepsbruken. Og derav de altfor satte holdningene.

Begrepene om "utviklingsland" og ”allerede utviklede land” står som en psykologisk-hierarkisk sperre i det som burde vært et likeverdig utvekslingsforhold. Ord er makt, og begrepsbruk impliserer visse holdninger. Vi bør erstatte disse begrepene med andre ord som samarbeidsland, interessenter, partnere, eller lignende. Ord som fratas en verdimessig hierarkisk orden og som bekrefter et likeverdsforhold. Det neste steg bør være at sør-landenes verdier blir anerkjent som like viktige som de vestlige. I Fredskorps-kontekst bør både sør- og nordpartnerens utviklingsplan som resultat av utvekslingsforholdet iverksettes. Forskning, mediadekning og undervisning i skolen må i ytterligere grad rettes mot hva vi kan lære av dem, ikke bare om hvordan de ligger etter oss. For de tidligere "utviklingslandene" er på vei fram i full fart. Med et likeverdsforhold kan en global skjevhet kanskje oppheves på sikt. Og bistandsbransjen kan puste lettet ut: dere trenger ikke søke etter nye jobber helt enda. Dere må derimot begynne å endre måten dere behandler deres partnere på. Slik kan de få frihet til å stake ut sin egen kurs, uten vestlige dominans rundt nakken. Og vi kan håpe på å bli behandlet med likeverd en gang i fremtiden. Da den globale maktforskyvningen og multipolariseringen er et fait accompli.