FNs hovedforsamling debatterte i juli på nytt begrepet "ansvar for å beskytte". Begrepet som har blitt noe av et moteord i diplomatisk sjargong, har sitt utspring i massedrapene i Rwanda, Srbrenica og Kosovo på 1990-tallet da tusenvis av mennesker ble regelrett slaktet ned mens verdenssamfunnet stod passivt på sidelinjen uten å foreta seg noe. I 2005 sluttet Hovedforsamlingen seg til begrepet og erkjente gjennom det at verdenssamfunnet har en forpliktelse til forsøke å beskytte individer når en regjering ikke er å stand til å gi beskyttelse til sine borgere. Det refereres til situasjoner som kan betegnes som folkemord, etnisk rensing, krigsforbrytelser og forbrytelser som menneskeheten. Det dreier seg i først omgang ikke om militær intervensjon, men om dialog, forhandlinger, eventuelt sanksjoner, og bare i siste omgang om militære tiltak etter godkjennelse av Sikkerhetsrådet ev. en regional mellomstatlig organisasjon.

I januar 2009 la FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, fram sin rapport "Implementing the Responsibility to Protect", hvor han forsøker å konkretisere hvordan dette litt diffuse begrepet kan utformes i praksis. Det var denne rapporten som ble debattert i juli. Rapporten deler begrepet i tre:

- ansvaret hver enkelt regjering har for å beskytte sine innbyggere,

- ansvaret som verdenssamfunnet har til å hjelpe land som sliter med med å få kontroll med grove overgrep ,

- ansvaret verdenssamfunnet har til å reagere overfor regjeringer som ikke er i stand til å beskytte sine egne borgere mot grove overgrep.

Det synes å være bred enighet om de to første punktene, men det siste punktet er kontroversielt. I en paneldebatt dagen før generalkonferansen åpnet sin diskusjon ble det påpekt av internasjonalt kjente intellektuelle som USAs Noam Chomsky og kenyaneren Ngogi wa Thiongo foruten Generalforsamlingens president, Miguel DEscoto fra Nicaragua, at ansvaret til å beskytte kan bli et påskudd for de sterkeste militærmaktene til å sende inn tropper med helt andre formål enn å beskytte ofre for overgrep. DEscoto påpekte at minnene fra kolonitiden gir u-land gode grunner til å frykte at vakre motiver kan bli misbrukt til å rettferdiggjøre selektive intervensjoner i svake stater.

Mot dette synet stod australieren Gareth Evans, som både er grunnleggeren av International Crisis Group og kjent som "far" til begrepet "ansvar for å beskytte". Han understreket at begrepet ikke gir stormaktene rett til noe som helst, men dreier seg om alle staters ansvar for å beskytte sine medborgere mot overgrep og alle lands ansvar for å hjelpe hverandre med denne oppgaven. Militær intervensjon er bare noe som skal komme på tale i ekstreme tilfeller og med Sikkerhetsrådet samtykke.

I debatten forsvarte de vestlige landene generalsekretærens og Evans synspunkter, mens landene i Sør var delte i sitt syn. I et hovedinnlegg understreket Egypt skepsisen mot å tillate intervensjon mens land som Indonesia og Chile støttet opp under generalsekretæren.

Denne debatten berører flere prinsipielle spørsmål i internasjonal politikk. For det første statssuvereniteten som stormakter som Russland og Kina er blant de fremste forsvarere av. I 2008 stoppet de to landene to forslag i Sikkerhetsrådet hvor det ble henvist til ansvaret for å beskytte. Det første var et forslag om kraftigere sanksjoner overfor kretsen rundt Robert Mugabe. Det samme gjaldt et fransk forslag om å sende humanitær hjelp til flomofre i Myanmar uten å vente på myndighetenes godkjennelse. Russerne gikk imidlertid ikke selv av veien for å påberope seg ansvaret for å beskytte minoritetene i Sør-Ossetia og Abkhazia mot overgrep da de sendte tropper inn i de to enklavene høsten 2008.

For det andre reises spørsmålet om hvem som skal ha fullmakt til å vedta tiltak dersom det ikke kreves enstemmighet. Konkret betyr det: Hvem skal ha rett til fast plass i Sikkerhetsrådet og dermed vetorett? Dette er et mer og mer påtrengende spørsmål etter som land som India, Brasil, Pakistan, Indonesia o.a. med økende tyngde kan hevde at Sør er kraftig underrepresentert i dette organet uten at ønskene deres om reform av dagens ordning blir tatt hensyn til. Det reises også spørsmål om hvilken rett regionale organisasjoner skal ha til å gripe inn. I denne forbindelse bør det påpekes at Den afrikanske Unionen opprinnelig hilste begrepet "ansvar for å beskytte" velkommen og fortsatt hyller det så lenge de har en garanti forat stormaktene ikke kan intervenere over deres hoder.

Debatten om hvordan ansvaret til å beskytte skal konkretiseres vil rulle videre i årene framover. Det er åpenbart at begrepet trenger en nærmere presisering. Dette er ikke bare en sentral og interessant debatt for alle som er interesserte i internasjonal politikk. Når det igjen vil dukke opp eksempler på massive overgrep, er det noe helt annet enn en intellektuell øvelse på internasjonale konferanser det dreier seg om for de som rammes direkte av overgrepene.

Det er viktig å holde seg orientert om den videre utvikling i debatten. Vi kan anbefale følgende dokumenter:

Ban Ki-moons introduksjon av sin egen rapport før debatten i Generalforsamlingen.

Miguel D´Escotos åpningsinnlegg foran paneldebatten

Gareth Evans innlegg i paneldebatten.

"Frequently Made Assertions" fra the Global Centre for the Responsibility to Protect

NUPI har et eget forskningsprogram om  Responsibility to Protect. Sjekk NUPIs hjemmeside. "Operationalising the Preventive Aspects of the Responsibility to Protect" kan nevnes som et meget konstruktivt bidrag i en vanskelig debatt.