Forsvaret er lengt fra den situasjonen som min forgjenger Bjørn Tore Godal på 90-tallet beskrev som en institusjon i "en dyp, vedvarende, strukturell krise". De omstillingene som er gjennomført i de senere årene har gitt oss et svært moderne forsvar som kan bidra aktivt til å nå målene for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Forsvarsminister Grete Faremo slo dette fast i innledningen til sitt foredrag  kalt "Forsvaret 2012 - Norges største omstillingsprosess?" på møte i Internasjonalt Forum 24. mars. Hun fortsatte:

Vi husker vel alle de negative mediaoppslagene om Forsvaret for bare noen få år tilbake. Det er nå historie. Det er snakk om et kvantesprang av kvalitetsforbedringer. Dagens kampflyvåpen har en helt annen evne til å møte de ulike utfordringene enn for få år siden. Hæren har fått tilført vervede hurtigreaksjonsstyrker som kan settes inn på kort varsel.I sjøforsvaret innfases nye fregatter og kystkorvetter, samtidig med at øvrige fartøyer oppgraderes. Når moderninseringen er fullført, vil Norge besitte en av verdens mest moderne mariner.

Omstillingen har dreid seg om rasjonalisering av drift og bedret styring og forvaltning, men også om noe langt mer. Det gamle mobiliseringsforsvaret har blitt erstattet med et nytt og moderne innsatsforsvar. Dette har kostet. Ikke så mye i penger som i form av påkjenninger på de som har jobbet i Forsvaret. På grunn av betydelig effektivisering er Forsvarets andel av statsbudsjettet faktisk prosentvis lavere i dag enn i 2003. - i inneværende år 2.8 %. Vi bruker altså midlene langt mer effektivt. Den samlete årlige innsparingen i forhold til ikke å foretatt seg noe, er beregnet til 2.7 milliarder. Det blir mer enn 13 milliarder over fem år. En omfattende gjennomgang av resultatene fra siste langtidsperiode viser at omstillingen har vært vellykket. Forsvaret bygges opp, både hva angår ressurser og antall ansatte, og den operative evnen er styrket. Forsvaret har i perioden 2005 2008 fått tilført nytt materiell for over 28 millliarder kroner. Skal vi peke på noen svakhet, må det være at vi i enkelte posisjoner har få mennesker her i landet med nødvendig spisskompetanse.

Langtidsplanen for perioden 2002 - 2005 slo fast at det var et misforhold mellom Forsvarets størrelse og ressurser. Innretningen var gal. Oppgaven ble definert som å komme i balanse mellom ambisjoner, struktur og ressurser. Rammene for hvordan dette skulle skje ble lagt gjennom det omfattende og grundige arbeidet som ble nedlagt først i Forsvarsstudien av 2007 og  deretter gjennom Stortingets vedtak om Langtidsplanen i 2008. Det har skjedd et kvantesprang i operativ evne. Vi har innført en felles strategisk ledelse for alle våpengrener med ett fellesoperativt hovedkvarter. Dagens ledelsesstruktur er blant de beste i verden. Jeg får ofte misunnelige kommentarer om den fra utenlandske kolleger. Alle tre våpengrener har blitt styrket når det gjelder struktur, bemanning, opplæring og våpenteknologi. Alle har vel hørt om de nye fregattene i sjøforsvaret. Det er kanskje ikke like mange som er klar over hvor mye F-16 flyene våre har blitt oppgradert. Når de om noen år blir faset ut, vil de være bedre enn da de ble tatt i bruk som nye. Heimevernet har også gjennomgått en kvalitetsmessig forbedring. Det har nå 45.000 soldater og har overtatt enkelte av hærens mer robuste oppgaver.

Vi har også blitt flinkere på personellsiden. Både til å rekruttere ivareta og beholde personell. Vi har en bedre familiepolitikk enn tidligere og, ikke minst, vi har gjennomført store forbedringer for veteranene, både faglig, ressursmessig og når det gjelder erstatninger.

Store endringer i trusselbildet.

