"Regjeringen har rundet en bøye i og med at den ble gjenvalgt. Det er naturligvis en regjering som vil fortsette i et kjent spor, men samtidig begynner det på sett og vis på nytt". Utenriksminister Jonas Gahr Støre slo an tonen på Internasjonalt Forums medlemsmøte i en fullsatt Rokokkosal (!) på Grand hotell 20. oktober.

Nå er det naturlig å se framover på den kommende fireårsperioden i sin helhet. Da er det to erkjennelser som er viktige:  Vi må definere klare mål for utenrikspolitikken og, for det andre, mye vil skje som vi ikke vet i dag. Mao. vi må både ha mål som virker bestemmende for vårt daglige arbeid og vi må være fleksible for å kunne kaste om og forholde oss til uforutsette hendelser. Den kombinasjonen er en utfordring. To eksempler:  Vi har en klar målsetting med vår tilstedeværelse i Afghanistan, men ingen kan forutsi hva som vil skje i landet i de kommende fire årene. I nordområdene, vårt høyest prioriterte arbeidsfelt, har vi klare planer og ønsker, men ingen kan forutsi hvilken utvikling vi vil få gjennom fire år mht noe så sentralt som verdiskapningen i området. Det vi i dag ser bare som muligheter for viderutvikling, kan i løpet av fire år bli til interessant forretningsvirksomhet og forandre både vår og andre lands interesse for området i stor grad. Det vet vi ikke. Med andre ord: vi kan ikke planlegge for alt.

Å bygge det nye norske "vi".

Utenriksminstre gjennom flere tiår har understreket at det innenrikspolitiske og det utenrikspolitiske glir sammen og det det blir stadig vanskeligere å opprettholde et slikt skille. Dette er mer sant i dag enn noen gang. Ta f.eks. tilstrømningen av asylsøkere. Det sakskomplekset kan ikke beskrives med termene utenrikspolitikk eller innenrikspolitikk. Verden har plutselig rykket oss langt mer inn på livet enn tidligere. Jeg pleier å si at det er kort fra Gaza til Grong. Konflikter og fattigdom der ute blir plutselig en del av nabolaget der vi bor. Internasjonale forpliktelser har en utenrikspolitisk komponent, iallfall før de blir en del av det norske lovverket, men den store oppgaven med å bygge det nye norske "vi" er en oppgave for alle i deres egen hverdag. Utenrikstjenesten har ingen annen plass i den forbindelse enn alle andre nordmenn.

Retningen er bestemt.

Den nye regjeringen bygger videre på viktige rammer som ble lagt i forrige stortingsperiode gjennom flere stortingsmeldinger. Den viktigste av dem er stortingsmelding 15 som er en helhetlig gjennomgang av norsk utenrikspolitikk basert på Refleksprosjektet som UD satte i gang i forrige periode. Dette førte til en rekke innspill fra forskerhold og publikum som stimulerte en livlig debatt og munnet ut i stortingsmelding 15 som fikk bred tilslutning på Stortinget. Særlig i universitets- og høyskolemiljøet fikk Refleks en utrolig respons. Studenter og lærere stod i lange køer for å komme inn på enkelte av de møtene jeg deltok på. Vi vil fortsette med et liknende initiativ selv om Refleksprosjektet er avsluttet.

Etter mitt syn er det viktigste styringsredskapet som kommer ut av meldingen to spørsmål som vi alltid skal stille oss før vi handler i UD.

Hva er norske interesser i dette tilfellet?

Kan vi gjøre en forskjell?

Der vi har interesser og kan gjøre en forskjell, skal vi naturligvis handle. Tilfeller hvor vi hverken har interesser eller kan gjøre noen forskjell, kan vi glømme. I tilfeller hvor vi har interesser men ikke kan gjøre noen forskjell, må vi spørre oss: Hvordan kan vi greie å komme oss i en posisjon hvor vi kan gjøre en forskjell?

