Den dystre situasjonen i Afghanistan, så vel som det økende opprøret fra Taliban mot regjeringen i Pakistan, har aktualisert fokuset på opprør og opprørsbekjempelse i internasjonale sikkerhetspolitiske miljøer.

De siste åra har man sett en voksende debatt om militære styrkers rolle og evne i internasjonale krisehåndteringer. Manglende framgang i Afghanistan og inntil nylig i Irak, anklager om innblanding i sivile aktørers domene, samt fatale feilbombinger med store sivile tapstall, har økt presset på militære styrker til å tenke gjennom sin rolle, metodikk og strategi i slike operasjoner på nytt. Dette har resultert i en ny interesse for klassikerne innenfor emnet «opprørsbekjempelse», og sammen med erfaringene fra felten de siste åra, har dette resultert i en mengde artikler og bøker om emnet – og ikke minst: et helt nytt fokus innenfor den amerikanske administrasjonen og de militære. Denne prosessen er kommet ganske langt og er ganske oppløftende om den blir implementert.

General Petreaus, den nye amerikanske lederen for US CENTCOM og tidligere sjef for styrkene i Irak, regnes som en av de ledende aktørene i den nye tilnærmingen til bekjempelse av opprørere. Dette siste manifestert gjennom to nye doktriner for den amerikanske hæren i løpet av de siste to år. Disse, samt en rekke tilsvarende analyser og utredninger, snur opp ned på ideen om opprør som primært en væpnet kamp og på militære operasjoner som det viktigste tilsvaret. Dermed forsvinner også ideen om de militære som den dominerende aktør som kan beseire fienden og deretter overlate slagmarken til sivile aktører etterpå. Nå må alt skje parallelt.

Opprør skiller seg fra andre irregulære konflikter ved sin klare politiske profil. Et opprør handler om kampen om den politiske autoritet over et gitt territorium – det handler om regimeendring. I motsetning til kriminelle og krigsherrer har opprørerne en strategi: de har et politisk mål og de rår over visse midler som de anvender på en gitt måte for å nå sine mål. Den væpnede kampen tar som regel form av en geriljakrig, men denne væpnede kampen er ikke organisasjonens hovedinnsats. Den er først og fremst rettet mot å svekke regjeringens legitimitet og styrke egen. På grunn av opprørets natur er ikke seier, og særlig ikke en militær seier i tradisjonell forstand noe opprørsbekjemperen bør søke. Et opprør blir ikke slått ned og eliminert i klassisk forstand, men blir redusert til noe en kan leve med – det blir ikke overvunnet, men taklet.

I et opprør blir befolkningens støtte hovedmålet for begge parter. Ikke nødvendigvis deres aktive støtte, men i det minste deres stilltiende aksept. Dette oppnås først når befolkningen føler seg trygge for represalier fra den annen part og når den ser at den parten de støtter også vil være den som gir de beste framtidsutsiktene. Opprørere vil søke å overtale disse gjennom en aktiv virkelighetsbeskrivelse («fortelling») men ofte må befolkningen også bli truet til underkastelse. Regjeringen og dens støttespillere kan derimot ikke basere seg på en slik tvangsstrategi. De må vinne befolkningens gunst gjennom å tilby sikkerhet og utvikling.

Feilen som er blitt gjort i Irak, Afghanistan og nå i Pakistan er at opprørsbekjempelse er blitt behandlet som et i hovedsak militært problem. I sin klassiker inne emnet fra 1964 skriver David Galula at formelen for opprørsbekjempelse er 80% sivil og 20 % militær innsats. Videre heter det at innenfor den militære innsatsen så eksisterer det ideelt sett et liknende prioritetsforhold mellom statiske, defensive operasjoner – og mobile, offensive operasjoner. Siden den viktigste målsettingen i opprørsbekjempelse er å beskytte befolkningen, så faller den viktigste oppgaven på defensive militære styrker.

I Afghanistan synes det som om dem som bekjemper opprøret, regjeringen Karzai og den internasjonale støtten, har hatt den omvendte prioritet. Fokus har vært på offensive operasjoner der man oppsøker Taliban for å eliminere flest mulig, eller man går inn i et område som er truet av Taliban for å sikre dette og fjerne elementer fra Taliban. Problemet er at man ikke har en plan og et konsept for å utnytte militære framganger. Så snart området er sikret drar man videre til neste område som skal klareres uten at defensive styrker eller politi settes inn for å konsolidere – og sivile utviklingsprosjekter for å utnytte – det man har oppnådd.

Effekten av å søke å finne og eliminere opprørere er at det i beste fall bidrar minimalt til målsettingen, og i verste fall bidrar det til det motsatte ved å øke rekrutteringen til opprørerne. Når dette er sagt er det viktig å understreke at selv om fokuset må være på politi og statiske styrker, så er mobile og offensive operasjoner en helt nødvendig del av formelen. Det er den samlede effekten av politi, og statiske og mobile militære styrker som gir resultater – alle delene er nødvendige, men ingen er i seg selv tilstrekkelige i en fornuftig strategi. Uten små, mobile og høyt kompetente offensive avdelinger (typisk spesialstyrker) vil opprørerne kunne bevege seg fritt, samle styrke og slå til etter eget forgodtbefinnende. De mobile styrkene skal sørge for at de stadig må være i bevegelse og på vakt, og dermed redusere evnen til å samle styrke og velge sted og tidspunkt for sine angrep. Opprørere som er i bevegelse er også lettere å oppdage enn om de ligger i skjul.

Siden dette først og fremst er en politisk og ideologisk kamp, blir informasjon og kommunikasjon viktigere enn fysiske mål. Den tradisjonelle militære tilnærmingen er at såkalte informasjonsoperasjoner skal understøtte den militære kampanjen. I opprørsbekjempelse blir det motsatt: kampen står mellom hvilken sides visjon og virkelighetsbeskrivelse som vinner mest gjenklang hos den vitale befolkningen (befolkningen i det aktuelle området, samt befolkningen i hjemlandet til de eksterne styrkene), og da må de militære operasjonene understøtte denne fortellingen. I Afghanistan synes det motsatte fortsatt å være tilfelle. Informasjonstjenestene til USA og ISAF ser ut til å ha nok med å (bort) forklare feilbombinger og drap av sivile, enn en aktiv kampanje for å selge sin virkelighetsbeskrivelse. Taliban derimot, synes mye mer kompetent på dette området – kanskje fordi de har skjønt det: det er «fortellingen» og oppfatningen av de militære handlinger (og ikke handlingene i seg selv) som er avgjørende i kampen om folkets gunst.

Tankene og doktrinene som kommer fra militære miljøer rundt opprørsbekjempelse representerer et viktig skritt i riktig retning, og er ganske radikale i sine anbefalinger. Nå må de implementeres, noe som er noe helt annet enn å skrive teoretiske konsepter og doktriner. Samtidig må sivile aktører som er engasjert i statsbygging og utvikling være åpne for å gå de militære i møte for å bedre koordineringen og ta den ledelsen som trengs. Situasjonen i Afghanistan synes dyster, og kanskje irreversibel, men det eneste håpet ligger i en strategi som har tatt til seg lærdommene innenfor opprørsbekjempelse.