Tunsjøs kronikk skisserer en rekke mulige konsekvenser av Kinas økende globale rolle, både for forholdet til USA, forholdet til Europa (EU) og forholdet til Russland. Det er helt riktig at utviklingen på disse felt vil påvirke det internasjonale politiske systemet og derigjennom rammebetingelsene for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Forsvarsdepartementets sikkerhetspolitiske avdeling har derfor i lengre tid fokusert spesielt på nettopp de geopolitiske endringstrekk vi kan vente oss med utgangspunkt i Kinas vekst og økende globale rolle i løpet av de neste 10-15 år.

En sentral observasjon så langt i dette arbeidet, er at vi er på vei inn i et reelt multipolært internasjonalt system der intet enkeltland på egen hånd kan bestemme utviklingen, og der samarbeid mellom de internasjonale hovedaktørene og vilje til å komme fram til gjensidig akseptable løsninger, vil være avgjørende for internasjonal fred og stabilitet. USA vil beholde en viktig internasjonal rolle, men vil relativt sett neppe ha den innflytelsen alene som landet hadde på 1990-tallet. Og dersom den interne utviklingen i Kina ikke møter alvorlige problemer som reduserer landets evne til å spille en sentral rolle utad, vil Kina på sikt kunne bli en like «tung» global makt som USA.

Her må man imidlertid skille mellom ulike dimensjoner. Kina vil neppe i overskuelig framtid få samme globale militære rekkevidde som USA. Som økonomisk og handelsmessig aktør derimot, vil Kina i løpet av noe tiår kunne gå forbi USA. Allerede i dag besitter Kina verdens største valutareserver, mens USA har verdens største utenlandsgjeld. EUs samlede verdi av årlige varer og tjenester (BNP) er for øvrig allerede på høyde med USAs, og som internasjonal handelssmakt er EU større enn USA.

Når Tunsjø konkluderer med at USAs forhold til Kina vil bli preget av konflikt og rivalisering, kan det likevel være at han går litt for fort fram. USAs forhold til Kina kan i framtiden ble preget av rivalisering, men forholdet kan også bli preget av gjensidig respekt og samarbeid. Her ser vi to motstridende politiske skoler i USA – de som mener at USA bør føre en «oppdemningspolitikk» overfor Kina og de som mener at amerikansk politikk bør gå ut på å engasjere Kina på en konstruktiv måte. Her vil presidentvalget i USA i 2008 bli viktig. Det er derfor også viktig at dette temaet står på dagsordenen i de dialogene vi og andre europeiske land fører med USA.

Det vil kreve en mental tilvenning i USA i årene framover for å innse at USAs innflytelse i internasjonal politikk ikke vil bli den samme som den var på 1990-tallet. Tilsvarende vil det kreve en mental tilvenning i Beijing for å innse at med en global rolle følger også et globalt ansvar. I dagens situasjon er dette trolig det viktigste felles budskap vi kan framføre overfor Kina. Og Russland vil måtte venne seg til at i forholdet til Kina, risikerer Moskva etter hvert å bli en juniorpartner. Kanskje vil da et godt og nært samarbeidsforhold til resten av Europa bli en god motvekt?

Siden Kina blir en stadig viktigere internasjonal aktør med et økende globalt engasjement, må også norsk Kina-politikk tilpasses dette. Fra norsk side har vi derfor tatt initiativet til et bilateralt samarbeid bl.a. om FN-politikk generelt og FN-operasjoner spesielt, og vi har hatt flere kontakter på høyt politisk og militært nivå med Kina. Kina og Norge arrangerte også en felles konferanse om integrerte fredsbevarende operasjoner i Beijing i forbindelse med statsminister Stoltenbergs besøk dit i vår. Kinesiske offiserer har observert øvelser i Norge. Når vi etter planen vil sende en norsk-svensk ingeniørstyrke til Darfur, ligger det an til at norske og kinesiske soldater vil ta del i samme internasjonale operasjon. Afrika står stadig mer sentralt i global politikk, og også der møter vi ofte Kina som innflytelsesrik aktør. Vi ønsker å yte et bidrag til at Kina velger en samarbeidslinje overfor det øvrige internasjonale samfunn i kompliserte internasjonale konfliktspørsmål.

Forsvarsdepartementet vil legge fram en ny langtidsproposisjon om Forsvaret tidlig i 2008. Proposisjonen vil som tidligere inneholde en omfattende sikkerhetspolitisk analyse. De forventede geopolitiske utviklingstrekk vil bli en viktig del av denne framstillingen. Flere av de aspekter Tunsjø savner i regjeringens Kina-strategi, vil bli omtalt der.