Stortingsmeldingen «Interesser, ansvar og muligheter», er nylig lagt frem. Det er tyve år siden vi sist fikk en gjennomgripende analyse av norsk utenrikspolitikk. Meldingens bakgrunn er spennende: Regjeringen har i sitt «Refleks»-prosjekt engasjert forskere, debattanter og media i analyse og diskusjon. Dette har ført til en meget nyttig interaksjon, og har stimulert interessen for utenrikspolitikk.

I denne meldingen loves det prioriteringer og en analyse av norske interesser under globalisering og ny stormaktspolitikk. Analysen er omfattende, og meget god mht. for eksempel nordområdene og folkerettens betydning for Norge. Men meldingen lover mer enn den holder: Analysen legger opp til nye prioriteringer i lys av disse to utviklingstrekk, men faller tilbake til en tradisjonell redegjørelse for norsk utenrikspolitikk. Prosess blir lett substans i norsk utenrikspolitikk.

Meldingen lanserer interessebegrepet som noe nytt. Dette må være en særnorsk pussighet, for interesser er jo det normale begrep man bruker for å analysere internasjonal politikk. Allerede i sammendraget sies det at «meldingen løfter frem et tydeligere fokus på ivaretagelse av norske interesser» – men tydeligere enn hva? Regjeringens egen verdiretorikk, Norge som «en tydelig fredsnasjon», som det står i Soria Moria?

Interessebegrepet understrekes i meldingens tittel og mange steder i teksten som om man har gjort en stor nyvinning. Men interesser er det utenrikspolitiske kjernebegrep, like gammelt som staten. Men denne regjeringen har, som også Bondevik-regjeringene, snakket om verdier fremfor interesser. Verdibegrepet er positivt ladet og nærmest uangripelig, og hindrer både analyse og prioritering, mens interessebegrepet impliserer en mål-middel rasjonalitet som er strategisk i sin natur. Enhver verdi kan bli en interesse dersom man spesifiserer hvordan verdien skal fremmes, og interesser er svært ofte også verdier, som internasjonal rettsorden, likestilling, fred, etc.

Politikerne vil gjerne snakke om verdier fordi de da unnslipper både analyse, kritikk og krav om prioriteringer. Det er derfor blitt en betydelig uvane i norsk utenrikspolitikk å snakke om verdier fremfor interesser. Meldingen vil endre på dette, men gjør det på en så halvkvedet måte at det nesten er komisk. Ingen steder tar man selvkritikk på tendensen til misjonerende utenrikspolitikk.

Kapitlet om FN peker på dilemmaer og problemer, men faktum er at FN-systemet er i krise fordi majoriteten av FN-land ikke lenger er liberale demokratier. Denne krisen er tydelig i både Sikkerhetsråd og FNs Menneskerettsråd. I sikkerhetsrådet kan f.eks. Sudans Bashir beskyttes av Kina med sine interesser i landet, mens samme mann er siktet av FN-domstolen ICC.

Dilemmaet er at mer makt til nye stormakter er nødvendig dersom FN og særlig Sikkerhetsrådet skal være representativt, men dette vil medføre mindre rom for liberaldemokratiske normer i verden. Dette er en krise av store dimensjoner for et land som Norge, som man påpeker har en «dyp avhengighet av internasjonal rettsorden».

Dette kapitlet, som omhandler en særdeles viktig del av internasjonal og norsk politikk, er for fragmentarisk, forsiktig og vagt. Man får inntrykk av at FN ikke trenger mer enn en vitaminpille. Men FN-systemet kan stå ved sin slutt dersom det ikke blir et gjennomslag for å opprettholde liberaldemokratiske normer også fra land utenfor vestlig sfære. Som vi ser i Menneskerettighetsrådet, er det faktisk tyranniets diktatur som blir resultatet, alternativt et tamt FN som kun er arena for koalisjoner av forskjellige land som henter legitimitet fra navnet FN.

Kapitlet om EU, med korte avsnitt om OSSE og Europarådet, overrasker med sin direkte analyse av hvor viktig EU er for norsk utenrikspolitikk. Analysen stemmer med det vi kan dokumentere forskningsmessig. Det som ikke stemmer, er forholdet mellom analysen og de politiske prioriteringer som finnes i del 2, hvor EUs økte betydning for oss ikke har noen som helst konsekvenser for norsk politikk.

Vi vet jo alle at dette skyldes innenriksvegring i enhver mulig norsk koalisjonsregjering (bortsett fra en storkoalisjon Ap-H), men meldingen skal virkelig berømmes for at den ikke faller for fristelsen til å «pynte på» analysen av EU. Det står flere steder at EUs betydning for norsk sikkerhet er økende: «EUs sikkerhetspolitiske relevans for Norge er stor og vil sannsynligvis bli større» (s. 97). Dette er etter mitt skjønn faktisk sett en overdrivelse. Det er også interessant at omtalen av EU er spredt over hele meldingen. Det som sies, er oppsiktsvekkende ærlig, men ved å spre analysen, slipper man å konkludere politisk.

I kapitel 12 er det en veldig sterk betoning av hvordan Norge tenker snevert på sikkerhet i nord i sin NATO-politikk. Andre steder i meldingen sies det at terrorfaren ikke betyr noe for den militære delen av sikkerhetspolitikken for vårt land, og her understrekes dette: «Forventningen om at våre allierte vil engasjere seg til fordel for norske interesser dersom vi skulle få behov for det, henger nært sammen med vår vilje til å delta ute i NATO-ledede operasjoner.» (s. 96). Dessuten, legges det til, opprettholdes NATO og FN, etc. ved slik deltagelse. Men hvor er interessen for å bekjempe internasjonal terror der den kommer fra?

Om «Norges Afghanistan-engasjement» på s. 92 serveres det en politisk korrekt beskrivelse av hva dette dreier seg om: Vi er det for å «bidra til stabilisering, gjenoppbygging, demokratiutvikling og vekst», og det sies faktisk at de militære bidrag ikke er så viktige, for «det vil være større mulighet for å lykkes hvis det satses mer ressurser og oppmerksomhet på politiske og sivile virkemidler». Det legges til, som for å understreke avstanden til den militære del av operasjonen: «I altfor mange år var den ledende strategien for Afghanistan preget av den militære innsatsen i kampen mot terror...». Den norske beskrivelsen av ISAF står i sterk kontrast til for eksempel president Obamas nye strategi og til NATOs søken etter flere militære bidrag til spesielt Sør-Afghanistan.

Denne meldingen er som Bibelen: Det finnes et skriftsted for alle formål. Prioritering er vanskelig, men mer av det er nødvendig. Vi kunne også forventet mer konkret om hvordan globalisering og stormaktspolitikk påvirker norske interesser.