sa tidligere statsminister og spesialutsending for FNs generalsekretær, Kjell Magne Bondevik, på møte i Internasjonalt Forum 4. oktober. Slik beskrev han flyktningleire han besøkte for få år siden, men før den siste tørken satte inn.

 

 

Forventet levealder 48 år, over 60 % analfabeter, herjet av borgerkrig, brudd på menneskerettighetene og humanitære kriser i årtier. Sammensatt av klaner og underklaner med nær sagt et uendelig antall konflikter og til tider knapt noen statsoverbygging.

 

Historisk bakgrunn

 

Somalia var en koloni delt mellom Italia og Storbritannia fra 1875 til 1960 da landet fikk sin selvstendighet. Fra 1977 har det i stor grad pågått borgerkriger. I 1993 grep FN inn uten landets aksept og sendte inn en USA-ledet styrke på 28 000 soldater hvor også Norge deltok, men aksjonen ble mislykket. I 1990 erklærte den nordligste provinsen seg uavhengig under navnet Somaliland. I 1998 fulgte naboprovinsen, Puntland etter. Ingen av dem er imidlertid anerkjent som egne stater av noe land. Juridisk er de altså en del av Somalia og de to områdene som har klart seg best både politisk, økonomisk og sosialt. Hvordan de har greid å oppnå en bedre situasjon enn den sørlige delen av landet er et interessant spørsmål som burde tiltrekke seg større oppmerksomhet. Somalia har siden 2004 sett tre overgangsregjeringer, samtidig som islamistene har tiltrukket seg betydelig innflytelse i sør, først gjennom Islamic Courts Union (ICU) og siden gjennom den ytterliggående al-Shabaab. Mange har påpekt at ICU ga kanskje det mest effektive grunnlaget for en stat som Somalia har sett, mens al-Shabaab er mer en fundamentalistisk kamporganisasjon.

 

Norge og Somalia

 

Norge har vært involvert i Somalia på tre måter de siste 20 årene: tidlig på 90-tallet gjennom å sende 260 soldater som deltakere i FN-styrken i landet, gjennom å sende penger til den nåværende overgangsregjeringen og gjennom tiltak mot piratvirksomheten som også rammer norske skip. I forbindelse med det siste spørsmålet, bør man holde fast ved at hovedproblemet ikke ligger til havs men på land, og at det er vanskelig å bekjempe de grunnleggende årsakene til piratvirksomheten så lenge det er vanskelig å slippe til med tiltak på land.

 

Dagens tørkekrise

 

Om den nåværende tørkekrisen sa Bondevik at man jo visste at det ville komme tørke på nytt på et eller annet tidspunkt i framtiden. Dagens situasjon er altså en varslet krise. Da han var spesialutsending ble det i 2007 utarbeidet et veikart for matvaresikkerhet, men lite har skjedd for å følge den veien. I dag er Bondevik gjennom Oslo-sentret for fred og menneskerettigheter engasjert i å realisere et annet veikart som tilstreber en positiv politisk utvikling. Stikkordene her er bedre sikkerhet, ny grunnlov, økt politisk deltakelse (dvs. forsoning, utvidet overgangsregjering) og godt styresett. Oslo-sentrets bidrag er å dele erfaringer med slikt som å bygge opp en departementsstruktur, institusjonalisere politisk samarbeid og utarbeide en ny grunnlov. Fungerende politiske organer og fred bør gjøre Somalia bedre i stand til å møte nye tørkeperioder når de kommer. Til slutt lot Bondevik et nøkkelspørsmål med et mer akutt preg henge i lufta: Hvordan kan man få den pågående tørkekatastrofen høyere på den internasjonale dagsordenen?

 

Tre hovedproblemer

 

Cindy Horst, forsker ved Institutt for Fredsforskning (PRIO) startet sitt innlegg med å framheve at vi står overfor to kriser: I Mogadishu er krisen fravær av styre og opphoping av internflyktninger fra landsbygda, lenger sør er problemet tilgang for hjelpearbeidere, mat og vann. Dette er en varslet krise. De første advarslene kom tidlig i 2010. Det er den største krisen på flere tiår i dette området og vi har sannsynligvis ikke sett det verste ennå.

