Den nasjonale rapporten ble lagt fram av Regjeringen 8. september og vil garantert vekke oppsikt i FN-kretser. Ingen vil bestride at Norge hevder seg blant de beste av FNs medlemsland når det gjelder oppfølging av menneskerettighetene. For mange vil det derfor gi grunn til å sperre øynene opp når de kan lese i den nasjonale rapporten at vold i hjemmene er "et alvorlig sosialt problem", at rasisme og uttrykk for hat overfor innvandrere er høyst eksisterende, og at Norge fortsatt har et stykke å gå før vi har oppnådd likestilling mellom kjønnene. Det som kanskje gjør sterkest inntrykk når man leser rapporten, er at hele det fine rammeverket presenteres: rettighetene, lovverket, institusjonene som er bygd opp, samtidig som landets regjering står fram og erklærer at Norge fortsatt har problemer og utfordringer knyttet til det å oppfylle menneskerettighetsforpliktelsene i eget hus.

Denne prosessen er et utmerket eksempel på nytten av å utsettes for systematisk evaluering i forhold til et internasjonalt normverk. Høringen og de anbefalingene som kommer ut av den bør bli retningsgivende for norsk politikk og offentlig administrasjon. Enda viktigere: når Norge legger fram en så ærlig rapport, har man lagt lista veldig høyt for rapporteringen fra de landene som betrakter menneskerettighetene som irrelevante bortsett fra den nytte de kan gjøre i festtaler.

På UDs hjemmeside kan du lese både rapporten på engelsk, en oversikt over menneskerettighetenes historie og innhold, tekstene som definerer sentrale rettigheter og Norges forpliktelser i forhold til FN, Europarådet og ILO