Hans-Wilhelm Steinfeld holdt 25. september et engasjert foredrag om Kaukasus i Internasjonalt Forum. Vi har laget et kort sammendrag av de viktigste punktene og legger ved de lysbildene han bygde sitt foredrag på. I tillegg har vi samlet et knippe dokumenter fra internett som gir en bakgrunn til mange av de temaene og hendelsene Steinfeld kommenterte. Dette er ment som en inngangsport til videre lesing om området og om Russland og russisk politikk.

 

Steinfeld la vekt på at historien er en levende realitet i folks bevissthet i regionen og influerer på oppfatninger og beslutninger. Området er et etnisk og språklig lappeteppe Bafre i For eksempel er det bare i Dagestan 22 nasjonaliteter. Språkene er en nøkkel til forståelse. Skriftspråkene ble sent utviklet, noe som har ført til at den muntlige tradisjonene fortsatt er mye sterkere enn hos oss. Det fører bl.a. til at man husker krenkelser i slektledd etter slektledd. Området kan også sees som en islamsk kile inn i kristenverdenen, hvilket også skaper avstand og underliggende spenninger. Dessuten skal man ha klart for seg den rolle kosakkene har spilt i regionen. Det faktum at kosakkene aldri var livegne under tsardømmet gjør at frihet og uavhengighet står sterkere i deres bevissthet enn f.eks. i hva som ellers er vanlig i det tidligere Sovjet.

 

Under de konfliktene som vi har sett etter Sovjetunionens sammenbrudd, ligger det også et oppgjør med Stalin. Grensetrekningene i moderne tid er Stalins verk. Han kom selv fra Georgia og kjente regionen svært godt. Grensene er til dels trukket ut fra hans splitt og hersk-tankegang. Derfor ligger Nagorno-Karabach som armensk land midt inne i Azerbadsjan . Derfor er det en azerisk enklave i Armenia.

 

Ikke bare har fjellfolkene i Kaukasus ført krig mot russisk imperialisme i flere hundre år. Kollektiviseringen, hungersnøden og deportasjonene i stalinperioden har satt varige spor i sinnene. Motivene for kollektiviseringen under kommunistene lå i ønsket om å få kontroll med landsbygda. Dernest skulle ressurser overføres fra et lite produktivt jordbruk til mer produktiv industrivirksomhet.  Dette ville ikke de lokale bøndene være med på, og resultatet ble overgrep og tvang fra myndighetenes side med sultkatastrofe som resultat. Det er bergnet at fem millioner sultet i hjel i løpet av få år under Stalin. Fjellfolkene og kosakkene i området gikk sammen mot sovjetstaten i en voldsom anti-kommunistisk reaksjon. Det er typisk at ingen partikommisar var på plass i fjellene før i 1937.

 

Den 2. verdenskrig var en tragedien for kaukaserne. Først med tysk okkupasjon, deretter harde kamper da den røde arme slo nazistene tilbake, for så å ende i omfattende deportasjoner av store folkegrupper etter 1945.

 

Når det gjelder spenningen i de siste årene som foreløpig har kulminert med krigen mellom Russland og Georgia i august, avviste Steinfeld de analogier med Tsjekkoslovakia 1968 som har versert i enkelte kretser. Sett med russiske øyne, har perioden etter Sovjetunionens fall vært traumatisk. Fra å være en supermakt - riktignok med politisk undertrykkelse men dog med en stor grad av sosial trygghet - har landet gjennomlevd en periode med voldsom nedgang i økonomien, ydmykelse som nasjon og sterkt redusert innflytelse internasjonalt. Først i 2009 vil produksjonsnivået per innbygger sannsynligvis nå opp til det samme nivået som i 1989. Uten den kraftige stigningen i olje-og energiprisene vi har sett de senere år, ville de grunnleggende svakhetene i økonomien vært enda tydeligere: lav innovasjonskraft, lav produktivitet og en befolkning med meget høy gjennomsnittsalder. Russerne oppfatter Vestens påstand om russisk aggressivitet som hykleri. Under Gorbatsjov utviklet Sovjetunionen seg til et fredelig land som trakk seg tilbake på stormaktsscenen. Til gjengjeld opplever Russland å bli innringet bl.a. gjennom rakettskjoldet i Polen og Tsjekkia. Dette oppfattes som en trussel om at selve den militære maktbalansen kan komme til å forrykkes, selv om Russland har oppført seg passivt. Det er knapt noen russer som ikke er overbevist om at det var georgierne som avfyrte det første skudd i sommerens krig. Like sterk er overbevisningen om at befolkningen i Sør-Ossetia og Abkhazia ikke ønsker å være en del av Georgia. Det siste kan også underbygges ved at i sovjettiden var grensene i området å sammenlikne med fylkesgrenser. I det øyeblikk det ble en statsgrense mellom Russland og Georgia, var konsekvensene negative fordi næringslivet fikk dårligere adgang til sitt viktigste marked og folk flest opplevde vanskeligere kontakter med sitt gamle sosiale nettverk på nordsiden av grensen og kontakt med etniske brødre som nå plutselig befant seg i et annet land.