To år etter det første demokratiske valget i landets historie er Kongo igjen i nyhetsbildet. På nytt rapporteres det om folkemasser på flukt, og om plyndring, drap og voldtekt. Konflikten framstilles som barbarisk. I den grad årsaker til krigen diskuteres, vises det til militsledere som fører krig for å forsvare sine interesser i illegal utvinning av diamanter og gull. Dette er en viktig dimensjon ved konflikten, men kun en av flere. Hvis vi skal forstå hva dette dreier seg om, må vi også se på konfliktene knyttet til land og statsborgerskap. Disse har eksistert i lang tid, men blitt viet lite oppmerksomhet.

FN og resten av det internasjonale samfunnet som sto bak valget høsten 2006, regnet med at demokratiske valg skulle løse problemene i Kongo. Det de ikke forutså var at i et samfunn som er så polarisert som det kongolesiske, så kan et demokratisk valg også forsterke konflikter hvis det ikke tas hensyn til vern av minoriteters rettigheter. Dette er en av de viktigste årsakene til at den øst-kongolesiske provinsen Nord-Kivu nok en gang står i brann. Utenfor provinshovedstaden Goma står Laurent Nkunda og hans opprørshær av kongolesiske tutsier mot regjeringshæren som motvillig støttes av FNs fredsbevarende styrke i Kongo (MONUC).

I denne delen av Kongo finner vi en minoritetsbefolkning av rwandisk herkomst, de kongolesiske tutsiene. De er redde for hva det nye flertallet vil gjøre med deres rettigheter. Dette er bakteppe for Nkunda og hans opprørere. Det som kan synes som en barbarisk og uforståelig konflikt er forankret i en konflikt med dype historiske røtter om hvem som er ekte kongolesere i dette området, og dermed også har rett til statsborgerskap og land.

I den usikre situasjonen som oppsto etter valget har Laurent Nkunda framstilt seg som forsvareren av tutsiminoritetens rettigheter i Kongo. Disse kommer opprinnelig fra Rwanda, men har bodd i Kongo i lang tid. Noen kom før og under kolonitiden, mens andre kom som følge av konflikter i Rwanda, ikke minst under og etter folkemordet i 1994. De som allerede var i landet fikk statsborgerskap ved lov i 1971, men deres stilling er fortsatt omstridt. Mange av de andre folkegruppene i øst bestrider deres rett til å kalle seg kongolesere.

Det som har skjedd nå i høst har derfor en forhistorie som også omfatter naboland. Folkemordet i Rwanda rammet særlig landets tutsibefolkning. Dette gjør at dagens tutsiledede regjering ser det som sin rett å beskytte alle tutsier, også de utenfor landets grenser. Offisielt mottar Nkunda ikke støtte fra Rwanda, men uformelt så får han bruke grensen mot Rwanda til å bringe inn våpen og annet utstyr. Spørsmålet er imidlertid hva som kan gjøres for å finne en varig løsning på konflikten.

Først må man få slutt på kamphandlingene. Sivilbefolkningen har i for lang tid levd med krig og konflikt. Dette avhenger imidlertid vel så mye av regjeringshæren som av opprørerne. Når Nkundas menn truet Goma, stakk hæren av, plyndret alt som kom i dens vei og overlot forsvaret av byen til FN. Hæren må derfor reformeres, slik at den beskytter sivilbefolkningen og ikke motsatt. Skal det skje, må en rekke korrupte generaler avsettes. Deres eneste interesse er illegale gruveinteresser.

Dette er imidlertid ikke nok. Minoritetsbefolkningen av rwandisk opphav må få klare garantier for sine rettigheter. De er også kongolesiske statsborgere. Så lenge de føler seg truet, vil det være rom for opprørsledere som Nkunda og mulighet for rwandisk involvering i konflikten.

Dette er ingen lett oppgave, men løsningen ligger i spørsmålene om rett til land. Landrettighetene er uklare, og befolkningsveksten i området bidrar til å øke konflikten. Den eneste farbare veien er dialog om landrettigheter mellom de ulike folkegruppene. Disse har tidligere levd i fred med hverandre, og kompromisser om land må kunne gjenskapes. I tillegg kan mye gjøres for å bedre bøndenes inntektsgrunnlag. Større avkastning per åkerlapp vil redusere presset på land.