Den svarte ungdommens hat mot Apartheid politikken og alt det den representerte, fikk utløp med opprøret som startet sommeren 1976 i den svarte bydelen Soweto og spredde seg utover i landet. De påfølgende massakrene av uskyldige barn og unge med flere hundre drepte, er brent inn i sør afrikansk historie for alltid. På mange måter markerte det begynnelsen på slutten for Apartheidregimet.

Det anerkjente britiske liberal- konservative bladet, The Economist, ga like etter sin framtidsvisjon for landet med artikkelen: Afrikas tapte hvite stamme, dens blod vil renne som elver ut i havet. Spådommen for landets framtid var negativ, og de fleste i resten av verden delte den gang den.

Et møte med den sør afrikanske hverdagen like etter bekreftet at Economist kunne få rett. Holdningene hos de fleste hvite var meget rasistiske, undertrykkelsen av de svarte var massiv samtidig som deres forakt og hat mot regimet, særlig hos de unge, var ekstremt.

I ti året som fulgte fra Soweto opprøret i 1976 og til slutten av 1980 årene, ble det klart for landets hvite elite at Apartheid politikken var i ferd med å føre hele samfunnet mot kanten av stupet. Byråkratiet som skulle opprettholde Apartheidsystemet, var stort, tungt og kostbart. Det var også krigene som regimet drev i naboland som Angola. Flertallet av folket var utestengt fra markedet. Økonomien stagnerte. Samtidig ble motstandsbevegelsen ble stadig sterkere, og de svarte arbeiderne organiserte seg i stadig sterkere fagorganisasjoner, i første rekke COSATU. Verden samlet seg i isolasjon av regimet. I Nasjonalistpartiet ble uenigheten om politikken stadig større. Under et møte i partiledelsen i 1989 ble president Botha tvunget til å gå av, og i hans sted kom Frederik W de Klerk.

Men da var alt de første politiske grepene for endring tatt. Hemmelige samtaler mellom regimet og ANCs toppledelse var i gang. Regimet erkjente at endringer måtte komme, og ANC innså at en mulig militær seier var langt unna. Målet var nå både å hindre et blodbad og å legge grunnlaget for et nytt demokratisk flertallsregime, men forhandlingene dreide seg også om å sikre makt og interesser.

I denne prosessen ble Nelson Mandelas rolle som ubestridt nasjonal leder helt avgjørende. Han hadde under sine 27 år i fengsel utviklet en politisk fredsfilosofi, og denne sammen med den moralske autoriteten og hans unike fordmidlingsevne, bidro sterkt til at en fredelig løsning på en tilsynelatende håpløs konflikt i et samfunn som var dypt splittet økonomisk, sosialt og politisk.

Nelson Mandela var president fra 1994 til 1998. I hans tid ble forsoningsarbeidet drevet videre. Sannhets- og Forsoningsskommisjonen under ledelse av Desmond Tutu var i den sammenheng et viktig tiltak selv om den ikke maktet en kritisk drøfting av de kollektive overgrep som systemet hadde påført det fattige svarte flertallet. Landet fikk en liberal grunnlov som sikrer grunnleggende menneskeretter og et demokratisk styresett, verdens fineste grunnlov sier mange. Den sikret samtidig vitale interesser for det hvite mindretallet.

Mandelas nye regjering startet opp de første økonomiske og sosiale reformene. Men løftene som var gitt til det svarte flertallet om store økonomiske og sosiale forbedringer, kunne ikke holdes fordi Sør -Afrikas første demokratisk valgte regjering overtok makten i en situasjon der økonomien var helt skakkjørt av det gamle regimet. I tillegg valgte regjeringen en markedsorientert økonomisk politikk uten effektive omfordelingsmekanismer som progressiv skattlegging av de rike.