UD har i kommende periode følgende 14 satsingsområder: (trykk på hvert nummer for lenker):

1. Nordområdene

Dette har høyeste prioritet i UDs arbeid, men det er selvsagt på langt nær utelukkende en UD-oppgave. På viktige felter er det tvert imot andre departementer som er de sentrale. Det er tre drivere som influerer på utviklingen i nord: klimaendringen, ressurssituasjonen og Russland.

Norge har ambisøse mål: vi skal kunne mest av alle om nordområdene og vi skal være til stede, både med marinen og med økonomisk og forskningsmessig aktivitet. Dette er nedfelt i programmet Barents 2020. Men det er ikke bare Norge som har laget en strategi for egen politikk i nordområdene. Det samme har de andre landene som grenser til Polhavet, like så vel som EU og Kina.

Blant spørsmål som opptar Norges utenriksledelse i dag, kan nevnes:

Hva skjer når mange land melder sin interesse i utnyttingen av naturressursene i Arktis?  Hvordan skal vi greie å holde kontroll med de store norske havområdene dersom den internasjonale kommersielle aktiviteten øker betydelig?  Hvordan vil Russland opptre på lang sikt?

2. Klima

Dette har naturligvis høy prioritet i UD. En ambisjon er at Norge skal ligge i kunnskapstoppen mht. utviklingen. Forberedelsene til klimakonferansen i København har høy prioritet i dag, men temaet vil ikke bli mindre viktig etter konferansen.

3. EU

Regjeringen bygger på at vi ikke skal søke medlemskap. Norge må likevel ta som utgangspunkt at vi er uvanlig sterkt integrert i Europa. En hovedoppgave for UD er å sikre at norske statsborgere og norske firmaer har samme rettigheter og plikter som den øvrige europeiske befolkningen.

UD vil umiddelbart gå i gang med å utrede konsekvensene av EØS. Det er i denne omgang viktig å få de faktiske forhold dokumentert. Dersom det politiske Norge beslutter å gå inn for vesentlige endringer i forhold til EØS-avtalen, må UD naturligvis følge opp det, men at det erikke aktuelt å sette EØS-avtalen i spill i overskuelig framtid.

4. Humanitært engasjement

Dette omfatter det store feltet bistand og nødhjelp som ikke ble kommentert i detalj ut over at det også må omfatte forebygging av katastrofer og ikke bare reparasjoner etter at katastrofen har inntruffet.

5. FN og internasjonal rett

Norges sterke FN-engasjement ligger fast, men det betyr ikke at vi ikke ser svakheter. Norge skal være den vennlig innstilte kritiker til FN.  Det gledelige har skjedd de siste året at vi i den rollen har fått en kraftfull medspiller i form av USA. Under Obama betaler USA sin gjeld til FN og spiller en aktiv rolle i organisasjonen. Obama har for eksempel selv ledet et møte i Sikkerhetsrådet som den første amerikanske president noen sinne.

Norge følger også tett diskusjonen om endringer i de internasjonale samarbeidsorganisasjonene som Verdensbanken og Det internasjonale Pengefondet hvor maktforholdene nå er i ferd med å endre seg vekk fra ensidig vestlig dominans. Ikke minst viktig er den stadig mer betydningsfulle rollen som G-20 landene spiller. Debatten reiser det vanskelige spørsmålet om balansen mellom beslutningsdyktighet og legitimitet. G-20 kan ikke bli til ”G-179” dersom de skal bli i stand til å vedta noe som helst. På den annen side: hvorfor skal vi som ikke er med i G-20 la oss binde av de vedtakene som fattes der?

6. NATO

Også NATO-politikken ligger naturligvis fast selv om begrunnelsen for medlemskapet langt på vei er noe annet enn under den kalde krigen. Vi kan ikke identifisere noen militær trussel, men vi noterer også at Russland er en stor nabo i endring. Vi vet ikke til hva. NATO er i ferd med å utarbeide et nytt strategisk konsept. Norge ønsker å delta aktivt i den debatten.

7. Afghanistan

Ansvaret for å sende soldater på skarpe oppdrag hviler som noe meget spesielt på en regjering. Vi kommer til å fortsette vår politikk i Afghanistan så lenge vi føler det er behov og vi kan spille en rolle. De tilbakemeldingen vi får fra andre land, er at det er høy kvalitet på det norske bidraget.

