Tradisjonen tro markerte Internasjonalt Forum 1. mai ved Wergelandsstatuen i Spikersuppa. Hovedtaler var InFos leder, Marit Nybakk. Ingrid Aune, styremedlem i InFo, holdt ungdomsappell.
Marit Nybakk sa:
La meg aller først få si at den nylig inngåtte avtalen med Russland om delelinjen i Barentshavet er en seier for folkeretten, havretten, norsk utenrikspolitikk, diplomatiet og internasjonal politikk. Det omfatter også forholdet mellom Norge og Russland. Saken er dessuten et godt eksempel på at utenrikspolikk også blir innenrikspolitikk. Det er god grunn til å gratulere Regjeringen, statsministeren og utenriksministeren.
Dagens 1. mai feires rett før den avgjørende tilsynskonferansen om ikke-spredningsavtalen i New York. Derfor er en av dagens paroler
"En atomvåpenfri verden".
Da FN ble stiftet 24. juni for 65 år siden med de rykende ruinene fra 2. verdenskrig som bakteppe, var drivkraften en visjon om en verden der krig kunne forebygges. FN pakten trådte i kraft 24. oktober samme år. I mellomtiden hadde verden sett den første atombomben bli sprengt. Den brente opp 80.000 mennesker på 7 minutter. Drømmen om forsoning hadde slått sprekker. Atomkappløpet var i gang.
I dag aner vi en mulighet til å komme videre med ikke-spredning og nedrustning av atomvåpenarsenalene.
Presidentene Obama og Medvedev har gitt verden et nytt håp.
Kamerater, tradisjonen tro hedrer vi Henrik Wergeland 1. mai. En stor dikter. Men også en person med stor personlig integritet. Som var kompromissløs når det dreide seg om verdier som frihet, toleranse, utjamning og menneskerettigheter.
Det er blitt fortalt om Henrik Wergelands mor at hun måtte gjemme bort skjortene til sønnen sin, så han ikke skulle gi dem bort til fattige. Og han startet skole for arbeiderungene på Eidsvoll.
Våren 1839 skjedde det noe som kom til å prege Henrik Wergeland. En jøde kom til Norge, men måtte snu på Havna og reise ut igjen. Han visste ikke bedre enn at Norge slapp inn alle. Det viste seg at friheten ikke omfattet jøder. En skamplett på den ellers så radikale grunnloven vår.
Wergeland heiste opprørsfanen. Ropte ut at vi er likeverdige, enten vi er lyse eller mørke, kristne eller tilhører en annen religion. Han sendte brev til Stortingsrepresentantene. Han skrev diktene "Jøden" og "Jødinnen."
Men henstillingen hans falt på steingrunn i Stortinget. Først i 1951 ble grunnlovsendringen som ga jøder adgang til Norge, vedtatt. Da hadde Wergeland vært død i 6 år.
Hva ville Henrik Wergeland sagt i dag hvis han hadde lest om den kurdiske jenta som ble levende begravd fordi hun hadde en guttevenn? Eller hvis han hadde sett de vettskremte øynene til 8 åringen som var blitt voldtatt i Kongo? Hva hadde han sagt om undertrykkelsen i Burma? Om blodbadet på tamiler i Sri Lanka? Om situasjonen på Gaza? Eller om framgangen for de ungarske fascistene ved valget i forrige uke? Hvordan ville Henrik Wergeland engasjert seg i kampen mot atomvåpen?
Han var vår første antirasist, vår første humanist. Utrettelig i sin kamp for rettferdighet.
Den ekstreme fattigdommen er vår tids menneskerettighetsutfordring. Vårt mål er en global verdensorden slik våre pionerer skapte en nasjonal velferdsstat.
Guttorm Hansen forteller om en arbeidskar fra rundt 1900 som ble spurt av presten hva sosialisme var."Jo," svarte karen, etter å ha tenkt seg om: "sosialisme, det er at son min og son til presten en dag skal bære børa i lag"
Så enkelt. Så vanskelig.
Våre pionerers kamp fra klasseskille til utjamning og rettferdighet må ha fortonet seg som den reneste utopi.
Vi har en drøm, en visjon, om å gjøre også dette århundret til arbeiderbevegelsens århundre, ikke bare i Norge, men globalt. Det vil være en videreføring av Henrik Wergelands drømmer og idealer.
Rune Gerhardsen
minte om at Wergeland tok opp forholdene for arbeidsfolk før arbeiderbevegelsen kom skikikelig i gang. Han utga sitt "Tidsskrift for arbeiderklassen" så tidlig som i 1839, et tiår før Marcus Thrane sto fram og flere tiår før Oslo Arbeidersamfunn og de første fagforeningene ble stiftet. I pakt med overbevisningen om at arbeiderne hadde krav på bedre kår, står hans kamp for jødenes rett til å bo i landet. For oss er det en ufyselig og skammelig trekk ved grunnloven av 1814 at jøder ikke kunne bo i Norge. På Henrik Wergelands tid var det ganske enkelt en naturlig ting for veldig mange.
1. mai har alltid hatt en internasjonal dimensjon. Vi bruker begreper som solidaritet, internasjonalt engasjement og menneskeverd på denne dagen. Og det er begreper som ikke kjenner noen grense. Manuskripter fra gamle 1. maitaler er som en katalog over tidligere tiders konflikter: Vietnam, Midt-Østen. apartheid, Nicaragua osv. De fleste av disse konfliktene er løst; unntaket er Midt-Østen. Der har det blitt verre. Vi så et lysglimt like etter Osloavtalen, men så ble det mørkere igjen. I dag har vi en situasjon hvor de israelske bosettingene på palestinsk jord blir stadig flere og Muren mellom Israel og Palestina bygges stadig sterkere. Dette er ikke en god utvikling.