Deretter overtok Thabo Mbeki som president. Han var Mandelas emosjonelle motstykke. Mbeki er intellektuell og sosialt reservert, og han kan i møter opptre både arrogant og autoritært. Samtidig var han i likhet med sin forgjenger opptatt av å føre reformarbeidet videre. I Mbekis tid gjennomgikk sør afrikansk økonomi og næringsliv en gjennomgripende liberalisering. De mange beskyttelsesmekanismer som forretningsliv og storbøndene nødt godt av, ble borte. Men samtidig ble vitale offentlige oppgaver som vann og elektrisitet privatisert. Dette førte i sin tur til store demonstrasjoner i de fattige bydelene. Men Mbeki lyktes med sin politikk på den måten at landets økonomi begynte å vokse med nærmere 5 prosent i året. Det ble igjen ansett som trygt for utlendinger å investere i Sør- Afrika. Eiendomsprisene som for 10-15 år siden og særlig i de hvite og rikes boområder lå på et lavmål, er siden mer enn ti doblet Sør afrikanske forretningsfolk som nesten alle var hvite, så nye muligheter for utenlandske investeringer ikke minst i andre afrikanske land. Sør Afrika som 10 år tidligere var en foraktet paria stat, ble en ledende politisk aktør på kontinentet og en sentral afrikansk aktør i den globale sammenhengen.

Hva så med de store problemene knyttet til rasisme og en vedvarende økonomisk og sosial ulikhet?

Og er situasjonen blitt bedre? Ja, definitivt. Spranget er enormt om man sammenligner med situasjonen i 1976, og det er fortsatt et stort sprang om man velger 1994 som utgangspunkt.

Endringene og forbedringene er i første rekke kommet gjennom tre store infrastrukturprogrammer. Det er bygget nye boliger for ca 2.6 mill. fattige familier. Enda flere har fått rent vann, og elektrifiseringen av de svarte boområdene i storbyene er kommet langt.

En velferdsstat bygges, men sakte. Det offentlige skolevesenet blir hele tiden bedre selv om skolene i de fattiges boområder henger etter. Barnetrygd, litt sjuketrygd og arbeidsledighetstrygd for en kort periode er på plass.

I april i år fikk det frie Sør- Afrika sin 3. demokratisk valgte president, Jacob Zuma. Under frihetskampen hadde han flere sentrale oppdrag først i Sør Afrika og deretter som bannlyst i ledelsen av ANC i eksil. Han har ingen formell utdanning av betydning, men har som mange før han (i Norge f.eks Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli) skaffet seg kunnskap og innsikt gjennom selvstudier. Han er en folkelig politiker. Mange mener at hans styrke ligger i nettopp dette at han har en erfaringsmasse som gjør han bedre skikket til å lytte til hva som beveger seg av drømmer, av sinne, forventninger og håp hos de store folkemassene. Samtidig har korrupsjons- og voldtektsanklagene bidratt til at han er omdiskutert.

Flere store utfordringer venter. Fortidens rasisme ligger der som understrømmer i politikk og menneskenes hverdag. Den kan ikke bekjempes med knyttnevepolitikk, men med en politikk som fortsatt må være preget av vilje til forsoning.

Men det største hindret for forsoning i Sør -Afrika i dag er den vedvarende fattigdommen blant det store flertallet av befolkningen og de ekstremt ulike levekårene i landet. I tillegg kommer AIDS epidemien som har gjort at gjennomsnittlig levealder de siste 10 årene har sunket med ca 10 år til i dag ca 50 år.

Sør-Afrika overtok for få måneder siden førsteplassen som det samfunn i verden som har størst forskjell mellom rike og fattige. Dette klasseskillet følger i all hovedsak de gamle  skillelinjene under Apartheid. En politikk for omfordeling som også innebærer en klar skatteskjerping for de rike er derfor en nødvendighet.

Arbeidsledigheten er over 40 prosent mange steder og enda høyere blant fattig svart ungdom. Utviklingen på landsbygda sakker akterut i forhold til byene, og omfordeling av jord er i den sammenheng en sentral utfordring.

I dette meget komplekse politiske landskapet har fagbevegelsen, sivilsamfunnet, media og kirkens og andre trossamfunns beste krefter særlige og viktige oppgaver med å bidra til åpenhet i politikken samt løsninger på utfordringene som gagner de fattige mest og dermed gjør Sør- Afrika til et tryggere og bedre og dermed også friere samfunn for alle.

President Jacob Zuma har på sin side lovet å ta tak i disse utfordringene. Tiden vil vise i hvilken grad han lykkes.

