Tyrkia har fått fornyet oppmerksomhet de senere årene. En årsak er naturligvis at landet forhandler om EU-medlemskap. Skulle Tyrkia ble medlem i EU, vil det forandre hva vi i dag forstår med Europa i vesentlig grad. Landet kan nemlig ikke sammenliknes med noen i rekken av små land som for få år siden ble EU-medlemmer, f.eks. Bulgaria. Tyrkia vil snart ha et større innbyggertall enn Tyskland og  bare i kraft av sin egen tyngde skaffe seg merkbar innflytelse i EUs organer. Ikke nok med det; Tyrkia er et muslimsk land uten noen demokratisk fortid.

En annen årsak til interessen er nærmest en klisje: Tyrkia som brobyggeren mellom Vesten og Midt-Østen. Ja, klisjeen har rot i virkeligheten. Kontakten mellom Europa og land som f.eks. Syria, Irak og Egypt vil ganske sikkert bli utvidet gjennom tyrkisk medlemskap, men forventningene kan fort vise seg å være for høye dersom man ser for seg at det hurtig skulle føre til en løsning av konflikten i Midt-Østen.

En tredje grunn for interessen er Tyrkia som samfunnsmodell. Ikke noen annet land balanserer på samme måte mellom islam som rettesnor for det store folkeflertallet og en ikke-religiøs stat som nå blir mer og mer demokratisk. Dette siste har også ført til betydelig spenning mellom den sittende regjering fra det religiøst forankrete AKP-partiet og hæren, Tyrkias tradisjonelle vokter av den sekulære staten som Atatürk grunnla.

Det er altså flere gode grunner til å orientere seg i tyrkisk politikk og samfunn. Vi har samlet noen aktuelle artikler som kan anbefales i den forbindelse. Den første av dem er Roger Hercz artikkel i Dagsavisen 2. mars. Den følger i sin helhet her. Under artikkelen har vi føyd til lenker til andre artikler som bør leses av de som vil vite mer om Tyrkia eller som får interessen stimulert når de første begynner å gjøre seg kjent med landet.

 

Tyrkia ved et veiskille

Av Roger Hercz

Dagsavisen 2. mars 2010

 

 

 

 

Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan lover mer demokrati, og vil forandre grunnloven. Men skeptikerne frykter at «mer demokrati» i virkeligheten betyr mindre toleranse og pressefrihet – og mindre demokrati.

– Vi snakker ikke om å forandre grunnloven fra A til Z, sa Erdogan da han søndag la fram planen. Han ville berolige kritikerne, men understreket at en grunnlovsendring var nødvendig for «å begrense dommernes makt i landet».

Erdogan, som leder det moderate islamistiske AK-partiet, lanserte forslaget idet landet er inne i en dyp krise. Flere toppoffiserer og pensjonerte generaler er tiltalt for å ville gjennomføre et kupp mot den islamistisk-inspirerte regjeringen. Splittelsen mellom islamistene og de sekulære er nær kokepunktet.

Søndag møtte Erdogan med armesjefen Ilker Basbug – for andre gang på tre dager. I andre land ville en ha trodd at noe alvorlig var i ferd med å skje utenfor landets grenser. Men i Tyrkia, der armeen anser seg som vokteren av den sekulære grunnloven, skulle møtet hindre en ytterligere tilspissing av den interne krisen.

Erdogan sier at grunnlovsforandringene vil demokratisere landet og øke sjansene for at Tyrkia blir en del av EU. Målet er å frata høyesterett muligheten til å forby politiske partier som anses for å bryte den sekulære grunnloven.

Skeptikerne, derimot, frykter at Erdogan i virkeligheten vil fjerne begrensningene for islamistisk politikk – for å gjøre landet mer islamistisk. De betviler Erdogans tro på demokratiske verdier, og viser til at han søndag krevde at avisene må sparke «udisiplinerte» journalister. Mer sarkastisk sies det at demokrati hos Erdogan blir som i DDR, den tyske demokratiske republikken – en pynt i navnet. vil dragkampen

Men det er dype omveltninger verden bevitner i Tyrkia. Etter det osmanske rikets fall med den første verdenskrigen, søkte den nye landsfaderen Mustafa Kemal Atatürk å omskape Tyrkia gjennom radikale reformer. Et skille ble satt mellom stat og moské. I håp om å bringe Tyrkia nærmere Vesten, krevde Atatürk til og med at tyrkisk måtte skrives med latinske og ikke arabiske bokstaver.

Men Erdogan og hans moderate islamisters deltakelse i det politiske livet er likevel et spennende fenomen. Er det et problem Midtøsten sliter med, så er det mangelen på demokrati. Ofte styres statene av diktatorer som undertrykker millioner av mennesker, samtidig som de forteller Vesten at uten dem, ville islamistene overtatt. Andre regimer styres av islamister, og der er menneskerettighetene fjernet fra dagsordenen.

Så i Tyrkia kan man ha greid å skape et alternativ: Et styresett der islamistene opererer innenfor det politiske systemet. Og ettersom islamistene deltar i det politiske livet, ser en heller ikke den samme ekstreme og voldelige linjen som ellers i regionen. Mange håper at Tyrkia kan være modellen for resten av regionen, og i så fall i Ankara være avgjørende for Midtøsten.

Men det finnes også en annen skole: Her blir det hevdet at årsaken til at islamistene i Tyrkia er moderate – og ikke fremmer en mer radikal dagsorden – er fordi de ikke våger det. I henhold til denne teorien, fører militærets innblanding i politikken til at islamistene «ikke tør å gå over grensen». Så her kan ikke Tyrkia lenger bli modellen og håpet for resten av regionen, ettersom militæret blir sett på som nødvendig for å hindre en mer ikke-demokratisk islamistisk politikk.

Egypt blir selve kroneksempelet på en stat i søken etter en ny politisk modell. President Hosni Mubarak har styrt i 29 år, og Egypt preges av vanstyre, korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og fattigdom. Ettersom regimet er upopulært, blir islamistene et attraktivt alternativ. Islamistenes alternativ er imidlertid aldri blitt utprøvd.

I Iran, derimot, er alternativet blitt testet – helt siden den islamistiske revolusjonen i 1979. I dag prøver folket, tross undertrykkingen, å reise seg. Det sier sitt at selv to av Ayatollah Khomeinis barnebarn er blant demonstrantene. Ennå er det for tidlig å si hvordan maktkampen vil ende. Men det synes klart at folk ikke ønsker mer av den ekstreme islamismen, men heller en åpning av samfunnet gjennom demokratisering.

I Tyrkia har militæret veltet landets regjeringer fire ganger siden 1960. Søndag markerte lokale islamister trettenårsdagen for den siste runden. Et par stridsvogner ble sendt ut i Istanbuls gater den 28. februar 1997. Maktdemonstrasjonen fikk den islamistiske statsministeren Necmettin Erbakan til å trekke seg. Fargerikt nok blir dette i Tyrkia nå beskrevet som et postmodernistisk kupp – ikke helt blodig og uten at grunnloven ble opphevet eller parlamentet tilsidesatt. I en region uten demokratiske tradisjoner og med utbredte og smertefulle menneskerettighetsbrudd, vil nok mange likevel føle at det hele smaker mer av premodernistisk realisme.

Det tyske uketidsskriftet Det Spiegel skriver ofte om Tyrkia, også i sin engelske utgave. Her er Spiegels samleside for tidsskriftets engelskspråklige artikler om Tyrkia de siste månedene.