 

1. Usynlighet.

 

Dette er en krise som har vært nesten fraværende i internasjonale medier. Det er lite internasjonalt press i retning av å gjøre noe. Advarslene om at en omfattende krise var på vei ble ikke hørt. Det internasjonale fokuset har vært på konflikten mellom overgangsregjeringen og islamistene, ikke på lokalbefolkningens akutte behov.

 

2. Tilgang

 

     Internasjonale aktører har hatt varierende muligheter for tilgang til de rammede områdene. Mange steder har det vært og er fortsatt, krigshandlinger. I områder kontrollert av al-Shabaab blir hjelpeorganisasjoner avkrevd ”skatt” for å kunne operere.

 

3. Ansvar

 

Forskjellige aktører har forskjellige interesser og dagsordener for ”sine” områder. I al-Shabaab-kontrollerte områder er det sterke restriksjoner på bevegelsesfriheten, noe som ikke bare er problematisk for de som vil drive nødhjelp, men som skader utviklingen av økonomisk aktivitet i det hele tatt.

 

I områder som blir kontrollert av overgangsregjeringen er det utstrakt plyndring og korrupsjon og et stort antall internflyktninger.

 

Internasjonale donorer blir lett partiske fordi de stort sett er tydelig mot al-Shabaab og for overgangsregjeringen.

 

Det har kommet inn noen nye internasjonale donorer og det er usikkerhet rundt deres målsettinger. Eksempler er Tyrkia i al-Shabaab-kontrollerte områder og Gulfstatene.

 

I tillegg er somaliske utvandreres evne til å sende penger til familie og andre nettverk blitt dårligere i store utvandrerland som USA, Canada og Storbritannia. Dette på grunn av det økonomiske tilbakeslaget i disse landene.

 

Horst avsluttet med å fortelle om sitt besøk til den store flyktningleiren Dadaab i Kenya som ble planlagt for 90.000 flyktninger men som i dag huser rundt ½ million og det kommer daglig noen tusener nye til. Dette er mennesker som nok i de fleste tilfellene vil overleve, men som ikke har noen rettigheter i Kenya og en meget lav standard. I dagens situasjon representerer de i virkeligheten en stor, tapt ressurs for Somalia.

 

Nøytralitet er tillitskapende og gir adgang

 

Sven Mollekleiv, president i Norges Røde Kors, startet sitt innlegg med å understreke at Røde Kors er en beskyttelsesorganisasjon som er pålagt å se til at internasjonal rett blir fulgt i konfliktområder. Det er godt kjent at organisasjonen tilstreber nøytralitet overfor alle aktørene i en konflikt. Dette er nødvendig for å oppnå tillit hos alle parter, og tillit er en absolutt forutsetning for at Røde Kors kan operere selv i de vanskeligste konfliktsonene. ”Det er denne tilliten til at vi ikke støtter motstanderen men tvert imot er nøytrale som for eksempel gir Røde Kors i samspill med Røde Halvmåne adgang til alle områder i Somalia. Røde Halvmåne har også tillit hos al-Shabaab som tillater at organisasjonen arbeider i de områdene de kontrollerer, mens vestlige bistandsorganisasjoner avvises. Vi har heller ikke til  nå opplevd å bli avkrevd ”skatt” av al-Shabaab”, sa Mollekleiv.

 

Afrikas Horn har historisk hatt mange problemer med tørke. Tørkeperioder har kommet og gått opp gjennom historien, men i det siste er det registrert at tørken øker. Vi ser nå klimaflyktninger i området. De økologiske problemene forverres av interne konflikter, manglende infrastruktur, klimaendringene, det økonomiske tilbakeslaget i Vesten og korrupsjonen. I tillegg er det internasjonalt mindre interesse for Hornet enn under Den kalde Krigen.

  

Stort press på nabolandene

 

Dagens flyktningstrøm går både til nabolandene, først og fremst Kenya og Etiopia, men også nordover innenfor Somalias grenser til Puntland og Somaliland. Her er det viktig å være klar over at nabolandene har selv problemer med tørke og fattigdom. Puntland og Somaliland er riktignok bedre stilt enn det sørlige Somalia, framfor alt fins det her myndigheter med en betydelig grad av autoritet, men også her kan tørken fort forverre seg.

 

Både nødhjelp og langsiktige målsettinger

 

 

.