Ingen kunne forutsi at det ville bryte ut en voldelig konflikt i Xinjiang sommeren 2009, men at det faktisk gjorde det kan knapt forbause noen. Konflikten mellom uighurene og hankineserne er gammel, men har blitt sterkere i de siste tiårene. Gjennom generasjoner har det blitt bygd opp parallelle samfunn hvor mennesker med forskjellig språk. forskjellig kultur og forskjellig religion lever side om side. Så får de ene rettigheter som de andre ikke har. I dette tilfellet er det han-kineserne som får jobbene, uighurene får klare seg som best de kan. Hankineserne blir flere og flere, de tyrkisktalende uighurene skyves til siden, islam blir tråkket på, demokratiske kanaler for protest blir tettet.
dokumenterer systematisk religiøs undertrykkelse fra myndighetenes side, kombinert med stygge brudd på menneskerettighetene. Samme organisasjon kom med en klar kommentar til sommerens uro den
10. juli. For en oppsummering av forskjellige fortolkninger av sommerens vold, vil vi anbefale
The Christian Science Monitor 13. juli.
Hvorfor gjør kineserne dette? Det er to svar: ønsket om å bevare Kinas enhet gjør det nødvendig å slå hardt ned på separatist-bevegelsen blant uighurene. Dessuten er det olje under bakken i Xinjiang. Bruken av militærmakt etterfulgt av rettsapparatet ser ut til å ha stoppet konflikten for denne gang. Myndighetenes vold vil imidlertid føre til at opprørsbevegelsen vinner flere tilhengere blant uighurene. Dette er en konflikt som vi kan forvente blir trappet opp i årene foran oss.
Til hjelp for å sette seg inn i bakgrunnen og gi muligheter til å følge utviklingen videre, har vi samlet en del nettsteder som kan anbefales både for bakgrunnskunnskap og nyheter.
Hvorfor ikke starte med en reiseskildring? Pepe Escobar som skriver for Asia Times, skrev i 2003
reisebrev fra Xinjiang før han dro videre inn i Sentral-Asia. Escobars reisebrev gir både historisk bakgrunn og politisk analyse. Asia Times samleside "
Greater China" er ikke bare interessant når det gjelder Kina i sin alminnelighet, men inneholder også skarpe kommentarer til situasjonen i Xinjiang.
Som vanlig kan vi anbefale både
The Guardian og
New York Times for den som vil føle utviklingen på pulsen. Begge avisene har gode Kinasider. Svakheten ved begge dagsavisene er at fokuset vil flyttes vekk fra Xinjiang til andre sider ved Kina etter som dramatikken i konflikten dør ut. Det skjer imidlertid ikke med disse to nettstedene som drives av den uighurske diasporaen:
World Uyghur Congress og
Uyghur Human Rights Project. Begge disse nettstedene støtter uighurenes løsrivelse fra Kina.
For oss er det bare "litt annerledes" å se kart hvor Øst-Turkestan framstilles som en egen stat som bl.a. grenser til Kina. For Kinas ambassadør i London vekker dette reaksjoner, noe hun ga uttrykk for til The Guardian den 13. juli i
denne kommentaren til uroen i Xinjiang. Ambassadøren understreker sterkt Kinas enhet og tar avstand fra framstillingen av uroen som en etnisk konflikt.
China Daily ga den 14. juli uttrykk for Beijings offisielle syn på hendelsene. Ansvaret legges på uighurer i utlandet og det tas avstand fra påstanden om etnisk undertrykkelse. For å underbygge argumentet, pekes det på at etniske minoriteter i Kina er gitt visse privilegier som fritak fra ettbarnspolitikken og ekstrapoeng ved opptak til universiteter. I henhold til en lederartikkel i
The Economist 9. juli er dette også et argument som brukes av hankineserne i Xinjiang som bevis på at det er de som blir diskriminert og ikke uighurene.
Den fremste opposisjonslederen blant uighurene er Rebiya Kadeer som har fått asyl i USA. I et intervju med Christian Science Monitor 12. juli gir hun sine synspunkter på uighurenes situasjon. En av hennes viktigste beskyldninger er at tvangsforflytning av arbeidskraft er et middel til å undertrykke uighurene. Ikke overraskende har kinesiske myndigheter et annet syn på dette slik det kom til uttrykk i denne artikkelen i Global Times 20 juli. 
Nordområdene
Utskriftsvennlig utgave