Den svarte ungdommens hat mot Apartheid politikken og alt det den representerte, fikk utløp med opprøret som startet sommeren 1976 i den svarte bydelen Soweto og spredde seg utover i landet. De påfølgende massakrene av uskyldige barn og unge med flere hundre drepte, er brent inn i sør afrikansk historie for alltid. På mange måter markerte det begynnelsen på slutten for Apartheidregimet.

Det anerkjente britiske liberal- konservative bladet, The Economist, ga like etter sin framtidsvisjon for landet med artikkelen: Afrikas tapte hvite stamme, dens blod vil renne som elver ut i havet. Spådommen for landets framtid var negativ, og de fleste i resten av verden delte den gang den.

Et møte med den sør afrikanske hverdagen like etter bekreftet at Economist kunne få rett. Holdningene hos de fleste hvite var meget rasistiske, undertrykkelsen av de svarte var massiv samtidig som deres forakt og hat mot regimet, særlig hos de unge, var ekstremt.

I ti året som fulgte fra Soweto opprøret i 1976 og til slutten av 1980 årene, ble det klart for landets hvite elite at Apartheid politikken var i ferd med å føre hele samfunnet mot kanten av stupet. Byråkratiet som skulle opprettholde Apartheidsystemet, var stort, tungt og kostbart. Det var også krigene som regimet drev i naboland som Angola. Flertallet av folket var utestengt fra markedet. Økonomien stagnerte. Samtidig ble motstandsbevegelsen ble stadig sterkere, og de svarte arbeiderne organiserte seg i stadig sterkere fagorganisasjoner, i første rekke COSATU. Verden samlet seg i isolasjon av regimet. I Nasjonalistpartiet ble uenigheten om politikken stadig større. Under et møte i partiledelsen i 1989 ble president Botha tvunget til å gå av, og i hans sted kom Frederik W de Klerk.

Men da var alt de første politiske grepene for endring tatt. Hemmelige samtaler mellom regimet og ANCs toppledelse var i gang. Regimet erkjente at endringer måtte komme, og ANC innså at en mulig militær seier var langt unna. Målet var nå både å hindre et blodbad og å legge grunnlaget for et nytt demokratisk flertallsregime, men forhandlingene dreide seg også om å sikre makt og interesser.

I denne prosessen ble Nelson Mandelas rolle som ubestridt nasjonal leder helt avgjørende. Han hadde under sine 27 år i fengsel utviklet en politisk fredsfilosofi, og denne sammen med den moralske autoriteten og hans unike fordmidlingsevne, bidro sterkt til at en fredelig løsning på en tilsynelatende håpløs konflikt i et samfunn som var dypt splittet økonomisk, sosialt og politisk.

Nelson Mandela var president fra 1994 til 1998. I hans tid ble forsoningsarbeidet drevet videre. Sannhets- og Forsoningsskommisjonen under ledelse av Desmond Tutu var i den sammenheng et viktig tiltak selv om den ikke maktet en kritisk drøfting av de kollektive overgrep som systemet hadde påført det fattige svarte flertallet. Landet fikk en liberal grunnlov som sikrer grunnleggende menneskeretter og et demokratisk styresett, verdens fineste grunnlov sier mange. Den sikret samtidig vitale interesser for det hvite mindretallet.

Mandelas nye regjering startet opp de første økonomiske og sosiale reformene. Men løftene som var gitt til det svarte flertallet om store økonomiske og sosiale forbedringer, kunne ikke holdes fordi Sør -Afrikas første demokratisk valgte regjering overtok makten i en situasjon der økonomien var helt skakkjørt av det gamle regimet. I tillegg valgte regjeringen en markedsorientert økonomisk politikk uten effektive omfordelingsmekanismer som progressiv skattlegging av de rike.

