Her følger Lodgaards kronikk:

 

Etter hvert som polisen smelter, åpner det seg en ny arena for internasjonal politikk. Hvor store verdier ligger det i den, og hvordan vil forholdet mellom de berørte aktørene utvikle seg? Hvor krevende blir den, politisk og militært?

Verdiene er i første rekke fisk, petroleum og en attraktiv transportrute mellom Europa og Asia, med miljøvern som overordnet perspektiv. Realiseringen av dem kompliseres av uavklarte rettighetsspørsmål. Fiskeriproblematikken er godt kjent. Episoder i fiskevernsonen rundt Svalbard minner oss om den underliggende jurisdiksjonskonflikten. For olje- og gassutvinningen kan grensespørsmålene være avgjørende. I det omstridte området mellom Norge og Russland har det vært et moratorium på boring siden 1980, og hvis noen begynner å bore i den uavklarte Svalbardsonen, settes dragkampen om dette enorme området på spissen. Uansett utfall er det norske regler som skal følges der, med eller uten oppheng i Svalbard-traktaten. Norge har forvaltningsansvaret. Transportrutene berøres minst, for i de økonomiske sonene er det fri ferdsel som gjelder.

I dag er vi inne i en periode med økende stormaktsrivalisering og en dose av lord Palmerstones tese om at stater ikke har permanente venner og fiender, bare permanente interesser. De geopolitiske interessene er riktignok ikke så permanente som på Palmerstones tid, for de forandrer seg med den teknologiske utviklingen. For eksempel har langtrekkende ballistiske raketter snudd opp ned på mye strategisk planlegging.

Kampen om oljen og gassen er både et spørsmål om rettighetene til ressursene og hvem som til slutt skal få bruke dem. Nasjonale og nasjonalistiske strømninger er sterke både på produsent- og konsumentsiden. De statene som kan påvirke markedet med politiske og militære midler gjør det. Russland bruker naturgass som utenrikspolitisk instrument, Kina overbyr andre ved å investere i energieksporterende land og lar seg ikke affektere av indre anliggender, og USA har hatt den fysiske kontrollen i Den persiske gulf i mer enn 50 år. Arktis blir neppe noe unntak. Mens Kina viser en imponerende militær moderasjon og fører en politikk for «peaceful rise» som ikke har utløst noen maktbalansepolitikk i Øst-Asia, spenner Russland muskler igjen. Russerne bruker militærmakten som spydspiss for å fortelle omverdenen at landet er på full fart tilbake som stormakt.

Isen nord for Sibir smelter betydelig raskere enn FNs klimapanel har antatt. Hvis 2008 blir som 2007, kan skip uten spesielle forsterkninger bruke polruta i noe sånt som tre måneder i året. Tidsvinduet vil utvides etter hvert. Fartstiden mellom Europa og Asia blir da redusert til minst det halve. Store skip kan brukes, og drivis er ikke noe stort problem. I første omgang blir leden attraktiv for rederier som opererer i spotmarkedet og som driver bulktransport. Russerne kan tjene penger på den ved å sikre den og tilby sjøredningstjenester. Imidlertid må vi regne med at også USA og andre land vil holde en beredskap for å beskytte fartsledene og markere sine interesser i området.

Dette er det lang tradisjon for. USA har gjort det i 200 år, og har mange ganger brukt makt for å holde sjørutene åpne. I 1995 sa Warren Christopher at mens USA ikke tar standpunkt til konfliktene om Spratley-øyene i Sør-Kina-havet, kan det ikke akseptere hindre for skipstrafikken. Iran får stadige påminnelser om at forstyrrelser i Hormuz-stredet kan få de alvorligste konsekvenser. Polruta kan bli en revolusjon i trafikken mellom Europa og Asia, og hvis vi tenker oss at den blir stengt i 2030 etter å ha blitt etablert som en av de viktigste maritime transportrutene, vil vi i beste fall få en enorm økning av fraktratene og mangel på transportkapasitet. I verste fall vil det påkalle bruk av makt.

Som kjent er militært nærvær også en måte å markere suverenitet og understøtte rettighetskrav på. Russerne bygger opp sin marine igjen for å sette seg i respekt, og for å beskytte sine fiskere. Noe av det er reelt, og noe kan være påskudd for å fremme marinens organisasjonsmessige egeninteresse. Og kanskje må vi ta høyde for terrorfare, selv om Arktis er et ugjestmildt strøk langt fra terrorens arnesteder.

Norge må også være forberedt på å høyne sitt regulære militære nærvær i nord. Det vi gjør må være transparent, for åpenhet gir forutsigbarhet som i sin tur kan skape tillit. Genuin norsk aktivitet vil neppe være konfliktdrivende. Vi er for små til det. Men det internasjonale opphenget kan skape problemer.

Russerne betrakter internasjonal politikk som et nullsumspill. Slik de ser det, benyttet Norge anledningen til å skyve fram posisjonene i forståelse med vestlige allierte da de selv lå med brukket rygg på 90-tallet. Den russiske klagelista omfatter Svalbardmiljø-loven av 2001, radaren utenfor Longyearbyen, rakettskytefeltet ved Ny Ålesund, opphevingen av forbudet mot allierte øvelser øst for den 24de lengdegrad og Globus II radaren – og ses i sammenheng med NATO-utvidelsen østover og amerikanske aktiviteter tett opp til Russlands grenser i Europa og Asia. Også i slike sammenhenger må vi være åpne og unngå doble agendaer, som det var så mange av under den kalde krigen. Hvis ikke kan kompaniskapet med USA bli en belastning.

For USA er det land nummer to som er problemet, utfordringen og eventuelt fienden. Det er land nummer to i makthierarkiet som kan svekke enerens hegemoni. Amerikanske strategidokumenter sier i klartekst at ingen må få lov til det. Land nummer to er ofte Kina, og i noen sammenhenger EU. EU og USA er ikke lenger permanente venner og heller ikke permanente fiender, men har hver sine interesser som noen ganger er sammenfallende og andre ganger sprikende. I Arktis er det Russland som er nærmeste utfordrer. De russiske ambisjonene er høye, men utløser ingen større reaksjoner så lenge USA ser i helt andre retninger. Ingen vet hvor lenge det varer.

Norge har en permanent interesse av lav spenning i nord. Foreløpig har det lyktes bra. I våre nordområder er samarbeidsperspektivet sterkere enn konfliktbildet. Langs Russlands grenser lenger sør og øst er forholdene mer anstrengt. Det er en stor oppgave for norsk utenrikspolitikk å holde samarbeidsperspektivet høyt, dvs. i førersetet.

 

----------------------------------------------------------