Slik karakteriserte Kr.Fs leder, Dagfinn Høybråten, sitt styreverv i vaksinealliansen GAVI da han innledet på Internasjonalt Forums møte 23. november. I følge Høybråten er GAVI et sentralt middel for å nå tusenårsmålene 4 og 5: en kraftig reduksjon av barnedødelighet og forbedring av mødres helse innen 2015. Formålet er konkret, og resultatene viser seg raskt.

 

GAVI er en nyskapende allianse. Alliansen omfatter regjeringer, UNICEF, WHO, Verdensbanken, Bill og Melinda Gates-stiftelsen, farmasøytiske bedrifter, forskningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner. Formålet er å vaksinere flest mulig barn mot farlige sykdommer som det altså finnes beskyttelse mot dersom bare vaksinen når fram. Siden starten i 2000 regner man med at GAVI har reddet fire millioner barns liv i 45 land. For eksempel har 194 millioner  blitt vaksinert mot hepatitt B. Man har altså oppnådd høyst synlig resultater, men det er langt igjen. 24 millioner barn hvert år får fortsatt ikke grunnleggende vaksiner, og det er beregnet at to millioner av dem vil dø. Framfor alt: hvert år må nye kull vaksineres.

 

Opprettelsen av GAVI har mobilisert for å styrke vaksineringen av barn. Landene må selv bidra med en del av utgiftene. Alle land hvor GAVI har inngått avtale om vaksineringsprogrammer, har bidratt med det de skal. Norge på sin side bidrar med rundt en halv milliard kroner hvert år over bistandsbudsjettet.

 

Mye av årsaken til GAVIs relative suksess ligger i finansieringsmekanismen.  GAVI garanterer for langsiktighet og den sikkerhet som offentlige midler gir, og produsentene utvikler og produserer vaksiner. Oppgavene står i kø. Det har blitt mer og mer klart at for å sikre bærekraften i programmene, må helsesystemene i mottakerlandene bygges ut, og dessuten må det stadig utvikles nye vaksiner.  En annen utfordring ligger i finansieringen. Finanskrisen har ført til at det er vanskeligere å få private penger samtidig som bistanden kuttes i de fleste land. Nå bidrar riktignok stagnasjonen også til å senke prisene, men samlet sett har finansieringen blitt vanskeligere.

 

Høybråten avsluttet med å appellere til at Norge fortsatt skal stå i front når det gjelder støtte til GAVI og at vi bør øke støtten. Det er tverrpolitisk enighet på Stortinget om å støtte dette arbeidet. Den som leter etter eksempler på bistand som virker, bør studere GAVI. Det er resultatorientert bistand, basert på at landene leverer både finansiering og antall vaksinerte barn. GAVI både tar i bruk markedet slik at dette øker effekten av det man gjør, og korrigerer markedet når det ikke er i istand til å levere for eksempel fordi antallet kjøpere har blitt for få. Og, framfor alt, det redder liv.

 

 

GAVI er på toppen av den internasjonale prioritetslisten når det gjelder helse og Norge spiller en ledende rolle. Det er viktig at vi stiller oss slik at vi får de store aktørene med oss, for eksempel Kongressen i Washington. Her ligger det en viktig diplomatisk oppgave for Norge. Det er også viktig at vi bygger allianser slik som utenriksminister Gahr-Støre har gjort med Hillary Clinton om samarbeid med tiltak for krigsrammede og voldtatte kvinner i Kongo.

 

Professor Leiv Edvard Aarø ved Universitetet i Bergen ga en oversikt over problemstillinger knyttet til ungdommens helserelaterte atferd og presenterte noen vitenskapelige funn på området. Han slo innledningsvis fast at det er mulig å endre atferden, men at vi ikke er helt sikre på hvilke faktorer som har størst påvirkning. I den politiske debatt er det en tendens til at høyresiden prioriterer livsstilspåvirkning av det enkelte individ, mens venstresiden legger større vekt på sosial utjamning. Gode eksempler på endret atferd kan være nedgangen i antall røykere i vår del av verden. Til gjengjeld har vi fått en økning i Sør.

 

Som kjent er helserisikoen sosialt uhyre skjevt fordelt. Hos oss er det sosial skjevfordeling av dødsfall på grunn av sykdommer som diabetes, kreft og hjerte-, karsykdommer. Globalt er det 22 millioner HIV-smittede. 2/3 av dem i Afrika.. Det har bl.a. ført til 12 millioner foreldreløse barn. Forskere i Bergen har gjennomført en studie i samarbeid med universiteter i Det sørlige Afrika og fant at spesielt i Sør-Afrika har effekten av det forebyggende arbeidet vært liten. Den endrete atferden som kan observeres, finner vi først og fremst blant folk med høy utdannelse. En faktor som kanskje kan forklare hvorfor effekten har vært spesielt svak i Sør-Afrika kan være det som på engelsk har blitt hetende "AIDS-denialism".  Tidligere president Thabo Mbeki trodde ikke det var noen sammenheng mellom HIV og AIDS, mens tidligere sosialminister Tshabalala-Msimang anbefalte hvitløk som AIDS-medisin. Det er grunn til å hevde at holdningen til de politiske lederne er viktig for å oppnå resultater.

 

Hva må gjøres?

 

            - handlingen må være forskningsbasert

            - det må fokuseres på langsiktige holdningsendringer

            - det daglige arbeidet må forankres lokalt

            - den politiske ledelsen må gi tydelige signaler