Deretter overtok Thabo Mbeki som president. Han var Mandelas emosjonelle motstykke. Mbeki er intellektuell og sosialt reservert, og han kan i møter opptre både arrogant og autoritært. Samtidig var han i likhet med sin forgjenger opptatt av å føre reformarbeidet videre. I Mbekis tid gjennomgikk sør afrikansk økonomi og næringsliv en gjennomgripende liberalisering. De mange beskyttelsesmekanismer som forretningsliv og storbøndene nødt godt av, ble borte. Men samtidig ble vitale offentlige oppgaver som vann og elektrisitet privatisert. Dette førte i sin tur til store demonstrasjoner i de fattige bydelene. Men Mbeki lyktes med sin politikk på den måten at landets økonomi begynte å vokse med nærmere 5 prosent i året. Det ble igjen ansett som trygt for utlendinger å investere i Sør- Afrika. Eiendomsprisene som for 10-15 år siden og særlig i de hvite og rikes boområder lå på et lavmål, er siden mer enn ti doblet Sør afrikanske forretningsfolk som nesten alle var hvite, så nye muligheter for utenlandske investeringer ikke minst i andre afrikanske land. Sør Afrika som 10 år tidligere var en foraktet paria stat, ble en ledende politisk aktør på kontinentet og en sentral afrikansk aktør i den globale sammenhengen.

Hva så med de store problemene knyttet til rasisme og en vedvarende økonomisk og sosial ulikhet?

Og er situasjonen blitt bedre? Ja, definitivt. Spranget er enormt om man sammenligner med situasjonen i 1976, og det er fortsatt et stort sprang om man velger 1994 som utgangspunkt.

Endringene og forbedringene er i første rekke kommet gjennom tre store infrastrukturprogrammer. Det er bygget nye boliger for ca 2.6 mill. fattige familier. Enda flere har fått rent vann, og elektrifiseringen av de svarte boområdene i storbyene er kommet langt.

En velferdsstat bygges, men sakte. Det offentlige skolevesenet blir hele tiden bedre selv om skolene i de fattiges boområder henger etter. Barnetrygd, litt sjuketrygd og arbeidsledighetstrygd for en kort periode er på plass.

I april i år fikk det frie Sør- Afrika sin 3. demokratisk valgte president, Jacob Zuma. Under frihetskampen hadde han flere sentrale oppdrag først i Sør Afrika og deretter som bannlyst i ledelsen av ANC i eksil. Han har ingen formell utdanning av betydning, men har som mange før han (i Norge f.eks Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli) skaffet seg kunnskap og innsikt gjennom selvstudier. Han er en folkelig politiker. Mange mener at hans styrke ligger i nettopp dette at han har en erfaringsmasse som gjør han bedre skikket til å lytte til hva som beveger seg av drømmer, av sinne, forventninger og håp hos de store folkemassene. Samtidig har korrupsjons- og voldtektsanklagene bidratt til at han er omdiskutert.

Flere store utfordringer venter. Fortidens rasisme ligger der som understrømmer i politikk og menneskenes hverdag. Den kan ikke bekjempes med knyttnevepolitikk, men med en politikk som fortsatt må være preget av vilje til forsoning.

Men det største hindret for forsoning i Sør -Afrika i dag er den vedvarende fattigdommen blant det store flertallet av befolkningen og de ekstremt ulike levekårene i landet. I tillegg kommer AIDS epidemien som har gjort at gjennomsnittlig levealder de siste 10 årene har sunket med ca 10 år til i dag ca 50 år.

Sør-Afrika overtok for få måneder siden førsteplassen som det samfunn i verden som har størst forskjell mellom rike og fattige. Dette klasseskillet følger i all hovedsak de gamle  skillelinjene under Apartheid. En politikk for omfordeling som også innebærer en klar skatteskjerping for de rike er derfor en nødvendighet.

Arbeidsledigheten er over 40 prosent mange steder og enda høyere blant fattig svart ungdom. Utviklingen på landsbygda sakker akterut i forhold til byene, og omfordeling av jord er i den sammenheng en sentral utfordring.

I dette meget komplekse politiske landskapet har fagbevegelsen, sivilsamfunnet, media og kirkens og andre trossamfunns beste krefter særlige og viktige oppgaver med å bidra til åpenhet i politikken samt løsninger på utfordringene som gagner de fattige mest og dermed gjør Sør- Afrika til et tryggere og bedre og dermed også friere samfunn for alle.

President Jacob Zuma har på sin side lovet å ta tak i disse utfordringene. Tiden vil vise i hvilken grad han lykkes.