Øst-Europas marsj vekk fra marxismen var i stor grad avhengig av personligheter, sa Hans-Wilhelm Steinfeldt på medlemsmøtet i Internasjonalt Forum 15. desember. Det går en linje fra Ota Ciks bok "Plan og marked" som utkom i 1953, via Imre Nagy og den ungarske oppstanden i 1956 til Dubceks "sosialisme med menneskelig ansikt" i 1968. Som kjent ble både oppstanden i Ungarn i 1956 og Prahavåren knust av sovjetiske tanks.

Frykten for ideologisk smitte fra reformistene i Budapest og Praha preget Kreml helt til de som var barn under Khrustsjovs oppgjør med Stalin i 1956 ble gamle nok til å overta makten. Lederne i Kreml fram til slutten av 1980-tallet ble formet av frykten i det russiske folk under Stalins utrenskninger. Nordmenn kan vanskelig forstå den frykten som Stalins terror og KGB allestedsnærværende kontroll skapte. En meget stor del av befolkningen var absolutt lammet av frykt og dette ble naturligvis også gjenspeilt i partiapparatet. Frykten var en sterkt medvirkende årsak til å ingen våget å avvike fra den offisielle partilinjen. Befolkningen i Russland og Ukraina sluttet blindt opp om partiets dekreter. Steinfeld minte om forskjellen mellom et autoritært og et totalitært regime: Et autoritært regime kontrollerer hva du sier og hva du gjør. Et totalitært regime forsøker også å kontrollere hva du tenker. Hitlers og Stalins regimer var eksempler på det siste.

Først med Gorbatsjov kom det folk i ledelsen som ikke var direkte berørt av redselsårene, men tvertimot påvirket av intelligentsiaens reaksjon på innmarsjen i Praha i 1968. Det hadde utvilsomt stor betydning for den videre utviklingen at Prahavårens fremste ideolog, Zdenek Mlynar, og Michael Gorbatsjov var studiekamerater i fem år. Da Gorbatsjov og hans folk overtok tømmene i Kreml, begynte de umiddelbart å løsne på båndene, både innad i Sovjetunionen og i Warszawapaktlanene. Avgjørende var signalene om at russerne ikke lenger var villige til å sette inn tanks for å stoppe reformer i vasallstatene. Det fikk utviklingen til å gå meget hurtig. Det var få måneder mellom den ungarske lederen Guyla Horns åpning av jernteppet mellom Ungarn og Østerrike og Berlinmurens fall. Det siste må vi uten å nøle kunne karakterisere som den viktigste begivenhet i Europa siden 1945.

Verdikrise og gamle spøkelser

Omveltningene etter Murens fall skapte øyeblikkelig to typer vakum i hele Øst-Europa: et lov-vakum og et verdivakum. Det manglet grunnleggende lover som f.eks. regulerte eiendomsretten og konkurranseretten. Resultatet på kort sikt ble at byråkratiet fikk stor makt til å fylle hullene. Men dette er hull som lar seg fylle gjennom vedtak i en lovgivende forsamling. En større utfordring er verdikrisen som oppstod. Over natten ble hele heltegalleriet fra sovjettiden stuet vekk. Til og med Lenin mistet sin autoritet som ledestjerne. For å erstatte disse heltene grep man tilbake til tiden umiddelbart før Stalin og rehabiliterte mange med klare fascistoide trekk - folk som stod for korporatisme, fagforeningsknusing og anti-semittisme.

Undertrykte mennesker blir ikke tolerante, men aggressive. I landene mellom Tyskland og Russland har dette slått ut i en forsterkning av den århundregamle motviljen overfor Russland. Det er skapt et bilde av at det bare var befolkningen i vasallstatene som led under Stalins og etterfølgernes aggressjon. Man glemmer at all folkeslag i Sovjetimperiet var ofre, og i særlig grad russerne og ukrainerne. F.eks ble en million sovjetborgere drept ved Stalingrad. Det skyldtes ikke bare Wehrmacht men også et stalinistisk byråkrati som var ufølsomt overfor folkets lidelser.

Øst-Europa sett med Vestens øyne

Oransjerevolusjonen i Ukraina utløste nærmest en stemning av eufori i Vesten. Det ble skapt et bilde av at nå var landet på vei mot å "bli som oss", dvs. et moderne demokrati med de samme verdiene som i Vest-Europa. I virkeligheten stod vi overfor et etnisk splittet land hvor to korrupte eliter kjempet om makten og med brune understrømninger. Det er verdt å legge merke til at Medvedev nylig gikk i rette med de brune tendensene i ukrainsk politikk, tendenser som har dypt rotfeste i landets historie. Vi har i stillhet glømt at Waffen-SS ble møtt med jubel av store deler av befolkningen da de veltet inn over grensene i 1941. Uten nazistenes ideer om at ukrainerne var undermennesker og behandlet dem deretter, har vi ingen garanti forat ikke landet ville ha sluttet seg til Hitler i tyskernes kamp mot de kommunstiske herskerne i Kreml.

Det samme bildet og med den samme vestlige feiltolkningen gjentok seg under roserevolusjonen i Georgia i 2003. På nytt stod man overfor et etnisk splittet land med kamp om makten mellom elitene. Det er naturlig å minne om den nærmest automatiske støtten som de tidligere kommunistiske vasallstatene ga Georgia under landets krig mot Russland i 2008. Det er på sin plass å peke på at EU-kommisjonen som avga sin rapport om krigen for få måneder siden, konkluderte helt klart med at den ble startet av Georgia og ikke av russerne.

Ungarn gir en litt annen modell av den samme tendensen: landet er riktignok ikke etnisk splittet, men delt etter en klassisk høyre-venstre akse. Ungarns særpreg er at det forsatt er mentalt preget av tapet av 70 % av landområdet etter den første verdenskrig, og at dette gir grobunn for en lite delikat nasjonalisme. Da misnøyen mot den sittende regjering ga opphavet til gateopptøyer i 2005, ble gatene i Budapest fylt med brune aktivister. Det er de samme kretsene som oppnådde 15 % av stemmene ved valget til nytt EU-parlament i høst. Partiet Jobbik, som vant to seter i Europaparlamentet, er bygd på to ting: sigøynerhat og jødehat. Den samme gamle anti-semittismen lever også i beste velgående i Polen og Baltikum. Riktignok er denne brune trenden fortsatt et randfenomen i disse statene, men den er en realitet og har absolutt politisk betydning.

Verdidebatt i NATO og EU

Den beste nyhetskilden til utviklingen i Russland og de østlige delene av Europa, er sannsynligvis den tsjekkiskbaserte Transitions Online. En del av artiklene på nettstedet er fritt tilgjengelig, men mange krever abonnement.

Den britiske avisen The Guardian har samlesider for de enkelte landene. Her er adressen til Guardians Europaside. På venstre side finner du klikkbare lenker til artikler fra de enkelte land.

Når det gjelder Russland, fins det en rekke kilder av varierende kvalitet. Her er først noen gode, forskningsbaserte lenker: