Dette sa Marit Nybakk da hun åpnet lunsjseminaret om kvinner og væpnede konflikter under NATOs parlamentarikerkonferanse 23 mai. Hun fortsatte: Hvem tror dere har lettest for å samtale med kvinnene i flyktningleirene i Tsjad? Eller hvem kan følge jentene til skolen i et muslimsk land som Afghanistan? De faste komiteene i NATOs parlamentarikerkonferanse bør sette kvinners rolle på dagsordenen i flere sammenhenger: kvinner i forsvaret og på internasjonale oppdrag, jenter og kvinner i krigssoner og kvinner i fredsforhandlingene.

Et typisk trekk i voldelige konflikter i dagens verden er de store lidelssene for kvinner og barn.Samtidig deltar flere og flere kvinner i de væpnede styrkene. Til tross for det blir kvinners erfaringer marginalisert i krigssituasjoner og deres rolle i å forhindre voldsutøvelser blir oversett. Ofte deltar ingen kvinner i de fora hvor krig og fred bestemmes, hverkan på det lokale, det nasjonale eller det internasjonale plan.

FNs sikkerhetsråd har i de senere år vedtatt to resolusjoner som berører disse problemene: resolusjon 1325 fra november 2000 som omhandler kvinner i væpnede konflikter og resolusjon 1820 fra juni 2008 som fordømmer seksuell og all annen vold mot sivile i væpnede konflikter.

Kristin Lund, brigadegeneral og nestkommanderende i Hærens styrker, fokuserte på resolusjon 1325 i sitt innlegg. Hun framhevet at flere kvinner i forsvaret er en nøkkel for å få satt et sterkere fokus på seksuell vold mot kvinner i konfliktsoner. I internasjonale oppdrag er det viktig at alle ledere har god kulturforståelse og godt kjennskap til resolusjon 1325. Etter at Norge åpnet for kvinners adgang til å tjenestegjøre i forsvaret i 1977 har vi gradvis sett en økt forståelse for betydningen av å ha et kjønnsperspektiv på militære operasjoner. Kvinnelig deltakelse på alle nivåer vil gjøre kjønnsperspektivet til et naturlig perspektiv i alle planleggingsprosesser.

I enkelte operasjoner. særlig i muslimske land, kan kvinnelig deltakelse gjøre det lettere å få kontakt med kvinner som har vært utsatt for seksuell vold. Vi må se på kvinner som en ressurs, ikke bare som ofre. Kontakten med barn, både jenter og gutter, er vel også stort sett lettere for kvinner enn for menn, og i et langsiktig perspektiv er det påvirkning av neste generasjon som kan gi best resultater. Omskolering av eldre er vanskeligere. En av vår største utfordringer er å få mannlige ledere til å forstå betydningen av kjønnsperspektivet i våre operasjoner og den rollen som kvinner kan spille for å oppnå forsoning.

Patrick Cammaert, tidligere general fra Nederland og med mange års erfaring fra FN-operasjoner, har sett i praksis hvordan voldtekt blir brukt som våpen i kriger og at overgriperne ofte unndrar seg straff. Overgrepene fortsetter ofte etter at krigshandlingene tar slutt og fredsbevarende styrker har rykket inn. Resultatet er ofte langvarige psykiske og fysiske skader. Redselen for å bli stigmatisert og utstøtt gjør at kvinner i stor grad ikke forfølger overgriperne rettslig men lider i stillhet.

Særlig i en del konfliktområder i Afrika er seksuell vold et stort problem. For å kunne forsvare sivile mot overgrep må FNs fredsbevarende styrker ha et klart mandat, tilstrekkelig militær utrustning og veltrente tropper. I tillegg må ledelsen evne å ta raske beslutninger når de får melding om at det er væpnede grupper i området. Uten alt dette på plass, vil FN fort miste tillit og støtten til de fredsbevarende styrkene reduseres. Aktiv kvinnelig deltakelse har vist segt å være en effektiv måte å bedre tilliten til FN-styrkene i lokalbefolkningen. Voldtatte kvinner føler naturlig større tillit til andre kvinner enn til menn i uniform. Det er jo gjerne menn i uniform som har forbrutt seg mot dem.