Omstillingene må naturligvis sees på bakgrunn av endringene i trusselbildet. Etter murens fall i 1989 befant vi oss plutselig i et helt annet sikkerhetspolitisk landskap Under den kalde krigen stod vi overfor en eksistensiell trussel som måtte møtes gjennom et invasjons- og mobiliseringsforsvar. Det nye trusselbildet ble kjennetegnet av asymmetriske trusler og frykten for terrorhandlinger. Maktforholdene i verden begynte å endre seg. I løpet av få år har land som Kina og India begynt å spille en helt annen rolle på verdensscenen enn tidligere. Nå må vi forholde oss til begreper som BRIK (Brasil, Russland. India, Kina) i internasjonale beslutningsprosesser. Et nærliggende eksempel er klimaforhandlingene i København før jul hvor EU ble marginalisert mens USA, Kina, India og de store utviklingslandene førte an. Klimaendringene som fører med seg en trussel om store folkeforflytninger og kamp om ressurser, er en ny utfordring for vårt forsvar. Mest konkret ser vi dette i Nordområdene  som vi må forvente blir mer og mer åpnet for økonomisk utnyttelse. Interessekonflikter rundt energiressursene som sannsynligvis befinner seg i området, kan lett blusse opp. Nye transportveier gjennom Arktis vil kreve sikkerhet og overvåking. Russland er i dag er viktig samarbeidspartner med stabilitet i Nordområdene som en definert nasjonal interesse, Men ingen kan gi noen garanti for hvordan Russland vil utvikle seg i framtiden. Vi er i ferd med å gjenoppta det forsvarspolitiske samarbeidet med russerne og er positive til en videreutvikling av NATO-Russland samarbeidet. Samtidig er vi bevisst på betydningen av å markere vår tilstedeværelse og militære kapasitet i alle områder under norsk jurisdiksjon. Det er  dette behovet som gjør at i drøftingene i NATO om en ny strategi har vi understreket nødvendigheten av å fokusere på medlemmenes nærområder. Det er ikke spørsmål om å si enten fokuserer vi på ”resten av verden” eller så fokuserer vi på nærområdene. Vi ønsker å få fram at for NATO dreier det seg om et både-og. Det gjelder å finne den rette balansen.

Endringene i trusselbildet stilte Forsvaret overfor helt nye oppgaver. Mobiliseringsforsvaret var riktig for sin tid, men tiden endret seg. Plutselig ble det viktig å kunne stille norske styrker også utenfor NATO-området for å delta i operasjoner utløst av solidaritetsklausulen i NATO-pakten. Samtidig har Norge hele tiden lagt vekt på at vi må kunne stille styrker til disposisjon for FN når Sikkerhetsrådet har gitt et mandat. Dette har lært oss at militær og sivil innsats må gå hånd i hånd og at Norges sikkerhet ikke bare kan ivaretas av personell i uniform.

Flykjøpet

Dette er den desidert største enkeltinvestering Forsvaret noensinne har foretatt. Som kjent har Stortinget vedtatt at vi skal forfølge tilbudet om å kjøpe et antall amerikanske F-35 jagerfly basert på tre effektmål:  stridseffektivitet, evne til å ivareta våre forpliktelser og styrking av norsk industriell kompetanse. De nye flyene skal etter planen fases inn mot slutten av inneværende tiår, men viktige beslutninger vil bli tatt i løpet av det nærmeste året. Vi må avklare to sentrale spørsmål parallelt: antallet fly og hovedbase. Når det gjelder det siste, står valget mellom tre: Ørlandet, Bodø eller Evenes. Spørsmålet er nå ute til høring, og det ville være galt om jeg skulle signalisere noe om dette i dag, men en beslutning ligger ikke langt inn i framtiden. Utviklingsfasen for det nye flyet har blitt forlenget med 13 måneder og USA har sagt seg villig til å dekke merkostnadene. Det er naturligvis en viss usikkerhet forbundet med et så stort og komplisert prosjekt, men foreløpig er det ikke noe som tilsier at tidsplanen og prisberegningen må endres.

Feltsykehuset i Tsjad.

Dette er en forferdelig vanskelig situasjon. Norge sa seg etter anmodning fra FN i sin tid villig til å stille et feltsykehus til disposisjon i ett år. Meningen var at Russland skulle overta ansvaret fra mai i år. Dette falt bort på et sent tidspunkt, og vi fikk for kort tid siden en ny anmodning om å forlenge vår periode med fire måneder. Etter vurdering av situasjonen kom Regjeringen til at vi ikke greier dette. Et hovedproblem er at blant de 156 nordmenn som deltar kommer mange fra høykompetente stillinger i det private næringsliv, Vi må anta at for mange av dem vil det være uaktuelt å forlenge oppholdet, og teamet må ha et visst antall samøvd nøkkelpersonell for å kunne fungere. Denne episoden minner oss igjen om at vi er et lite land. Både på grunn av vår klare politikk om sterk støtte til FN og ut fra ønsket om å yte meningsfull bistand i konfliktområder,er dette ubehagelig. Denne episoden bør få oss til på nytt å gå gjennom spørsmålet om hva Norge kan bidra med i slike operasjoner.

Samtrening med den israelske hæren.

I media har det vært vist til ønsker framkommet på israelsk militært hold om fellesøvelser med israelske soldater i norske fjell. Vi har lenge hatt restriksjoner på forsvarsindustriens samarbeid med Israel. Når det gjelder spørsmålet om samtrening, har det ikke kommet noen offisiell anmodning fra Israel. Vi har ingen planer om å spørre etter en slik anmodning og har følgelig heller ingen planer om å si ja til en slik tanke. Vi vil opprettholde vår restriktive linje når det gjelder militært samarbeid med Israel.

Referent: Aslak Leesland