Det er nesten ingen forskjell på by og land. Heller ikke utdanningsnivå ser ut til å gjøre noe særlig forskjell. Dette dreier seg altså ikke om en gammel skikk som bare utføres av analafabeter på landsbygda. Den forsvinner ikke av seg selv ved urbanisering og et høyere utdanningsnivå.

Tyngden av tilfellene forekommer i Afrika, et mindretall i Midt-Østen og Asia. Kvinnelig omskjæring er ikke vanlig i alle afrikanske land. Det er en konsentrasjon på Afrikas Horn, i Sudan, Egypt og noen av de små landene i Vest-Afrika. Den høyeste forekomsten er i Somalia 97,9 %, Egypt 95,8 % og Guinea 95,6 %. I det sørlige Afrika og det nordvestre hjørnet av kontinentet, er det en sjelden foreteelse, for ikke å si helt ukjent. Det er beregnet at ca. tre millioner jenter mellom ett og 15 år blir omskjært hvert år i Afrika. Inngrepet har ingen medisinske fordeler, tvert imot, det kan føre til alvorlige blødninger, ødelagt sexliv, kompliseringer ved barnefødsler og økt spebarndødelighet. Det er internasjonalt anerkjent som brudd på menneske-rettighetene.

Årsaker til praksisen

Årsakene er en blanding av kulturelle, religiøse og sosiale faktorer i den enkelte familie og det enkelte lokalsamfunn

- i samfunn hvor omskjæring av jenter er en dominerende tradisjon, oppstår det et sterkt sosialt press for å foreta inngrepet.

- omskjæring blir ofte ansett som en nødvendig del av jentenes oppdragelse og forberedelse til ekteskapsalderen

- omskjæring sikrer at jentene er jomfruer på bryllupsnatta og forblir seksuelt trofaste mot ektemannen

- i noen kulturer blir omskjæring forbundet med "rent" og "vakkert"

- mange av de som praktiserer omskjæring tror det har støtte i islam

- religiøse ledere har forskjellige holdninger til problemet; noen støtter det, andre mener det er religiøst irrelevant mens noen aktivt motarbeider skikken

- lokale autoritetsfigurer som høvdinger, religiøse ledere og omskjærere kan bidra til å opprettholde skikken

- der hvor omskjæring er en gammel tradisjon, blir dette i seg selv et argument for å fortsette med praksisen.

- nye grupper av folk som flytter inn i områder hvor omskjæring er utbredt, tar ofte opp skikken selv.

WHO satser først og fremst på kunnskap og informasjon i kampen mot omskjæring. Ikke minst kan helsepersonell spille en nøkkelrolle når det gjelder faktisk opplysning om de negative sidene ved praksisen (og det faktum at det ikke finnes noen positive sider). Man ser med bekymring på at mange i helsevesenet selv er med på å utføre inngrepene. Det settes mye inn på å overtale dem til å la være.

Statssekretær i Justisdepartementet, Astri-Aas Hansen, la fram den norske handlingsplanen mot kjønnslemlestelse fra 2000 som ble fornyet i 2008. I forordet til den opprinnelige planen heter det:

"Kjønnslemlestelse strider mot grunnleggende menneske-rettigheter som ikke-diskriminering, retten til privatliv og retten til helse. Kjønnslemlestelse har vært straffbart i Norge i lang tid. I 1995 ble det vedtatt en egen lov mot kjønnslemlestelse av kvinner. Intensjonen med denne loven var blant annet å gi en klarere markering av norske myndigheters avstandstagen til kjønnslemlestelse av kvinner. Loven er imidlertid lite kjent og norsk personell er ikke trenet i å møte problemene i forkant eller gi profesjonell hjelp til dem som er kjønnslemlestet. Informasjons- og kunnskapsformidling er derfor en viktig del av denne handlingsplanen.

For å få bukt med problemet er det nødvendig med økt oppmerksomhet ved å opplyse offentligheten, helsearbeider og dem som utfører praksisen - om alle dens helsemessige og psykiske skader. Dette krever aktivt engasjement fra politiske ledere, profesjoner og de grupper det gjelder. Personer fra berørte miljøer vil ha stor påvirkningskraft og større muligheter for å forebygge praksisen enn representanter fra storsamfunnet. Regjeringen vil derfor legge betydelig vekt på involvering fra aktuelle grupper i gjennomføringen av ulike innsatser."

