På besøk i Kina. Samme dag som Regjeringen presenterte statsbudsjettet, kom jeg tilbake fra et kort besøk i Kina. Anledningen var en invitasjon fra rektorkollega Li Xiaohong ved Chongqing-universitetet, som inviterte til feiring av 80-årsjubileum. Fra NTNU utvikler vi samarbeid med dem på materialteknologi og på energiforskning. Turen ble en øyeåpner.

Chongqing by ligger ved Jiangtze (den lange flod), rett øst for Sichuan-provinsen, som har De tre kløfter, der kineserne er i ferd med å fullføre verdens største vannkraftverk. Chongqing-provinsen har 32 millioner innbyggere på et areal som er det dobbelte av Trøndelags-fylkene – en folketetthet på linje med Nederland.

Stolthet over universitetene.

Universitetet har 58000 studenter, det største i provinsen, men det har mer enn 25 offentlige kollegauniversiteter og like mange private. Jubileet var storslagent. En forrykende festforestilling med 10000 tilskuere på campus første kvelden, dagen etter var nye 10000 samlet til selve markeringen i en av idrettsarenaene på campus. Det gjennomgående temaet i talene var stolthet over hva universitetet hadde bidratt med i bygging av samfunns- og næringsliv – nasjonsbygging i høyeste potens.

Satser på utdanning.

Kina satser meget offensivt på utdanning og forskning. Prosjekt 211 startet i 1995. Det er et prosjekt med direkte finansiering fra Beijing, og har som mål å utvikle 100 forskningsuniversiteter i verdensklasse i Kina innen 2020. Chongqing var i den første gruppen som ble inkludert, i 1996. I prosjektnummeret står 21 for 21. århundre og 1 for de 100 universiteter.

Kina er langt fra å være et utviklingsland. Det er et industriland med et enormt utviklingstempo. Fysisk infrastruktur utvikles i stor hastighet, det samme gjelder informasjonsinfrastrukturen.

Innsjekkingen for returreisen på flyplassen gikk greit med elektronisk billett. Et lite problem ble det likevel da jeg ba om å få sjekket bagasjen helt frem til Trondheim. Den hyggelige damen i skranken ble litt bekymret, og måtte spørre sin kollega i skranken ved siden av om han visste hva TRD var. Han visste heller ikke, og så pekte hun på forsiden av passet mitt og uttalte Norway på litt gebrokkent engelsk, og spurte forsiktig: –Er det i Europa? Etter et bekreftende nikk fra meg, fant hun raskt de riktige knappene på tastaturet, og bagasjelappen kom ut av maskinen.

Vil ta igjen.

I Chongqing nærmer studietilbøyeligheten blant ungdom seg det vi kjenner fra land i vår del av verden. I gjennomsnitt ligger nok Kina ennå en god del bak oss når det gjelder utdanningsnivå, men det vil nok ikke vare veldig lenge.

Dette landet mener alvor – ikke bare med å bli verdens ledende vareproduksjonssenter. Den posisjonen tok det dem 25 år å ta, fra landets høyere utdanningssystem lå helt brakk etter kulturevolusjonen i 1978, og frem til tidlig i dette tiåret.

Dette har vi i Norge merket primært på to måter: Vi har nytt godt av billige importvarer, som har bidratt til lav inflasjon og økt levestandard her hjemme. Og så har titusener av våre industriarbeidsplasser forsvunnet i konkurransen.

Kinas satsing på forskning og høyere utdanning viser at de ikke har tenkt å stoppe med det å være verdens produksjonssmie, de vil ta en tilsvarende posisjon i verdens kunnskapssamfunn. Utviklingen på IKT-området i Kina er nå formidabel.

En metafor ligger snublende nær: Kina ligger i «Chongqing-fart» i venstrefeltet på kunnskapsmotorveien. Det er viktig for oss her i dette lille landet (som i hvert fall noen kinesere vet ligger i Europa), å ta inn over oss dette. Vil vi bare holde godt ut til høyre på denne motorveien slik at vi ikke blir påkjørt når de kommer opp bakfra – eller vil vi gi gass og søke å beholde noe av det forspranget vi tross alt ennå har i kunnskapsøkonomien?

Status quo i statsbudsjettet.

Da er det statsbudsjettet jeg kom hjem til tirsdag kveld, ikke et godt svar. Det kan i beste fall kalles et status quo-budsjett på kunnskapsområdet. Men trolig representerer det en realnedgang i vår konkurranseevne til å gjøre Norge til et attraktivt land i verden for å drive forskning og utvikling i. Det svarer ikke på behovet for et kjempeløft innen forskningens infrastruktur for å ta igjen mange års etterslep. Det styrker ikke ryggraden i utviklingen av kunnskapssamfunnet – basisbevilgninger til forskning og utdanning.

Budsjettet er ekspansivt, og bruker mye penger på gode formål. Men Regjeringen har altså ikke den erkjennelsen at for vår velstandsutvikling og våre lønnsomme arbeidsplasser på lang sikt, må det satses for å plassere oss i en sterk posisjon i kunnskapssamfunnet. Det er ikke lenge før dragkraften fra petroleumsøkonomien avtar. Våre naboland har tatt den internasjonale konkurransen inn over seg. Danmark, Sverige og Finland har alle tatt mangemilliardersløft i for sine kunnskapssektorer.

Universiteter og høyskoler kan leve med det budsjettet som er lagt frem. Kan Velferds-Norge det om 20 år? Jeg er redd det da kan bli mindre igjen til alle de gode oppgavene som har fått prioritet foran en kunnskapssatsing i årets budsjett.