Dette ba Mahmood Amiry Moghaddam om på møtet i Internasjonalt Forum 17. august. Moghaddam, som er en velkjent medisinsk forsker i Oslo, er også en meget velinformert motstander av regimet i Teheran. Han sa at ved å gripe inn nå, har Vesten fått en sjanse til å rette opp gamle feil som er begått overfor Iran. Det er viktig at heller ikke Norge bidrar til å gi regimet legitimitet. Han advarte også mot faren for en radikalisering av opposisjonen og - på sikt - våpenbruk; noe som ingen er tjent med.

I sitt innlegg på møtet kommenterte Moghaddam forøvrig volden i landet (95 personer ble hengt i juli og et stort, men ukjent antall fengslet og torturert) og forklarte at presidentvalg i Iran tjener til å gi regimet legitimitet. Den reelle makt ligger hos den øverste leder (for tiden Khamenei). mens presidentens innflytelse er begrenset til det økonomiske området og dessuten er han et ansikt utad. Det å holde valg gir et demokratisk ferniss og når verdenssamfunnet godtar resultatet, gir det regimet anledning til å fortelle borgerne at utlandet aksepterer forholdene. Det må nødvendigvis slakkes litt på tøylene i valgkampperioden. På bakgrunn av den katastrofalt lave deltakelsen i siste lokalvalg, tillot man i år at toppkandidatene debatterte åpent på TV og bl.a. beskyldte hverandre for korrupsjon. Dette gjorde at folk flest også følte seg fri til å lufte egne meninger i større grad enn før og rett til å si fra da de fikk meldinger om valgfusk.

Regimet feilvurderte nok også Khameneis religøse autoritet. Den kan på ingen måte sammenliknes med Khomeinis og gir dermed heller ikke samme kraft til å kontrollere massene.

Sidsel Wold, journalist i NRK, skildret valget og dagene etter slik hun opplevde Teheran og som er godt kjent fra NRKs reportasjer. Verdt å merke seg er den vekten hun la på Iran som en meget gammel kulturnasjon og folkets bevissthet om dette faktum samtidig som den jevne iraner kjenner godt til den ydmykelsen landet historisk sett har blitt utsatt for fra Vesten. For oss virker det kanskje underlig at regimet plutselig gikk til angrep på Storbritannia som "den store Satan", mens alle iranere vet hvilken negativ rolle britene har spilt i landet historie. Det er den strengen regimet spiller på når skjellsordene rettes mot London snarere enn Washington.

Wold ville ikke gi seg inn på spekulasjoner om den videre utvikling, men mente at utfallet av de pågående rettssakene mot opposisjonelle nok kommer til å gi et viktig signal.

Lasse Efskind presenterte ingen politisk analyse, men ga levende kommentarer til lysbilder fra den sykkelekspedisjonen som han og ni andre nordmenn gjennomførte i juli. I løpet av tre uker syklet de 2000 kilometer i Iran i samarbeid med den iranske olympiske komite. Den opplevelsen han hadde av Iran stod i kontrast til de politiske kommentarerne og tjente som en påminnelse om at ikke alt er politikk og dramatiske begivenheter. Praktfulle moskeer, kjønnsroller som nordmenn flest vil ta avstand fra og et svært variert landskap, er de tre inntrykkene som preget seg sterkest inn i minnet. I tillegg til en oppfordring om å utvide folk-til-folk kontakten til tross for de store politiske uoverensstemmelsen mellom Vesten og det sittende regimet i Teheran.