Ubah Abduquadir fra Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet som selv har somalisk bakgrunn, tok utgangspunkt i at kjønnslemlesting lenge har vært et taushetsbelagt område, dypt forankret i kultur og tradisjon. Årsakene kan være kulturelle, religiøse eller sosiale, Mange muslimer tror at omskjæring av jentene er påbudt i Koranen. Det er feil. Ofte er det kvinnene og mødrene som holder omskjæring i hevd og viderefører praksisen til neste generasjon.

 

I 1995 fikk vi en egen straffeparagraf mot omskjæring av jenter. Strafferammen er på tre år i fengsel. Den som medvirker til omskjæring skal også¨ straffes på samme måten. Etter at Handlingsplanen ble lagt fra i 2000 har vi i Norge hatt mange prosjekter med hensikt å redusere forekomsten av kjønnslemlestelse. Tiltakene har hatt ulikt innhold, for eksempel undervisning om menneskerettighetene, informasjon om helsefarer, opplæring av helsepersonell for å fremme forandring osv. Men fortsatt har barnevernet og helsepersonell behov for bedre kompetanse når det gjelder avdekking og håndtering av omskjæringssaker.

 

Det har vært hevdet at omskjæring foregår i stor stil i Norge. Dette tror jeg er overdrevet. Institutt for Samfunnsforskning fant for eksempel ved en undersøkelse i 2007 ti jenter som var kjønnslemlestet, men det kunne ikke dokumenteres at overgrepene hadde funnet sted mens jentene oppholdt seg i Norge.

 

Det har blitt foreslått å innføre obligatorisk underlivsundersøkelse for jenter fra enkelte land. Jeg ønsker å sette spørsmålstegn ved en slik framgangsmåte. En ting er vi ikke uenige om: omskjæring er en farlig praksis som må avskaffes for godt, men det er måten saken håndteres på som vil avgjøre om vi lykkes eller ikke. Jeg er redd at mange foreldre vil se på underlivsundersøkelse som en trussel, sende barna til foreldrenes opprinnelige hjemland for å bli omskjært og ikke la dem komme til Norge før de har blitt myndige. I så fall vil en underlivsundersøkelse ikke ha noen effekt utover det at ungen har mistet sin skolegang og  framtidige muligheter i arbeidslivet i Norge. Skal det gjennomføres underlivsundersøkelse, må det gjelde alle uansett nasjonalitet og religiøs tilhørighet. Da stigmatiseres ikke personer som kommer fra bestemte land.

 

Vi trenger en massiv informasjonsinnsats overfor foreldre om kvinnekroppen, om helsekonsekvensene av omskjæring og om at det er straffbart i Norge. Foreldre vil jo det beste for sine barn, så når slik nøkkelkunnskap begynner å sive inn, garanterer jeg at det vil føre til atferdsendring, og det vil gi mødre og fedre mye større tyngde til å stå imot trykk fra andre familiemedlemmer – enten disse befinner seg i Norge eller i det opprinnelige hjemlandet.

 

Marit Nybakk avsluttet rekken av innledninger med å si at det som har opprørt henne mest i alle de årene hun har arbeidet med kvinners situasjon, er at det er mulig å utøve et slikt overgrep som kjønnslemlestelse representerer.

 

Internasjonalt er det tre typer utfordringer vi står overfor:

 

Holdninger. Vi må få folk til å forstå at dette er en forbrytelse. Det er overgrep og mishandling.

 

Medikalisering av kjønnslemlestelse.  Helsearbeidere i mange land tilbyr kjønnslemlestelse. I Egypt utføres 75 % av inngrepene av leger.

 

Det er et svært følsomt tema og det gjør at kommunikasjonen med myndigheter, lokalsamfunn og folk i sin alminnelighet blir spesielt utfordrende.

 

I dag er det relevant å si at

 

Jenter som er kjønnslemlestet

Jenter som blir tvangsgiftet

Kvinner som risikerer livet når de setter barn til verden

Kvinner som utsettes for prostitusjon og menneskehandel

Jenter som nektes utdanning

Kvinner som kontinuerlig utsettes for vold

Kvinner med de lange, tunge arbeidsdagene

 

Det er de som i dag merker den la-a-a-nge ørefiken.

Det er vår utfordring.

------------------------------------------------------------------------------

 

WHOs spesialside om kjønnslemlestelse.

 

WHOs newsletter Progress om kjønnslemlestelse

 

Wikipedias artikkel: Female genital cutting

 

FNs befolkningsfond: infoside om kjønnslemlestellse