Med nesten 47 % av stemmene bak seg, gjorde statsminister Erdogans parti - AKP - et brakvalg og fikk markant økt støtte både i forhold til det forrige valget i 2002 (34 %) og i forhold til meningsmålingene. Med en valgdeltakelse som nærmet seg 90 % i enkelte valgdistrikter(!) og bare unntaksvis problemer i noen få valgkretser med en rolig og korrekt avvikling av valget, er AKPs demokratiske forankring bunnsolid. Valgkampen har vært intens, og folks interesse brennende. Det har kommet meldinger om at millioner avbrøt ferien sin for å stemme. Alle fly fra utlandet til Istanbul og Ankara var fullbooket de siste dagene før valget Nettopp her ligger kanskje Erdogans største seier: valget ga bevis på hvor solid tak demokratiet nå har fått i dette landet med 73 millioner innbyggere og en moderne histore skjemmet av militærstyre og politisk undertrykkelse.
Betyr resultatet at befolkningen i Tyrkia ønsker et prestestyre av Irans støpning? Definitivt ikke. AKP er ikke et fundamentalistisk parti, men et relativt konservativt parti med røtter i islam. Islamistene er i dag en nokså isolert minoritet i Tyrkia. Det store flertallet av befolkningen er dessuten i motsetning til i Iran sunnitter, mens et mindretall følger shia-islam. Sett på bakgrunn av de store demonstrasjonene tidligere i år til fordel for den sekulære staten - arven etter Kemal Atatürk - har flertallet nå gitt et avgjørende tilsvar: husk at vi har en religøs identitet og at den ligger i islam.
I dette ligger det ganske sikkert ikke noe ønske om sharialovgiving og fjernelse av den sekulære staten. Men det ligger et ekko av et rop vi har hørt fra den islamske verden i flere tiår nå: ikke tråkk på oss! Dette ropet ble ytterligere forsterket gjennom resultatet for det høyreorienterte nasjonalistpartiet MHPs resultat på drøyt 14 %. Så vil sikkert kommentatorene strides om hvorvidt valget må sees som et utslag av den gjenoppvåkningen av islam som vi har sett i så mange land eller om det er en spesifikk tyrkisk reaksjon på følelsen av å bli behandlet som en annenrangs nasjon av EU i de pågående forhandlingene om tyrkisk medlemskap. Det tyske magasinet Der Spiegel stiller spørsmålet slik i sin første kommentar til valgresultatet: Hvor lenge kan man holde et land med snakk når det blir tydeligere og tydeligere at man ikke ønsker dem velkommen i fellsskapet? Tyrkia har i de senere årene gjennomført omfattende endringer i sitt lovverk for å gjøre landet mer demokratisk og samtidig oppnådd en betydelig økonomisk vekst. Den jevne tyrker føler nok at man har gjort betydelige anstrengelser for å slippe gjennom døren til EU, men at landet (og alle millionene med hardt arbeidende tyrkere i Europa) blir møtt med en nedlatende holdning.
Det bør legges til at valget var en stor personlig seier for Erdogan. Han har utvilsomt sterk støtte blant folk flest med sin ganske fattige bakgrunn fra kystbyen Rize på Svartehavskysten og arbeiderkvarterene i Istanbul. Hans personlighet har ganske sikkert blitt et symbol blant fattige masser, først og fremst på landsbygda, som ønsker å gi en nesestyver til de sekulære elitene i Istanbul og Ankara. Den økonomiske framgangen som mange nå opplever på kroppen, har også virket til å styrke tilliten til den sittende regjeringen.
Endelig må valget tolkes som et signal til hæren: hold dere utenfor politikken. Hvorvidt den vil gjøre det, avhenger ikke minst av hvordan Erdogan vil takle utnevnelsen av ny president. Det var som kjent hærens advarsel i forbindelse med en mulig utnevnelse av den tidligere utenriksministeren Abdullah Gul til president som utløste nyvalget. Hæren ser fortsatt på seg selv som den fremste vokteren av skillet mellom religion og stat, og vil helt sikkert ikke betenke seg på å gripe inn dersom den føler at landet er kommet på glid vekk fra en streng sekulær praksis i all offentlig virksomhet. Enkelte kommentatorer frykter at presset fra hæren vil tvinge Erdogan til å gi etter for de militæres ønske om å invadere Nord-Irak for å ta knekken på de kurdiske opprørernes baser i dette området. I så fall vil tyrkisk politikk gi gjenlyd i mediabildet i lang tid framover, og en ukontrollerbar prosess kan ha blitt satt igang.
Skrevet av Aslak Leesland
-----------------------------------------------------------
Lenker til Tyrkia:
Dagsaviser på engelsk:
The Turkish Daily News
Hurriyet
The New Anatolian
Andre lenker på engelsk:
Wikipedias hovedartikkel om
Tyrkia
Tyrkia i Library of Congress'' serie "Country Studies".
Denne er fra 1995 og på noen områder utdatert, men inneholder et vell av interessant bakgrunnsinformasjon om landet.
Yahoos "country guide" for
Tyrkia.
Inneholder et stort antall lenker til nettsteder som behandler mange forskjellige sider ved landet.
Thorbjørn Jagland hyller i en kronikk i Dagsavisen 27. juli statsminister Erdogan for hans politiske dyktighet og visjoner. Han går så langt som å oppfordre Nobelkomiteen til å gi den tyrkiske statsministeren fredsprisen i et av de nærmeste årene. Begrunnelsen han gir, er at Erdogan har ledet et muslimsk folk mot modernitet og demokrati. Mer spesifikt tenker Jagland på demokratiseringsprosessen Tyrkia har vært gjennom for å kvalifisere til EU-medlemskap. Kronikken plasserer dermed tyrkisk politikk i en internasjonal sammenheng.
Utskriftsvennlig utgave
Om Oss
