Støvet har lagt seg etter klimakonferansen i København. Vi har fått tilstrekkelig avstand til å kunne vurdere resultatet med større oversikt enn i dagene like etter det som av enkelte ble karakterisert som en de facto kollaps i klimaforhandlingene. Selv om mange ble skuffet, kan det iallfall slås fast at noen kollaps har ikke inntrådt. Forhandlingene fortsetter, selv om FN neppe er det viktigste forumet. Vi ser nå at mindre, mer eksklusive grupper som G-8 og G-20 blir viktigere men med FN som et forum hvor det kan skapes bredere oppslutning om føringer det allerede er oppnådd konsensus om i disse mindre gruppene. På det nasjonale plan pågår klimaarbeidet i de store nøkkellandene mer eller mindre på samme måte som før, iallfall inntil videre.

Københavnerklæringen har altså ingen bindende status. Det er formelt sett bare en uttalelse som ble registrert på konferansen og som enkelte land gikk imot (Sudan, Venezuela, Tanzania, Tuvalu), men på den positive siden må det bemerkes at teksten ble forhandlet fram av et 30-talls statsledere personlig, noe som betyr at klimaspørsmålene har blitt løftet opp i den aller øverste divisjon av saker på den internasjonale dagsordenen. Det er oppnådd en svært bred politisk konsensus om at klimaendringene er farlige og må bekjempes.

Konkret setter uttalelsen som mål at den globale temperaturen ikke må stige mer enn to grader over førindustrielt nivå. Dessuten loves det penger til tilpasningstiltak i u-land, tiltak mot avskoging og satsing på utvikling av bærekraftig teknologi. Riktignok er ikke finansieringsordningen på plass, men forhandlingene om dette pågår for fullt. Derimot sier erklæringen ingenting om globale utslippsmål og den har altså ingen juridisk status, men er en politisk viljeserklæring som alle de store utslippslandene har stilt seg bak.Den første store testen på om den vil få noen særlig reell betydning, får vi i vår når USAs kongress etter planen skal vedta en ny klimalov. Kanskje vil det vise seg at et dødsfall med etterfølgende suppleringsvalg i Massachusetts vil få større konsekvenser for klimaforhandlingene enn FN-møtet i København !

Landene i Nord forpliktet seg til å legge fram kvantifiserbare utslippsmål for 2020 mens landene i Sør som støttet erklæringen forpliktet seg til å legge fram tiltaksplaner innen 31. januar 2010. Vi kan nå registrere at FN innen fristen mottok slike nasjonale forpliktelser fra 55 land som representerer 78 % av de globale utslippene. Det har riktignok ikke kommet noen nye forpliktelser på bordet i forhold til hva som ble sagt før Københavnmøtet, men likevel reflekterer tilsagnene en betydelig politisk viljeserklæring. Under konferansen ble det påpekt av sekretariatet at målsettingene i disse erklæringene ikke går langt nok til å begrense temperaturøkningen til to grader. Det må altså mer til, men treffes det tiltak i alle land i tråd med målsettingene, vil verden i det minste ha begynt å ta fatt i problemet med mer en ord.

Neste store konferanse om dette temaet i FN-regi finner sted i Mexico mot slutten av 2010. Vi vil oppfordre til å følge med i den videre utviklingen og gir noen lenker som er en god hjelp i så måte:

Miljøverndepartementets klimaside