Israels aksjon mot båtene som fraktet nødhjelp til Gaza førte ikke kun til helt unødvendig tap av menneskeliv, men reiser også en rekke spørsmål om internasjonal lov, situasjonen i regionen, og ikke minst om Israels egen forståelse av den situasjonen landet befinner seg.

La oss først gå tlbake til det som skjedde 31. mai. Slik vi ser det, var den israelske aksjonen et klart brudd på internasjonal lov. Det Israel foretok seg var en kapring i åpnet internasjonalt farvann, utenfor landets martime grense. Det var heller ikke et anslag mot en gruppe terrorister, men mot en broket samling av alt fra EU-parlamentarikere, en nordirsk nobelprisvinner, en svensk kriminalforfatter og Palestina-aktivister fra Tyrikia og en rekke andre land. Var denne gruppen innstilt på å utfordre Israel? Ja, det er det ingen tvil om. De ville kjørt båtene inn i israelsk farvann, og forsøkt å bryte den israelske blokaden av Gaza. Dette har imidlertid vært forsøkt flere ganger tidligere, men disse forsøkene har blitt stoppet av Israel i nasjonalt farvann uten at noen har blitt såret eller drept.

Noe gikk tydeligvis veldig galt denne gangen. Nå var det nok fra Israels side aldri tanken at dette skulle utarte slik det gjorde. Men det gikk galt, og den israelske hæren har gått på et nytt stort prestisjenederlag. Israel valgte å benytte det som skal være landets ypperste soldater, og hva skjedde? Jo, aktivistene ser ut til å ha valgt å forsvare seg, og de israelske kommandosoldatene må ha mistet fullstendig kontroll over situasjonen og skutt vilkårlig rundt seg. Israel har hevdet at aktivistene selv må bære skylden for at liv gikk tapt, men etter vårt syn stemmer ikke det.

Voldsutøvelsen er en konsekvens av at båtene ble bordet i internasjonalt farvann, og dermed ligger hovedansvaret for det som skjedde hos den staten som ga ordre til aksjonen.

Israel hevder det var våpen om bord. Vi kan verken bekrefte eller avkrefte dette, men vi registerer at tyrkiske myndigheter sjekket skipene fra bau til akter for nettopp dette, før båtene la fra kai. Hvis aktivistene har skutt er det derfor mest sannsynlig at de har klart å fravriste de israelske elitesoldatene deres egne våpen. Dette innebærer at en broket samling av aktivister nesten klarte å forhindre at israelske elitesoldater tok kontroll over båtene, og mottrekket fra soldatene var massiv militærmakt.

Vi kan ikke forstå annet enn at den 31. mai kommer til å bli stående som en svært dårlig dag for Israel. Det ser imidlertid dessverre ut til at den Israelske regjeringen ikke forstår hvordan denne typen handlinger blir oppfattet utenfor landets grenser. Tradisjonelt sett blir en aksjon som den Israel valgte å sette i scene forstått som en fiendtlig handling mot en annen stat etter internasjonal lov.

Det innebærer at Tyrkia kunne valgt å definere dette som en krigserklæring fra Israel sin side. Så langt har Tyrkia ikke gått, men forholdet mellom Israel og Tyrkia har nå nådd et historisk nullpunkt. Dette representerer igjen en ny utfordring for USA. Tyrkia er lite tilfreds med at USA vannet ut FNs sikkerhetsråds resolusjon i etterkant av den israelske aksjonen, og Tyrkias utenriksminister trakk seg dagen etter fra en fotosesjon med Hillary Clinton.

Faktum er at Obama nå trenger Tyrkia mer enn han trenger Israel.

USA og Obama-administrasjonen kan ikke velge bort Israel, men har neppe råd til å miste Tyrkia heller. Landet er ikke kun medlem av NATO, men innehar også en geostrategisk nøkkelposisjon i forhold Russland, grenser til Irak og spiller en sentral rolle i utvinning og eksport av olje fra Sentral-Asia. Det faktum at Tyrkia også har grense til Iran er av avgjørende betydning for Obamas politikk. Hvis ikke Tyrkia sørger for at denne grensen er stengt, vil planlagte FN-sanksjoner ovenfor Iran være en vits og en viktig del av Obamas Midtøsten-strategi og atom-politikk må skrinlegges.

Dette burde Israel ha forstått, og derfor latt være å komme på kant med Tyrkia på denne måten. Det var rett og slett helt unødvendig. Etter vår oppfatning tyder derfor Israels oppførsel på at landet har en regjering som ikke lenger evner å se egne interesser i et langsiktig og bredt perspektiv. Dette er den samme regjeringen som nektet å gi etter for en amerikansk forespørsel om å stanse byggingen av nye bosettinger på Vestbreden og i Jerusalem; som nektet å håndtere Goldstone-rapporten om krigen i Gaza på en seriøs måte; og som nylig avviste et forslag om en ikke-spredningsavtale som hadde som målsetning å gjøre Midtøsten til en atomvåpenfri sone.

I mai uttalte faktisk en representant for USAs militære ledelse at Israels oppførsel gjorde jobben deres i Midtøsten vanskeligere. Selv sjefen for den israelske etterretningstjensten Mossad har advart landets politiske ledelse om at Israel er i ferd med å bli en byrde for USA.

Israels regjering har altså satt i gang flere branner i det siste og aksjonen den 31. mai føyer seg inn i en lengre rekke handlinger som på lang sikt vil skade landet. For eksempel trenger Israel allierte i regionen, men det er vanskelig å se for seg hvordan forholdet mellom Tyrkia og Israel kan bedres på kort sikt. Dette innebærer ikke bare at Israel mister sin viktigste allierte i regionen og i den muslimske verden, men også at de faktisk kan komme til å tvinge sin aller viktigste allierte, USA, til å velge side mellom Israel og Tyrkia.
Fortsetter Israel å brenne broer i samme tempo som nå, kan dette valget bli stadig lettere for Obama.