Om den dagsaktuelle situasjonen, sa Støre at det var en nedtur å høre om fusk i forbindelse med det nylig avholdt valget, men at det var en opptur å høre at det blir en ny valgomgang.

8 Menneskerettighetene

Norge er medlem av FNs menneskerettighetsråd, og vi må være skjerpet for hver dag å være på høyde med situasjonen og reagere kontant når det er påkrevet.

9. Helse og utviklingspolitikk

10. Nordisk samarbeid

Dette blir det noe av dersom vi vil. Viljen har ofte vært mindre i praksis enn i festtalene. For eksempel er jo i virkeligheten EØS-avtalen den nordiske samarbeidsavtalen som vi aldri fikk. Forholdene ligger i dag kanskje bedre til rette for et utvidet nordisk samarbeid enn på mange år. I de første årene etter at Sverige og Finland ble medlemmer av EU, var deres fokus veldig sterkt orientert mot Brüssel. Nå kan de senke skuldrene en smule i forhold til EU og har mer overskudd til å se i andre retninger også.

11. Nedrustning

Vi har nå et tidsvindu åpent for nye avtaler i hele spennet fra kjernefysisk til humanitær nedrustning. Med det siste tenker på slikt som klasevåpen (som det jo er inngått avtale om), håndvåpen, merking av våpen osv.

Norge er ingen direkte part i forhandlingene om kjernefysiske nedrustning siden vi ikke har slike våpen. Likevel blir vi hørt, ikke minst i Washington. Norge finansierte under Bush mange programmer for amerikanske forskere som nå sitter i ledende posisjoner og som ikke har glømt oss. Det er godt å konstatere hvor sterkt tonen har forandret seg i Washington etter Bushperioden. Da forhandlingene om ny ikke-spedningsavtale brøt sammen i 2005, var det ikke minst fordi amerikanerne så nokså ensporet på ikke-spredningsdimensjonen uten å erkjenne at den må sees i sammenheng med nedrustning av egne våpenarsenaler og sivil bruk av kjernekraft. Dette synspunktet er nå forlatt. Bare det at retorikken nå er snudd på dette feltet i Washington, er et viktig bidrag.  Norge vil spille en rolle som brobygger og initiativtaker i disse forhandlingene.

12. Engasjementspolitikken

Dette er tilrettelegging av fredsavtaler og forsoning mellom tidligere krigførende parter. Her er vi nødt til å prøve og feile oss fram. Vårt engasjement har høstet en god del kritikk. Det er bra! Men vi vil fortsette å arbeide tålmodig og standhaftig.

13. Global handelsavtale

Det er mulig av vi nå igjen vil se bevegelser i arbeidet med å komme fram til en ny WTO-avtale. Oppgaven i denne runden er å hjelpe u-land inn i verdenshandelen.  Norge er villig til å bidra for å få dette til, til tross for de utfordringene vi ser mot vårt eget landbruk

14. Fotavtrykk og konsekvenser

Norge har også et fotavtrykk i verden. Det sies ofte at Norge er et lite land, men det varierer i forhold til hvilken dimensjon vi måler størrelsen etter. I folketall, areal og økonomi er vi selvsagt små, men i de fleste land eier vi nå større og større ressurser i kraft av investeringene til Statens Pensjonsfond. Forvaltningen av disse ressursene er ikke bare et spørsmål om avkastning for framtidige generasjoner nordmenn. Det er også et spørsmål om virkningen av investeringen på befolkning og ressurser i landet vi investerer i.

Til slutt: konsulatvesenet vårt har 80.000 saker hvert år, og dette øker. Nordmenn reiser. Mange av dem uten reiseforsikring. Nordmenn bosetter seg i økende grad i utlandet, særlig som pensjonister, og det virker som enkelte forventer at det norske velferdssystemet følger med dem. Det er feil. Men utenrikstjenesten har et klart ansvar for å yte hjelp til norske statsborgere som har kommet opp i vansker i det landet de oppholder seg i, og det skal vi fortsette med.