Ingrid Aune,
innvandret til hovedstaden fra Trøndelag, holdt appell på trøndersk, som vi med glede har fått lov til å gjengi skriftlig:
Gode venner,
1. mai e en dag som ligg mitt hjerte nær.
I dag markere vi at det ikke alltid har vært like muligheta for folket i landet vårt, men at vi kan klar alt så leng vi står i lag.
Henrik Wergeland va blant dem som reist kampen for religiøs toleranse, likeverd og frihet gjennom kunnskap. Fremfor alt appellerte han til medmenneskelighet og solidaritet.
Det e nettopp det 1. mai handle om: 1.mai e en dag vi skal stå sammen.
Arbeiderbevegelsens historie er først og fremst historien om internasjonal solidaritet. Dem som stod midt oppe i en hard historisk kamp for rettigheta her hjemme va dem første til å si at kampen ikke stanse ved våre grensa. Dem som hadd mer enn nok å stri med, – dem løfta blikket.
Martin Tranmæl sa det sånn: ”Vi skal ha beina planta i norsk jord, men ansiktet vendt utad”.
- Vår største styrke e den globale bevegelsen vi tilhøre. Vi fins i alle land.
For et års tid siden besøkt æ SPLM. Det er Arbeiderpartiets søsterparti i Sudan. Da snakka vi om kordan vi kan jobbe sammen for rettferdighet og ei bedre fremtid på en fredelig og demokratisk måte.
For to uka siden gikk SPLM til valg. For første gang siden æ ble født.
Seinest i forrige uke snakka æ med en av mine venner i Sør- Sudan. Han ba mæ hils og si takk for støtten demhaddfått.
Arbeiderbevegesen og Norsk Folkehjelp har vært i Sudan i snart 25 år. De første 20åran va det krig, og befolkninga utsto alle mulige lidelsa. Sult. Tap av familie. Flukt. Bombing og krigshandlinga av alle slag. Vi tok tidlig parti for den svake part i Sør-Sudan.
De siste fem åran har det vær fred i Sør-Sudan. For folk i sør har det betydd alt. Det har bidratt til håp. Og mot. - Håp om en fremtid i frihet og fred. Og mot til å drømme om et demokratisk samfunn.
For første gang får barn gå på skolen i Sør-Sudan. For første gang bygges det veia og hus. For første gang dyrkes det igjen jord som gir mat, der hvor landmina e rydda bort.
Æ har møtt ungdom i Sør-Sudan som ikke kunn les og skriv. Sterke kvinna som imponert! Dem står på barikadan for ei bedre fremtid. Vi må stå sammen med dem.
I januar neste år skal folk i sør stemme igjen. Da skal dem avgjør om sør-Sudan skal bli et uavhengig og nytt afrikansk land. Alle tegn tyde på at dem vil gå den veien. Vil dem bli respektert, – eller vil dem bli kasta ut i maktkampens elendighet enda en gang?
Uten oss, står dem alene. Et kamprop e bare en stemme. Men et kamprop i fellesskap e en politisk kraft. Norge og befolkninga i Sør-Sudan har en sterk felles historie. Æ vil ikke vær den som si at vi har gitt dem opp. Vi har tvert i mot et særlig ansvar for å stille opp i tida fremover. Ikke bare med bistand, men med politisk støtte. Uten oss, går dem alene.
En av arbeiderbevegelsens beste egenskapa e å være utålmodig. Utålmodig etter endring. Vi må sett oss noen mål som kanskje kan virk
litt urealistisk, – men som like fullt er målet. Sånn nådd vi målet om et internasjonalt forbud mot klasevåpen. Og sånn vinn vi kampen for et sterkere FN. Fordi dem som har store mål vil mer, og dem kjem også fram til målet raskere.
Internasjonal solidaritet handle om mer enn nestekjærlighet. Det handle om å stå sammen.
Æ høre om dem som si at 1.mai har utspilt sin rolle. Men vårt svar står klart: Så lenge det fins barn i Norge som e fattig - treng vi 1.mai. Så lenge noen er arbeidsledig - treng vi 1.mai. Så lenge folket i Sør Sudan leve i usikkerhet og kjempe for ei bedre fremtid- treng vi 1.mai. Kort og godt; Så lenge det fins urettferdighet så treng vi 1.mai.
Det viktigste budskapet i dag – på arbeidernes internasjonale solidaritetsdag- må derfor vær at vår neste store oppgave ligg i å ikke vær oss selv nok.
Arbeiderbevegelsen- vi - må ikke svikte, men sørge for at kampen for solidaritet også i andre land blir hørt.
Den sosialdemokratiske drømmen om et bedre samfunn stoppe ikke her, men veien frem e lang å gå. Noen må gå foran. Henrik Wergeland sa fra der andre lot vær. No e det opp til hver enkelt av oss å følge på.Kjære venner, gå ut i den her 1.mai dagen. Gå-i-tog. Støtt dem som ber om din solidaritet.
Og gode venner,
Gratulerer så mye med dagen!
Nordområdene
Utskriftsvennlig utgave
