Angola er et land med betydelige muligheter men også store utfordringer. Det kan sies om mange land. Det litt spesielle er at Norge er så sterkt involvert og at så få nordmenn vet om det.

Halle-Jørn Hanssen holdt et 45 minutters kåseri om Angola etter årsmøtet i Internasjonalt Forum 2. mars. Etter å ha skissert den historiske bakgrunnen, gikk han inn på landets muligheter. At landet står overfor en nærmest eksplosiv vekst i oljenæringen, tør være velkjent. At Norge spiller en såvidt stor rolle i landets økonomiske liv, er mer å regne for en offentlig hemmelighet.

Fire ganger så stort som Norge og rikt på naturressurser.

Angola er rundt regnet fire ganger så stort som Norge - både i folketall og i flateinnhold. I henhold til FNs statistikk lever 60 % på under 12 kroner dagen, Halvparten av befolkningen må greie seg med mindre enn 10 kroner per dag. Slummen i Luanda er en av de aller verste i Afrika. Landet har 45 års krig bak seg.

Samtidig er naturressursene antakelig de største i Afrika. I høylandet er det god jord, mye skog, mye vilt, nok vann og et godt klima. I bakken fins en lang rekke mineraler: diamanter, jern, kopper, uran, bauxitt, fosfat for å nevne noe av det som er kjent. I Cabinda-enklaven og sokkelen utenfor fins store mengder olje og gass. Landet har det rikeste fisket i Afrika og et betydelig turistpotensiale.

Ingen lykkelig historie.

Landet har en til dels meget ulykkelig historie. De første kolonisatørene dukket opp i 1483, men det var først et hundreår senere, i 1575, at Luanda ble etablert som knutepunkt og brohode for okkupasjon av portugiserne. Samme året startet slavehandelen som varte i 250 år - fram til 1830. Portugiserne var meget aktive menneskehandlere og Angola var blant de største reservoarene for slaver. Det er beregnet at tre millioner angolanere ble solgt til Brasil, en vesentlig del av forklaringen på at så mange brasilianere har svart eller meget mørk hudfarge.

I forrige århundre utviklet Portugal seg som kjent i fascistisk retning, og det hjalp ikke akkurat økonomien i Angola at lokalbefolkningen ble behandlet som annenrangs mennesker, og at de portugisiske settlerne ødela alt de kunne komme over før de forlot landet etter nellikrevolusjonen i Portugal på 1970-tallet.

Frigjøringskampen mot koloniregimet ble startet i 1956 med utspring i tre frigjøringsbevegelser: MPLA under Angostino Neto, FNLA under Holden Roberto og UNITA under Jonas Savimbi. Det skulle følge 46 år med veldig brutal krigføring, de første 20 årene som frigjøringskamp mot kolonimakten og de neste 25 årene som borgerkrig. Da landet ble erklært uavhengig i 1975 var det allerede en borgerkrig i gang. Denne ble forsterket av stormaktsinteressene under den kalde krigen og fortsatte helt fram til 2002 da Jonas Savimbi ble drept i kamp og krigen ebbet ut.

Kjempeutfordringer men også store muligheter

Angola er så definitivt et u-land. Den store ulikheten og voldsomme fattigdommen skriker både etter økonomisk vekst og sosial utjamning. Nær sagt alt trenger et kraftig løft: infrastrukturen, utdanningsvesenet, helsevesenet, sosial boligbygging og demokratisering.

Korrupsjon er et kjempeproblem. Menneskerettighetene kommer ganske langt ned på listen over viktige saker, sivilsamfunnet er svakt, likestillingsarbeidet trenger en kraftig dytt.

Men mulighetene til å skape en positiv utvikling er også til stede. Etter at borgerkrigen tok slutt, i årene 2002 - 2008, hadde Angola kraftig økonomisk vekst. Mellom 10 % og 15 % i året. På grunn av finanskrisen måtte det statlige budsjettet kuttes kraftig i 2009, men det er fortsatt relativt stort til å være i Afrika - ca 15 % av det norske statsbudsjettet. Samarbeidet med Verdensbanken har vært godt. Kina er en stor aktør i næringslivet. Det er 75.000 kinesiske arbeidere i landet. Med unntak av nabolandet Kongo er forholdet til utlandet stort sett godt. Det gjelder viktige land som Sør-Afrika og Brasil, men også India og Russland er på vei inn med investeringer. Forholdet til Vesten må imidlertid betegnes som mer ujamnt.

Norge og Angola

I krigsperioden hadde Norge et forsiktig engasjement i landet. Før 1975 ga vi begrenset humanitær bistand til alle de tre frigjøringsbevegelsene. I 1977 gikk vi til anerkjennelse av den nye staten. Ti år senere innledet Norsk Folkehjelp sitt engasjement i landet,  noe som i praksis var et standpunkt for MPLA, men det skulle gå ytterligere ti år før Norge fikk sin første ambassadør til Angola. Siden har forbindelsen utviklet seg i nesten eksplosiv fart.

Hydro/Statoil kom inn i oljevirksomheten allerede tidlig på 90-tallet som investorer, ikke som operatører. Men det åpnet adgang for norsk offshoreteknologi.Mer enn 40 milliarder kroner er investert. Offshoreeksporten var i 2008 verdt ca sju milliarder. I tillegg kom nærmere en milliard i annen norsk eksport. Statoil eier nå 10 % av oljeproduksjonen. I årene 2006 -2008 betalte Statoil 20 milliarder i skatt til Norge av sin fortjeneste i Angola. Skatt til staten og Statoils fortjeneste til sammen utgjorde rundt regnet 45 milliarder i samme periode. Til sammenlikning var total norsk bistand til Angola i 2008 102 millioner kroner.

Navet i det økonomiske samarbeidet er naturligvis oljesektoren. Norge er verdensledende på den teknologien som Angola trenger. Foruten Statoil er ca 40 norske serviceselskaper involvert. Dessuten er Hydro sterkt involvert med en investeringsramme på 35 milliarder, noe som skal gi et nytt aluminiumsverk, dambygging, overføringslinjer og ny havn. Dette vil skape 20.000 arbeidsplasser over fire til åtte år. I tillegg forhandler Yara om å bygge en gjødselfabrikk til nærmere 10 milliarder.